Noen refleksjoner omkring overvåking og POT-mapper. Politisk overvåking er et tema man gjerne forbinder med totalitære regimer, men som er utbredt i nær alle land, og spesielt i USA. Av Åge Fjeld CIA ikke bare registrerer de av sine egne borgere som de mistenker for å ville endre maktforholdene, - men de har også omfattende registre av kommunister og progressive over hele kloden. Noe som i årrekker etter krigen hindret norske sjøfolk landlov i amerikanske havner, fordi de var kommunister, eller i nær slekt med NKP-medlemmer. Også i Norge ble kommunister registrert allerede i 1939, - lister som falt i Gestapos hender. Dette kommer fram i boka “Død over de tyske okkupanter” som kom ut på Informasjonsforlaget i 1998. Men det var først etter statsminister Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 at den politiske overvåkinga i Norge skjøt fart. Gerhardsen hadde fått klar beskjed om at Marshall-hjelp var betinget av at videre “sosialistiske eksperimenter” måtte opphøre. Ønsket om økonomisk demokrati var utbredt i fagrørsla, der kommunistene som følge av sin aktive motstandskamp mot tyskerne hadde en sterk stilling, og var pådrivere for dette. Fagbevegelsen var Arbeiderpartiets politiske støttespiller, og framfor alt deres økonomiske melkeku. Slik hadde Gerhardsen og Ap både nasjonaløkonomiske og partiøkonomiske motiv når de med brask og bram og over natta slynget ut bannbullen der medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, uten det ringeste bevis, ble erklært som potensielle landsforrædere. Ettersom den kalde krigen var i gang og Norge sammen med Tyrkia og Vest-Tyskland hadde grenser mot de sosialistiske landene i Europa, ble disse tre landene særbehandlet av CIA. I Tyrkia og Vest-Tyskland, med mindre demokratiske tradisjoner, forbød man kommunistpartiene og innførte åpent yrkesforbud. I Norge fikk Gerhardsens mer “demokratiske” bannbulle den samme effekt. Rekrutteringa til NKP stoppet opp, mange meldte seg ut, og tusener av sympatisører våget ikke lenger å motta partiets avis Friheten i postkassa. Norske massemedier fulgte opp. NKPere kom vanskelig til orde, og bare de negative foreteelsene i sosialistiske land ble omtalt. Den omfattende ulovlige overvåkinga og registreringa av politiske motstandere, som de fleste ikke trodde var mulig kunne foregå, ble tatt opp i Borthens regjeringstid. Den ble hele tida benektet, inntil Lund-kommisjonen kunne bekrefte den i sin rapport. Når så de enkelte mapper blir frigitt, kan man ved gjennomlesning av disse finne interessante mønstre. De er tydelig at antallet registrerte har vært langt høyere enn antatt, og at det ved registreringene ikke bare vises til forbindelser med fremmede nasjoner, men også til hvordan de registrerte forholdt seg til politisk-økonomiske problemstillinger i Norge. I mappa til et tidligere AKP-medlem i Moss har POT et utklipp fra NKPs avis Friheten, der både undertegnede og stortingsmann Gunnar Skaug (Ap) er nevnt og der POT har understreket en møteuttalelse som oppfordrer til sosialistisk samarbeidsorgan. Sjøl om tilhengere av planøkonomi var naturlige fiender for CIA, er det påfallende og høyst illegitimt at POT i Norge hadde den samme rettesnor. POTs mapper ble bygd opp med et registreringsskjema med personlige data og et personfoto, slik man forholder seg til kriminelle forbrytere, og som hjelpemiddel ved pågripelse, - om eventuelt unntakslovene skulle komme til anvendelse. Så har POT samlet inn utklipp fra ulike aviser, leserbrev og møtereferater, trolig som bevismateriell for å berettige pågripelser. Allerede i 1945 abonnerte landets politikamre på NKPs dagsavis, uten at det var påfallende, fordi den da en tid var landets nest største avis. At de fortsatte abonnementet etter at avisa var blitt mindre betydelig, avdekkes nå i POT-mappene. De stedlige politikamrene har brukt Frihetens møtereferatsspalter flittig for å registrere de som er valgt inn i styrene rundt i NKPs partilag, og hvem som er satt opp på valglister. I undertegnedes mappe ses hvordan stedets politimestrer, som jeg egentlig kjenner personlig, i år etter år har fulgt mine bevegelser og innrapportert opplysninger om meg til sjølve overvåkingssjefen i Oslo, - og fra denne har mottatt opplysninger om hva jeg har foretatt meg i andre distrikter. For at allmennheten skal få et innblikk i hvor omfattende denne ulovlige overvåkinga var, kan nevnes at mine og andres uttalelser fra åpne og private møter ble notert, - og når POT-informantene har sett for dem ukjente folk på NKPs eller andre venstremøter, har de forfulgt disse til andre politidistrikter. At POT-folkene ikke alltid var topp intelligente viser deres innleverte rapporter. I rapporten om 10 telefonavlyttinger på min privattelefon i 1982 (!) har de sågar notert en vitsebemerkning om Andropov. Min private omgang med DDR-ambassadør Hintzmann er notert. Likedan hvordan jeg har kjørt en gruppe Unge Pionér-speidere fra Moss til en pionérfest i Oslo. En rekke av mine reiser til Øst-Europa, men langt fra alle, er notert. Det fins også et utførlig referat om hva den enkelte har sagt på et styremøte i Sambandet Norge-Sovjetunionen som ble holdt i heimen til formannen som var aktivt Ap-medlem. Gjennom min mappes 70 sider kan jeg gjenoppleve mitt politiske liv. Registreringa begynte merkelig nok ikke før i 1960 og avsluttes 8.11.1989 med en melding fra politimesteren i Moss til overvåkningsjefen i Oslo, om at jeg fra d.d. er nedgradert fra overvåkingsobjekt til observasjonsobjekt (!), - og det hele 12 år etter at Stortinget vedtok at ingen skulle overvåkes bare på grunn av partimedlemskap. Det er blitt hevdet at over 30 000 nordmenn er blitt overvåket, noe mine observasjoner også tyder på. De aller fleste som var NKPere er døde og har ikke hatt muligheter til å avsanne eventuelle anklager. Etter krigens slutt kunne NKP med sorg og med stolthet slå fast at hele 21 av partiets toppledelse på 25 medlemmer var falt i åpen kamp med eller blitt myrdet av tyskerne, - og at ikke ett eneste av NKPs eller ungdomsbevegelsen omlag 3000 medlemmer fra før krigen, hadde gått inn i NS. Etter nær 40 års intens overvåking fra 1948 kan det slås fast at ikke en eneste organisert NKPer er blitt dømt for landsforræderi. Mellom linjene i POT-mappene kan de innvidde lese om tusener som har fått sine liv forringet. Som ble forbigått i arbeidslivet og den sosiale omgang, fordi de ville fordele samfunnets plikter og rettigheter på en mer rettferdig måte. Stortingets vel avlønnede medlemmer har bestemt at maksimalbeløpet for erstatning etter kanskje 40 års politisk forfølgelse og forbigåelse i arbeids- og samfunnsliv - skal være den samme som disse menn og kvinner får utbetalt for 2-3 måneders interessant stortingsarbeid. De fleste mappeofre vil neppe få en krone. Noen få vil bli tilbudt et par ekstra månedspensjoner. Fram mot valget vil politiske broilere skrike seg hese om individenes frihet og Pontus Pilatusene vil toe sine hender. Sjølsagt må alle land ha et militært etteretningsvesen, men den omfattende ulovlige politiske overvåkinga i Norge har ikke bare forringet manges liv, men har kostet skattebetalerne hundrevis av millioner kroner. Personlig er jeg stolt av min mappe som dokumenterer mine holdninger. Og som de fleste som er blitt forurettet, - er en eventuell erstatning også for meg underordnet kravet om en uforbeholden unnskyldning for de overgrep vi har vært utsatt for. Aage Fjeld i FRIHETEN nr. 7. 2001.