Balladen om en Rikstrygdesak. Du skal elske din neste! Elske summen av hånende blikk. Elske de taktløses hunger etter å gjøre deg ondt. Elske de taktløses uhyggelige forakt under smil. Hver mine, hvert ord må du vente bakhold i. Det er impulser: De hundre sylkvasse pigger i din Jernjomfru. I de lange dager, i de lange, søvnløse netter strekker hun sine armer etter deg, favner deg i Blodige Favntak. Hennes kyss synker langsomt i hver celle av din Forstand. Så lukk deg inne da! Barrikader din dør! Sitt stille! For hvert skritt som går forbi din entredør, føler du et velsignet øyeblikks lettelse over å ha unngått dem og det astmatiske grepet som en klo rundt hjertet ditt Løsner. Løsner. Når telefonen ringer, griper panikken deg. Du sjangler. Hånden over telefonapparatet skjelver i heslig krampe. Hold ut! Hold ut! Herre min Gud: Stopp ringingen. Stopp! Takk. Takk. Det banker på din dør. Noen vil inn. Ikke skrik. Ikke skrik. Gjør deg beredt til å ta i mot dem når de likevel kommer gjennom lukkede dører og avhengte telefonapparater. Hold pusten! Lukk øynene! Snu deg ikke. øyensaftene deres er klistret til vindusrutene. Pulseringen av livet på gatene er som savlende preik av Ondskap. Husk! Du har en utvei! Stell innbydende med den. Den store Utvei. Du er allerede i det kompakte mørke og går og går mellom endeløse graver i sinnets tommeste kirkegård. I: "Vær ikke redd for ungdommen". Forlaget NY DAG. Oslo. 1973. s. 19-20.