Øivind Bolstad "Den røde begonia" utkommer i Danmark i høst. "Veien til et forfatterskap" har den danske forfatteren Charles Haugbøll kalt en artikkel om Øivind Bolstad i anledning av at "Den røde begonia" foreligger på dansk i høst. Haugsbøll begynner sin artikkel med å skildre Bolstads barndomsmiljø. Vi får vite at Bolstad var en meget ivrig sportsmann, men at en benskade som han pådro seg under en fotballkamp satte en stopper for videre utvikling i den retning. Fra sitt 19. til sitt 21. år var han lenket til en stol med foten på en skammel. Så gikk han i åndelig trening. Zolas "Jord" ga ham det første kraftige sjokket. Dernest ble Amalie Skram hans store opplevelse. Så falt han over Alexander Kielland og ble grepet for alvor. "Jeg leser stadig hele hans produksjon og føler meg mer og mer i slekt med ham." Av andre utenlandske forfattere som har hatt betydning for Bolstads utvikling nevner Haugsbøll: Dostojevskij, Tolstoj (særlig Krig og Fred), Martin Andersen Nexø og Frank Norris. Bolstad begynte som kontorist, men bøkene hadde vekket ham. Det skulle ryddes opp i elendigheten. "Jeg skrev sosiale noveller i bunkevis - alt for fylte av tendens for ukebladene, alt for rasende og uten beregning hverken kunstnerisk eller på annen måte. Jeg er klar over at mye gikk tapt ved dette raseriet, men tro om det ikke var nødvendig." Omkring 25 års alderen hadde Bolstad innlevert sin første roman. Emnet var "Abortus provocatus". Boka ble ikke antatt, men konsulentens dom var likevel slik at Bolstad ikke tapte motet. Konsulenten hadde nemlig skrevet at boka var kaotisk, men skrevet med innlevd medfølelse og at forfatteren utvilsomt var en kraft. Nye artikler, nye noveller ble sendt til redaksjonene, ett og annet ble antatt. Han fikk mange oppmuntrende brev med råd om å disiplinere seg, men greide det ikke og fikk heller ikke hjelp utefra. Økonomiske bekymringer, et forsøk som selvstendig forretningsmann mislyktes - men selv om han igjen måtte sitte med foten på en skammel gikk det an å ha skrivemaskinen på knærne. Etterhvert fikk han mer og mer form på sine arbeider og kom i forbindelse med et lødig og anstendig ukeblad. Under sin sykdom ble det til stor oppmuntring for ham å se arbeidene sine offentliggjort i det anerkjente Magasinet. Det første større arbeid han fikk antatt var et hørespill. Tingene begynte å lykkes for ham. I årene fram til 1940 svingte Bolstads helbred fram og tilbake. Stadig ble han minnet om skaden i benet. Men det ble, selv om det holdt hardt, en viljesak for ham å undertrykke smertene. Han arbeidet nå på "sin" roman og den skulle fram. Den 9. april 1940 var han hva benet angikk i en bølgedal, men meldte seg straks i kampen mot nazismen. Helt fra begynnelsen av 30-årene hadde han kjempet mot "herrefolket". Dessuten lå hans okkupasjonsskuespill "Patrioten" i kringkastingen. I det var det sagt mer enn nok om tyskerne til å bli stekt levende for. (Skuespillet ble en suksess på Den Nationale Scene i 1946.) Derfor ble han frivillig, men han hadde ikke den fysikk som skulle til for å tåle de kår som de andre måtte kjempe under. Han måtte atter på sykehus. Omtrent samtidig var "De gylne lenker" blitt ferdig og antatt. Men det skulle gå fem år før han debuterte. Han ble enig med forlaget om at boka skulle ligge til krigen var forbi, for ikke å gi nazistene anledning til å angripe norsk åndsliv. Under hele okkupasjonen kjempet Bolstad både på den ytre og indre front. På den indre mot den gamle sykdom som han endelig hadde seiret over, på den ytre mot landets fiender. Emnevalget i det han skrev utelukker enhver tvil om hensikten. Et populærtarbeid som disse årene ga ham tid til, og som han fikk heder og anerkjennelse for, er en populær skildring av koloniseringen av Grønland, dets blomstring og undergang. Freden kom og Norge fikk samtidig en ny dikter. "De gylne lenker" ble mottatt med begeistring. Bolstads neste bok "Profitøren", ble en publikumssuksess også på grunn av sitt aktuelle emne, og med "Den røde begonia", fikk Bolstad sitt svennebrev. I Friheten 10-09-1948