Oh, mor til alle mødre ... av Øivind Bolstad Hvor langt ut i verden rekker barnets tillitsfulle øyne? Helt inn i dine? Er de en kilde til tro på godhet eller er de en motstand? Hva sier barnet deg i sin tause gransking av ditt smil og nyven i din panne? Hva sier disse himler deg? Og når du ser dem bli tunge av søvn og fred, når et kjærlig, lite hode legger seg inn i din arm og puster ut til søvn - - - tenker du da på dets skjebne? finner du ro eller lytter du etter hamrende maskiner og rullende stålbånd som hvirvler dødsmaskiner ut i den åpne dag;- mens retorter syder,gifter eser og luftsoppene blomstrer over Nevadas ørkener. SOVER BARNET DITT TRYGT, OH MOR TIL ALLE MØDRE? Ser du onde syner som skriften på veggen? Skal dine sønner og døttre dorske følge de ydmyges vei eller skal de løfte sine knyttede never mot den lik-grå skyggen av massedød som skjuler seg bak Vestens "demokratier" der tanken på gevinst er blitt den ypperste dyd, der kalkylen bestemmer menneskenes liv og lykke, der begjæret etter gull ligger som en ond drøm som har forgiftet syke hjerner med renter og prosenter mens dine sønner stuper i kuleregnet, knuses av tanks, brennes levende opp av flammekasternes hvislende sprøytedød og blir til gjødning på de rikes marker. SOVER BARNET DITT TRYGT, OH MOR TIL ALLE MØDRE? Flykter tanken i nattens stillhet over år og dager? Våkner gutten din til det store liv til dåd og handling, eller ydmyget? Vit da: Du er hans ord og handling, Du er hans dåd og gjerning når ropet fra kameratene når ham for første gang som en gjallende fanfare; Du er hans øyne når han første gang ser det røde flagg folle seg ut i vinden; Du er hans hjerte om han legger sitt blussende, unge kinn ømt til flaggets silke; Du er hans kulde om øyne og hjerte er tørre og stumt. Oh, mor for alle mødre, synger det i trærnes kroner? Rir nattegjester forbi i døde kameraters tog, hører du deres stille hymne? Bøyer han kne, din sønn, for den første og beste som arvet kapital og system til utbytting? Da har vekten av din skulder hvilt tungt på hans bryst. Dukker han hodet, din sønn, og selger sine henders slit i kalkylens jernharde lov under kapitalismens kappe der intet menneskeliv har verd, telles bare i kroner og ører. - Tier han ydmyg, din sønn? Tåler han fornedrelsen, hovmodet, hånen? Oh, mor til alle mødre, hvem ga barnet ditt skjebne under gribbenes mektige vingeslag? Ga du det livets rett? Ga du det trygt reisefølge? Ga du det historiens kamerater med på veien? Ga du det slagkraft til håp og handling eller la du åket over dets skuldre? Der er bare to skåler på en vekt, oh, mor til alle mødre! Hva ser du i fremtidens speil for dette lokkede hode i din arm? Dette kinn, denne halvåpne munn som ånder så rolig, disse fredelige øyenlokk, dette myke lille menneskebarn som søker inn mot deg som en dunet andunge, som roer seg under sin beskyttede verden i tillit til ømhet og omsorg? Oh, mor! mor! våkner du i morgenen og stirrer mot solen som gir alt liv som du! Hører du kanskje sangen om oppofrelsens glede og slektenes fruktbare takknemlighet, pantet på din morsverdighet, som solen er pantet på slektenes arverett til jorden? Hører du den mektige brusen av millioner stemmer: Ditt barn er eier av all denne herlighet! Si det! Tal det! Prek det! Skriv det! Tenk det! I et større fengsel en betongkolossens kan en varm armhule bli det sovende menneskebarns første fengsel! Luftsoppen skyter knopper over Nevadas ørken - gribbene letter, luften blir giftig under deres vingeslag og millioner ånder ut sitt siste skjelvende pust mens kroppen skaker i den siste fryktelige smerte av ensomhet og død. Og solen er mørk bak kanonenes tåke. SOVER BARNET DITT TRYGT, OH MOR TIL ALLE MØDRE? Nei! tusen ganger: Nei! Det sover ikke trygt! Du sover ikke trygt! jeg vet du ligger våken som du har våket i millioner netter fra tidenes morgen gjennom de tunge steners dag under faraoenes pisk. Du har sett de kalde månestråler glittre i ridderskapets hovmodige harnisker, segnet under deres tunge hover; Du har følt flammene fra kjetterbålene slikke opp over dine lemmer mens du løftet ditt barn høyere - høyere; Du har lyttet etter inkvisisjonens patruljer i stille netter, Du er blitt jaget i hundreder kriger, dine slekter ofret på feodalherrens lunefulle innfall, Duhar stirret søvnløs ut i et knugende mørke av nazisme, som fylte en verden med redsel, og du stirrer i dag med gru mot den løftede, bloddryppende øks fra massebøddelen i vest og igjen hører du at luften er full av de hese skrik. De svarte gribber speider igjen etter nye rov deres mette, gode liv er andres død. Og luftsoppene blomstrer --- blomstrer --- Oh, mor av den hellige ætt: Gi barnet mot! Gi det krefter! Gi det vilje! For du er kimen til alt liv, oppstandelsen og fornyelsen; du bærer kloden på dine skuldre. Dine myke hender om spebarnets kropp er vuggen for all godhet i verden, brønnen for all inspirasjon, det hvirvlende fossefall, handlingens rivende stryk, det uuttømmelige oppkomme av tro på menneskenes menneske: Kameratenes kamerat! OH, MOR TIL ALLE MØDRE! Dine skritt er lette, men dine øyne er tunge av flammende ild og krav. Du gikk fremst i kolonnen mot Versailles, mot Bastillen Du gikk forrerst blant dine spanske søstre og tok imot soldatenes bajonetter! Du sto på barrikadene og ildnet kommunardenes tapre og selvutslettende skare, som blomstret igjen over en hel verden. Du sto sterkest i strikene, når sluttkampen pinte ut siste gnist av liv i ditt barn, og mennesket med deg ville bøye hodet for en hoven storborger. Du hugg tak i hans skulder og skrek: Ta nå hva du ikke får! Ennå har vi flere barn, men ikke flere å ofre! For de drepte kan du be, for de levende skal du slåss! - Og det var deg, du mor til alle mødre, som de fryktet aller mest, de som lyttet etter gatens urolige sang Og han snudde seg mot den stille, tause vuggen, der gribbene pleide å gjøre sin første høst, og gikk ut i dagen til handling og blandet sin sterke stemme i sangen. En liten del av verden rullet et stykke mot lysere soloppgang. For gribbenes tale er luftens snakk, løftene henger i deres klør, de senker seg over en bøyet nakke, men løfter seg raskt for en knyttet neve av det levende liv, desværmer over de dødes leir, men flykter for sangen i fulle struper, de lever i angst for det store kor som synger hymnen til jorden, mens drønnet av millioners fotslag stiger og stiger, til gribbene en gang letter på tunge vinger mot øde, basalt-tunge fjell, der de krumme nebb hugger mot nebb til ingen fjør eller ben er tilbake og ingen lenger kan se gribbenes kirkegård. OH, MOR TIL ALLE MØDRE, SOVER BARNET DITT TRYGT? Oh, mor til alle mødre / Øivind Bolstad.- S37-41. I: Vår vei.- Årg. 2, nr 6 (1953) Illustrasjon: Skulptur i Minneparken, Tønsberg. Gustav Vigeland: Mor og barn, 1953.