Demonstrasjon Et gammelt minne. Av Øivind Bolstad Jeg er ikke ganske sikker på hva tid dette hendte. Jeg tror jeg blander sammen en del ting og årstall. Det ligger så langt tilbake. En ting husker jeg ganske klart i denne forbindelse. Vi var en del gutter som hadde en fotballklubb. Sparta, kalte vi den for. Det hadde ikke noen politisk mening den gang. Det var bare et godt navn. Det var streik. Det var nokså alminnelig. Jeg gikk ikke så meget til det. Men en dag kom en av guttene på fotball-laget oppom meg og spurte om jeg kunne være med å gi en hand. Det gjaldt en kommode som skulle flyttes. Vel. Det var jo en oppgave. Vi ruslet bortover Langeveien og ned i Sparta, som vi kalte det, ned gjennom smugene og inn i et hus. Det var ingen hjemme uten en søster som holdt på å vaske opp kjørler på kjøkkenet. I stuen var det ganske tomt. Jeg sa impulsivt, som gutter pleier å si til hverandre: - Har dere ikke flere møbler enn dette? Vennen, la oss kalle ham Reitaren, svarte nøkternt og kaldblodig: - Det har gått på stampen alt sammen! Ta i her! Det var en kommode som sto ensom opp etter veggen. Vi fikk bakset den ut døren og tok fatt på smuget. Det var ganske bratt. På Øvregaten sto det en handvogn og ventet på oss. Midt i smuget tok vi en hvilepause, og Reitaren syntes vel kanskje at han måtte gi en forklaring på at det nå var så tomt i hjemmet hans. - Vi hadde tjokt i møbler, sa han, - men så kom denne helvetes streiken. Og nå har far min vært arbeidsledig i seks måner. Han grenpå nesen og tilføyde motvillig: - Og så har vi stampet møblene. - Men vi skal få dem igjen, tilføyde han optimistisk. - Ta i her, gå forsiktig, så vi ikke kvelver han. Då får´kje vi nokke for han. Vi plystret der vi gikk. Igrunnen var det moro å bære møbler. Vi utrettet noe. Det var ingen følelser bak det. Reitaren hadde jobb som avisbærer om morgenen. Han kom rett som det var for sent på skolen, ble det sagt. Han fikk anmerkning fordi han ikke kunne leksene. Han ble noen ganger truet med Øen, hvis han ikke passet skolearbeidet sitt bedre, Om ettermiddagen hadde han kondisjon. Han begynte klokken fire og sto i til klokken vDet var en arbeidsdag fra klokken seks om morgenen til ni om kvelden. Var han fjorten år? Jeg husker ikke. Hvorfor jeg kommer på denne historien er fordi jeg minnes en demonstrasjon. Kanskje det var under oppmarsjen til 1ste mai. Hva det nå var, så sto det på transparentene noen flammende ord om de srbeidsløse og de som hadde av forsorgen. Kanskje det var at man den gangen ville ha tariffestet lønn for dem. Det står ikke helt klart. Men jeg tror det hadde noe med Reitarens far å gjøre. Han hadde gått arbeidsledig så lenge. Guttene i gaten hadde imidlertid gått til byen for å se på toget. Det kunne jo bli "ballade i gaten". Så meget visste vi. PÅ torget kom det et lite tog. Jeg husker godt at de ikke hadde musikk. Det var nokså stusselig, syntes vi. De gikk i utakt. Og de var svært alvorlige. Og de var svært alvorlige. Plakatene og merkene fortalte oss at disse menneskene hadde lagt vekt på å skaffe de arbeidsløse og forsorgsunderstøttede bedre levevilkår. Da kom det en trikk mot dem. Vi gutter ventet at trikken skulle stoppe. Menneskene gikk jo midt i sporet. Men det lot ikke til at trikkeføreren ville gjøre det. Han klemtet med klokken og kjørte på. Han varøyensynlig ikke sympatiserende. Nå hendte det noe. Det følte vi. Trikken kom nærmere og flokken gikk mot den, vek ikke av sporet. Den hadde heller ikke muligheter for det uten å bli oppløst, uten at rekkene ble sprengt, uten at de som marsjerte der ga opp samholdet. Ja, det tenkte vi ikke, men vi følte det instinktivt så meget sterkere. Hva ville nå skje? Hva kan gutter tenke og resonnere i en sånn situasjon? Vi visste ingenting om at det lille sammentreffet hadde en rent symbolsk betydning, at i og med flukten, lå der overgivelse. Et nederlag. Og trikken kom nærmere. Den begynte alt å ete seg inn i fortroppen. Og mannfolkene vek. De første begynte å gå til side. Vi så at rekkene raknet. Vi så ikke samholdet rakne, men vi følte det. Guttesolidariteten er sterk. Men det var ikke mer enn seks syv mann som gikk til side, da hendte det noe. EN kvinne gikk mot trikken. Hun stoppet og bredte armene ut. Hun hadde enda en paraply i den ene hånden, og hun ropte til trikkeføreren: - Kjør, men jeg blir stående. Da stanset trikken brått. Og rekkene sluttet fastere opp bak henne. Dette forsto guttene i Sparta. Dette var en sportsmann. Den gule, svære trikken klarte ikke kvinnen med paraplyen. Og vi visste det: Hun hadde latt seg kjøre ned. Hva kjempet hun for, denne kvinnen? De fattige og nødlidende. Og det viktigste av alt: For sannheten. Jeg sitter og minnes dette i dag, da krefter innen fagbevegelsen arbeider for å splitte arbeiderne. Det må ikke skje. Og skjer det en gang, skjer det at den store gule trikken vil kjøre gjennom arbeiderrekkene, så vil det igjen stå fram en kvinne med utbredte armer: Kjør meg ned - men vi står hvor vi står. Og arbeiderne slutter rekkene tettere, fastere, de blir ubrytelige. Og mannen som fører det gule uhyret på de kalde skinnene, han må stoppe maskinen, la arbeiderne gå forbi - og la det gule uhyre stå igjen som det mekaniserte vesen det er. Slutt rekkene! Bryt dem aldri! Det er 1ste mai-parolen for alle tider Øivind Bolstad i Friheten april (1949)? Sang: Bergens Arbeiderparti av NKP