Nagasakibomben Strontium. Jeg har sett mine barn langsomt pines ihjel mens blodet fosset ut øyne, ører og hals. Jeg har tigget leger og prester og Gud. De vendte meg alle ryggen som upåvirkelige monumenter. Jeg har i dagevis hørt mitt kjælenavn møysommelig prest fra en lallende strupe mens transfusjonen pumpet timeliv gjennom canylens forlengelse av lidelser. jeg har vært Klovn til Dødens akkompagnement for å få ham til å lytte og glemme og tie. Dag etter dag, natt etter natt: Denne lidelse! Du som innstiftet krigen: Drep Ham fort! Og det siste singlende rop i fråden av ytterste nød mens flammekappen av blod sprang fram overalt. La oss gå ut og knytte nevene mot Menneskeheten som glemte så fort. La bruset fra massene skylle mot de tunge dører og få dem til å skjelve! Vi kommer for å gjengjelde Død med Død. Vi kommer for å jevne katedraler og parlamenter med jorden, Vi kommer listende om natten uten den minste samvittighet. Vi er barn som, dere har unfanget: Anarkister Øivind Bolstad. I: "Vær ikke redd for ungdommen". Forlaget NY DAG. Oslo. 1973. s. 32-33.