Ærede deltakere i møtet om globalisering og utvikling!

Hvorfor har ikke Latin-Amerika gjennomgått den samme utviklingen etter krigen som for eksempel Canada, New-Zealand og Australia? Skyldes det delvis vårt tvilsomme privilegium å være USAs bakgård? Eller er befolkningen ikke intelligent nok på grunn av sitt etniske mangfold?

Det stemmer ikke med forskningsresultater som viser at det ikke fins skiller i intellektuell kapasitet mellom ulike etniske grupper.

Jeg er helt enig med Karl Marx som sa at når den kapitalistiske produksjon opphører, er vi ved slutten av den menneskelige rases forhistorie. Da vil også menneskers utbytting av medmennesker forsvinne. Hans tanker var tuftet på teorien om den dialektiske utvikling i menneskehetens historie.

Mange mener at denne måten å tenke på, er for enkel og foreldet. Marx studerte kapitalismens tidligste stadium. I denne perioden vokste det fram en ny klasse som skulle omforme samfunnet og bane vei for en mer rettferdig verden.

På den tiden fantes verken elektrisk energi, telefoner eller forbrenningsmotorer, og Marx kunne ikke forutse det vi i dag tar som en selvfølge: store skip som seiler på verdens hav, fly som krysser Atlanteren med hundrevis av passasjerer og alle de syntetiske produktene vi bruker daglig. Marx hadde heller ingen skremmende visjoner om miljøødeleggelser som skyldes uansvarlig bruk av moderne teknologi.

Hans teorier ble til i England som var det mest utviklete landet på den tiden. Han forutså verken behovet for en arbeider-bondeallianse eller de kolossale problemene som skulle komme i kjølvannet av kolonialiseringen. Det var noe som Lenin senere med sitt briljante intellekt skulle utvikle teorier om.

På Marx' tid ble det fart i den industrielle revolusjonen i England, mens den var i sin spede begynnelse i Frankrike og Tyskland. Ingen kunne på den tiden forutse noe så fremmed som den rollen USA skulle komme til å spille knappe 60 år etter hans død.

Marx trodde på utviklingen i produktivkreftene og ubegrensede muligheter i vitenskap og det menneskelige talent. Han mente det var nødvendig med en helt utviklet verden før det kunne etableres et nytt samfunnssystem, hvor produksjonen var i stand til å tilfredsstille menneskenes materielle og åndelige behov. Han regnet ikke med at revolusjonen skulle komme i bare i ett land.

Han var såpass framsynt at han hadde tanker om globalisering, som for han var en verden forent i fred, der alle skulle nyte godt av de verdiene som ble skapt. Hans oppfordring til arbeidere i alle land om å forene seg, ville i dag blitt til et opprop om enhet mellom manuelle og intellektuelle arbeidere og mellom bønder og fattige i hvert land for å oppnå en bedre verden.

For første gang i menneskehetens historie står vi i dag overfor faren for utryddelse. Vi er truet fordi våre omgivelser ødelegges, og vi står overfor alvorlige politiske trusler om bruk av stadig mer sofistikerte masseutryddelsesvåpen.

Vi opplever i dag at verden er på randen av krig. Den vil ikke bli en konfrontasjon mellom likeverdige partnere. På den ene siden står den enerådende supermakten med sin overlegne militære styrke og teknologi, støttet av sin viktigste allierte som også er et land med kjernevåpen og medlem av FNs sikkerhetsråd. Motparten er et land hvor folk har lidd i mer enn ti år under daglige bombetokt etter Iraks ulovlige okkupasjon av Kuwait.

Det har ført til hundretusener tapte liv, de fleste barn som er døde av sykdom og sult. En stor del av verdensopinionen går samstemt mot en ny krig. Framfor alt er de imot at USA skal ta en ensidig avgjørelse og totalt sette seg utover internasjonale regler og autoriteten til FN som allerede er begrenset. Dette er en unødvendig krig under påskudd som verken er troverdige eller bevist.

Irak som ble rustet opp og støttet av Vestmaktene under krigen mot Iran, er nå sterkt svekket etter krigen mot USA i 1991. De har ingen mulighet til å stå i mot USA’s våpenmakt. Hvis Irak skulle ha kjemiske, bakteriologiske og kjernevåpen, kan USA forhindre at de brukes. Selv et forsøk fra Irak på å bruke dem, ville være politisk absurd og militært selvmord.

Den virkelige faren ligger i at et væpnet angrep fører til at folk i Irak går til en patriotisk krig. Ingen kan på forhånd gi noe mål på deres reaksjon og motstand og si hvor lenge den vil vare, hvor mye død og elendighet den vil føre til og hvilke menneskelige, politiske og økonomiske konsekvenser den vil få for partene.

Utvilsomt vil verden bli utsatt for en stor økonomisk risiko i tillegg til den dype krisen vi allerede står overfor. Ingen kan forutsi hva som vil skje med oljeprisen.

I min tale den 28. januar i anledning 150-årsdagen for Martis fødselsdag analyserte jeg flere av de talene som USAs president har holdt. Jeg vil nå sitere noen få linjer som taler for seg: «Vi vil bruke alle nødvendige krigsvåpen».
«Enhver nasjon i enhver region må nå ta en avgjørelse. Enten er dere med oss eller med terroristene ».
«Dette er sivilisasjonens kamp».
«Vår tids store bragd, og det store håpet til enhver tid avhenger nå av oss».
«Og vi vet at Gud ikke er nøytral ».
(Fra talen 20. september 2001.)
«Vår sikkerhet vil kreve en omforming av den styrken du skal lede….en styrke som må være klar til innsats på kort varsel i et hvilket som helst mørkt hjørne av verden….klar for okkupasjon».
«Vi må avdekke terrorceller i mer enn 60 land».
«Vi er i en konflikt mellom det gode og det onde». (Fra talen 1. juni 2002 på 200 års dagen for West Point Military Academy.)
«USA vil be FNs sikkerhetsråd å komme sammen fredag 5. februar for å innse fakta om at Irak trosser verden»
«Vi vil konsultere, men ikke la det bli noen misforståelse. Hvis Saddam ikke avvæpnes fullstendig, vil vi av hensyn til sikkerheten til vårt folk og verdensfreden, lede en koalisjon for å avvæpne han». (Tale til Kongressen 5. februar 2003.)

For to dager siden drøftet vi menneskehetens framtid. Mange undret på hva som vil komme etter globaliseringen, og hvor lenge det nye verdensherredømme vil vare. Jeg vil prøve å improvisere et svar på disse spørsmålene som jeg har grublet over mer enn en gang.

Jeg baserer meg på noen personlige overbevisninger som jeg tror fullt og fast på. Mennesket skaper ikke historien. Subjektive faktorer kan akselerere eller forsinke avgjørende omveltninger, men kan ikke forhindre det endelige resultatet. Ekstremt alvorlige hendelser som atomkrig, miljøødeleggelse eller plutselig endring i klima, kan bare endre de forutsigelsene som kommer fra visjonære mennesker.

Det avgjørende er de objektive faktorene som kan avledes fra selve utviklingsprosessen i det menneskelige samfunnet. Økonomi er ikke naturvitenskap og kan ikke være eksakt. Den er en sosial vitenskap. Begrep, forestillinger og lover som har oppstått i et sosialt og økonomisk system, har en tendens til å overleve selv når det har nådd sitt siste stadium eller til og med forsvunnet. Dette hemmer ofte en korrekt forståelse av hendelser. Den enorme spredningen i syn og teorier innenfor sosialvitenskap, vitner om dette. De store feiltrinn som er begått i revolusjonære prosesser, er andre eksempler.

Jeg vil si at politikk er en kombinasjon av vitenskap og kunst, skjønt det er mer kunst enn vitenskap. Jeg understreker at historien kan lære oss en lekse: omfattende løsninger kan bare komme etter omfattende kriser. I dag står vi overfor en stor, omfattende krise både økonomisk og politisk. Det kan bli den første globale krisen.

Den herskende økonomiske verdensordenen er uholdbar og utålelig. Det fins ingen mulig løsning utenom en omfattende og radikal endring. Vi ser lokale og regionale kriser som gjentas med økende frekvens. Ikke noe land, rikt eller fattig, blir spart for kriser og mange politiske partier er blitt kompromittert.

Folk lar seg i mindre grad styre. Internasjonale finansielle organisasjoner som WTO eller grupper av velstående land som 7-gruppen, finner ikke lenger noen steder å holde møtene sine. Sosiale bevegelser og organisasjoner som ser den tragedien verden gjennomlever, vokser i styrke over alt. Moderne teknologi har gjort det mulig å spre meldinger uten hjelp av tradisjonelle media.

Til tross for at 800 millioner mennesker er analfabeter, har milliarder av mennesker tilgang til en viss mengde informasjon gjennom ett eller annet medium. De lever under arbeidsledighetens og fattigdommens svøpe, i dårlige boliger uten sanitære forhold med manglende skolegang og dårlig helse. Det gir lav selvtillit og sosial status. Og all reklame for økt forbruk gjør dem enda mer klar over sine udekkede behov og håpløshet.

Dette systematiske bedraget kan ikke fortsette. Det er allerede over 6,2 milliarder mennesker på kloden. Befolkningen er blitt firedoblet bare i løpet av det siste århundret.

Rekkene av misfornøyde i den 3. verden støttes av millioner av utdannede arbeidere, menn og kvinner i utviklete land. Deres bekymring for fremtiden og barna øker når de er vitne til forurensning av miljøet og ser det som er vakkert rundt dem, forsvinne som følge av den anarkistiske og uansvarlige bruken av naturens ressurser. Den fortsatte eksistensen av menneskelige vesener overalt på kloden holder på å bli en kamp for å overleve.

Det fins ikke noe alternativ til en ny kurs for menneskeheten. Hvordan vil den bli? Hvilke nye former for politisk, økonomisk og sosialt liv vil oppstå? Det er vanskelig å besvare og fører meg over til den siste tanken jeg ønsker å gi uttrykk for.

I vår streven etter en ny økono- misk ordning vil subjektive faktoren spille en viktigere rolle enn noensinne. Derfor må folk bli informert og oppfordret til å tenke. Oppgaven til de mest fremstående vil bli å spre informasjon og sette i gang debatter for å bevisstgjøre.

Verdens Sosiale Forum i Porto Alegre var et oppmuntrende eksempel på de nye kampmetodene. De 100 000 som var samlet der for å få kunnskap og diskutere, har gitt en visjon om krefter som nå vokser og vil hjelpe fram de objektivt endringene i samfunnsutviklingen.

På Cuba har vi i over 3 år vært fullt engasjert i kampen om ideene. Mer enn 100 sosiale program har kommet ut av det. De fleste er viet utdanning og kultur. Vi gjennomfører en revolusjon i vårt skolesystem for at hele befolkningen skal få et høyere allment kunnskapsnivå og en kulturell dannelse. De får innsikt i et vidt spekter av emner som politikk, økonomi og sosialt arbeid. Uten dette vil til og med folk med universitetsgrad kunne betraktes som funksjonelle analfabeter. Våre planer er ambisiøse, men vi blir oppmuntret til å fortsette etter de resultatene vi har oppnådd så langt.

Til tross for at verden gjennomgår en økonomisk krise har vårt land klart å redusere arbeidsløsheten. Innen utgangen av 2003 håper vi at den vil være nede i 3%, da vil vi bli regnet som et land uten arbeidsledighet.

Med våre beskjedne virkemidler blir kanskje vårt beste bidrag i kampen for en bedre verden å vise hvordan mye kan oppnås med lite når alle menneskelige og materielle ressurser blir brukt for å tjene menneskene.

Naturen kan ikke bli ødelagt, og de råtne og ødsle konsumentlandene kan ikke overleve. Men det er et område hvor verdiskapningen ikke har noen grense:
kunnskap, kultur og kunst i alle dens uttrykksformer. Det vil gi menneskene en god fysisk og mental helse, og et fullverdig sosialt og åndelig liv. Uten det er det ikke mulig å snakke om livskvalitet. Kan noe stoppe oss fra å oppnå våre mål?

Vi vil bevise hva alle erklærer: at en bedre verden er mulig! Nå er tiden inne for menneskeheten til å skrive sin egen historie.


Takk alle sammen.

Flere taler

Privatisering...
her

Kjempe og vinne...
her