Dødens tango. Jeg hette Mund. Jeg var musiker av fag. Wilhaus pisket meg til å skrive en tango. Wilhaus var musikalsk, som alle dannede tyskere er. Han så når jeg gjorde en feil eller begikk en banalitet. Da suste pisken over meg. Det ble en komposisjon av det med alle blåseinstrumentene i tutti frutti. Jeg dirigerte mitt orkester første gang Wilhaus prøvde gassen i Jakowitz. I Jakowitz fikk komposisjonen tittelen "Dødens Tango". Den vandret videre til Ausschwitz, og mange kjenner den. I Jakowitz overdøvde den skrikene fra de innesperrede i det provisoriske gasskammer. I Ausschwitz var det mer raffinert anlagt. Når den spilles for fullt, er det ikke vanskelig å overdøve de mest gjennomtrengende skrik fra de innesperrede. Men den kan ikke overdøve skriket i to øyne i hverdagen. Ikke overdøve de innesperrede i hverdagen. De innesperrede i hverdagen kan bare ties i hjel. "Dødens tango" kan ikke overdøve de stumme øyne i hverdagen. Jeg heter Mund. Jeg er musiker av fag. Wilhaus pisker meg til å skrive en ny komposisjon. Jeg må vokte meg for feil og banaliteter. Denne tingen må overdøve de innesperredes skrik. Jeg hette Mund. Jeg var musiker av fag. Øivind Bolstad I: Dødens Tango. Forlaget NY DAG, Oslo 1967, s. 295, "Dødens tango".