|
|
||||
|
Finsk politi hjalp Gestapo i jakten på kommunister i Finnmark. Finsk "sikkerhetspoliti" arbeidet tett med norsk politi før krigen, det tyske Gestapo under krigen, og igjen med norsk overvåkingspoliti etter krigen. Finner var med på å torturere norske fanger i Gestapo-avhør. Av Arne Jørgensen Dette går fram av den finske forfatter og historiker Elina Sanas bok ”De utleverte” som kom ut i november i fjor. Boka har vakt stor oppmerksomhet i inn- og utland. For to uker siden ble forfatteren tildelt den prestisjetunge ”Finlandia-prisen” i faglitteratur og for sitt forskningsarbeid. Forfatteren forteller selv at hun har hentet inn opplysninger (som har vært søkt skjult) fra forskjellige arkiver. De viser at Finlands hemmelige statspoliti, Valpo, samarbeidet intimt med Gestapo i Norge og med norsk sikkerhetspoliti. Gestapo ga ordre, og over grensen diskuterte man håndteringen av politiske fiender. Så godt var finnenes samarbeid med Gestapo at sjefen i Kirkenes, Willi Laqua, i 1942 fikk den finske statens ”Hvite-Rose”-orden. Gestapo tok imot folk som var ”ubekvemme” å ha i finske fengsler og fangeleire (der flere tusen kommunister befant seg). Samarbeidet var så nært at det i all hemmelighet ble ordnet med to raske besøk til Finland for SS-sjefen, Heinrich Himmler, under hans besøk i Nord-Norge i februar og mai 1941. I boka forteller Elina Sana at hun har lest norske forhørsdokumenter fra tida rett etter krigens slutt. Der fortelles det om finske politimenn fra Valpos som opererte sammen med Gestapo i Kirkenes og Varanger-området. Sammen jaktet de på norske kommunister og mulige sovjetiske spioner. Fra et forhør framgår at finsk statspoliti var i uniform på norsk side av grensen, godt bevæpnet, og oppførte seg som om de skulle være på finsk jord. Ikke nok med det: Finske krigsfanger ble utlevert til Gestapo mot kvittering. Det forelå også en muntlig avtale med den finske hærens sikkerhetstjeneste som gikk ut på at Gestapo tok imot ”alle krigsfanger som var politisk interessante for Gestapos forskningsarbeid.” Det har ikke vært lett for forfatteren av boka å få tak i dokumenter og opplysninger om dette intime samarbeid mellom finske politifolk (med godkjennelse fra de finske regjeringsmyndigheter) og det tyske Gestapo. Etter krigen har myndighetene arbeidet systematisk, gjennom brenning og ødeleggelse av arkiver, for å slette ut alle spor etter de uhyrligheter ulovligheter som pågikk gjennom årrekker. Og som vi vet: Heller ikke har norske myndigheter vært nevneverdig opptatt av det som nå kommer for dagens lys. Det har ikke passet inn i det politiske bildet av finsk reaksjonær politikk. Det være seg før krigen, under og etter krigens slutt.
|
||||
