DØDEN La meg fungere til jeg har realisert meg selv, men må du komme, da kom i dagslys! Jeg vil ikke dra tilbake til jord som gjødsel før min bevissthet har meldt meg siste stasjon. Jeg nekter å la meg overrumple som banalt kveg. Jeg vil våge år av liv for å slutte det i kamp. Så la oss være dus hver dag, betrakte hverandre. En stund hver dag vil jeg se deg inn i øynene. La meg slutte spillet for åpen scene. Jeg skal sloss med ideer når du kommer. Men da må det være høy himmel, store perspektiver! Da skal alle projektører fange den påbegynte bevegelse, bevegelsen, alt livs begynnelse. Når mørket brått kommer, skal det være hvitt lys omkring! Jeg ønsker ikke å gå hjem i mørket! Øivind Bolstad I: Vær ikke redd ungdommen Forlaget NY DAG, Oslo 1973, s. 55.