Gjestfrihet og respekt for de som har andre meninger har blitt en tradisjon på disse møtene. Hvilken verdi ville våre analyser ha hvis ikke ideene som legges frem blir stilt opp mot diametralt motsatte ideer som tappert opprettholdes av de som støtter et annet syn på verden?

De av oss som ikke er akademikere trenger også en dose med mot. Selv når vi strever etter å bli så vel informert som mulig om det som hender i verden, har en noen ganger rett og slett ikke tiden som er nødvendig for å tilfredstille vårt ønske om å lære om det økende antall fakta og meninger om de unike historiske prosessene vi gjennomlever, og å prøve å forutsi den usikre fremtiden som ligger foran oss.

Men vi kan ikke klage. Vi har blitt gitt privilegiet å leve i hva jeg kan kalle den mest ekstraordinære og av gjørende æra i hele menneskehetens historie; akkurat slik professor Phelps fra Columbia University sa da noen berørte en sak som gikk utenom det økonomiske temaet han berørte: ”Det er ikke mitt tema..” Jeg burde si på forhånd at mitt tema i dag ikke er økonomi. Mitt tema i dag er politikk – Selv om det ikke fins økonomi uten politikk eller politikk uten økonomi.

Alt som noen gang har eksistert eller eksisterer i dag, har blitt dyttet eller tvunget på menneskeheten av naturlovene. De gjorde at menneskerasen utviklet seg til en kategori rasjonelle vesener, til etnisk opphav og hudfarge; fra grupper av individer som vandret gjennom skogene og samlet frukter og røtter, drev jakt og fiske; til de kapitalistiske forbrukersamfunnene hvor en rekke rike nasjoner tapper verden tørr. Utviklet kapitalisme, moderne imperialisme og neoliberal globalisering som systemer for utbytting av verden, har blitt tvunget på oss slikt som den grunnleggende mangel på prinsipper om rettsvesen, som tenkere og filosofer krever for alle mennesker, men som enda er langt fra å være en realitet på jorden.

Ikke engang de som frigjorde de 13 britiske koloniene i Nord- Amerika i 1776, mens de proklamerte den ”selvklare sannhet” at alle mennesker er skapt like, og at de er gitt visse umistelige rettigheter: liv, frihet og jakten etter lykke – var i stand til å frigjøre slavene. I stedet ble denne avskyelige institusjonen holdt ved like i nesten et århundre, til den ble så anakronistisk og uholdbar at en blodig og grusom krig erstattet den med en mer snedig og moderne, men ikke mye mindre grusom form av utbytting og rasediskriminering.

Det samme kan bli sagt om de som ledet den franske revolusjonen i 1789 og proklamerte ”frihet, likhet og brorskap”, men likevel ikke var i stand til å godta frihet for slavene sine i Haiti og uavhengigheten for de lukrative oversjøiske koloniene. I stedet sendte de 30 000 soldater for å undertrykke dem i et fåfengt forsøk på å bringe dem tilbake til underkastelse. På tross av alle ønsker og intensjoner hos opplysningsmennene var det som nå skjedde en begynnende kolonial æra, som nådde til Afrika, Oseana og nesten hele Asia i hundrer av år, deriblant Indonesia, India og Kina.

Portene til handel med Japan ble sprengt åpne med bomber på samme måte som i dag, og det til og med etter en krig som kostet 50 millioner døde i demokratiets, uavhengighetens og frihetens navn. Dørene er sprengt åpne for WTO og multilaterale investeringsavtaler for kontroll av verdens finansressurser, privatisering av statseide kompanier i utviklingsland, et monopol på patenter og teknologi og forsøket på å kreve betaling av lån som utgjør tusener av milliarder av dollar – som er umulig å samle inn for kreditorene og umulig å betale for debitorene – debitorer som blir stadig fattigere, mer sultne og med stadig lavere levestandard enn de som var koloniherrer i århundrer og solgte deres sønner og døtre som slaver eller utbyttet dem til døde slik de gjorde med de innfødte i denne hemisfæren.

I slutten av det 20. århundre kunne ikke verden bli delt opp igjen slik som i slutten av det 19. og tidlig i det 20. århundre. Verden i dag kan ikke bli delt opp fordi den er nesten eksklusiv eiendom til den nasjonen som sto frem på slutten av denne turbulente historien som den eneste supermakt og det sterkeste imperium som noen gang har eksistert.

Det er nok å observere hvordan nesten alle verdens hovedsteder skjelver før det siste ord eller den siste kunngjøring har blitt uttalt i Washington. Om det noen gang har vært illusjoner om at FN eksisterte, var det patetisk talt oppløst ved keiserlig påbud etter den skjebnesvangre dagen, 11. 09., for bare 17 måneder siden, og fullstendig byttet om med den skarpeste ensidighet en noen gang har sett.

I løpet av de siste få dagene har jeg lyttet til våre distingverte gjester som brukte sine skarpskodde argumenter på temaer som for eksempel økonomi, kriser, og spesielt situasjonen i Latin-Amerika, FTAA, vanskelighetene ved utviklingen av de fattige landene i verden i dag, sosialpolitikkens rolle og reelle fakta. – Ofte svært mange detaljer som slike temaer bringer frem om årsaken til lignende tragedier. Når jeg hører at GDP steg eller falt, at varig vekst tok plass og så stoppet, at en øking av eksporten er den eneste måte å redusere underskuddet, bygge opp balanse, skape jobber, redusere fattigdommen, øke utviklingen, oppfylle forpliktelser.

Og så andre ganger når det blir sagt at privatisering kan være svært nyttig, bygger tillit, tiltrekker investeringer for enhver pris, skaper konkurranse, etc.. Jeg kunne ikke annet enn beundre den iherdighet de har vist, i et halvt århundre nå, i å anbefale denne måten å legge underutvikling og fattigdom bak seg.

Jeg sa tidligere at alle meninger fortjener å bli respektert. Men det må også de mange spørsmål og tvil som vi har. Hva slags idyllisk verden lever vi i ?

Hvor er minimumsforholdene for likhet som kunne muliggjøre de løsninger vi lærer i skoler for økonomi for utvikling av landene i den tredje verden?

Fins det virkelig en slik ting som fri konkurranse, eller fri tilgang til relevant teknologi, som er monopolisert av de som besitter, ikke bare fruktene av deres egen talent, men også andres talent, høstet fra de minst utviklede land uten å betale så mye som en cent til dem som har brukt sine magre ressurser for å utvikle dem?

I hvilke hender og under hvilken kontroll er de internasjonale finansinstitusjonene og de enorme overskuddsfondene?

Hvem eier de store bankene?

Hvor, hvordan, og av hvem er pengesummer hvitvasket og plassert, penger som kommer fra finansspekulasjon skattesnyting, narkotikaomsetning i stor skala og fruktene av massive underslag?

Hvor er Mobutus fonds og dusiner av andre store underslag av folkeeiendom, som overga sine lands ressurser og selvstendighet til utenlandsk kapital med velsignelse fra sine vestlige læremestre?

Hvor er de hundrer av milliarder dollar som er forsvunnet fra den tidligere Sovjetunionen og Russland, og hvordan hendte det mens rådgivere, eksperter, spesialister og ideologer fra Europa og USA ledet på den briljante og velsignede veien til kapitalismen, hvor en landeplage av gribber slo ned fra alle kanter for å ta kontroll over det meste av landets naturrikdommer og økonomiske resurser?

Hvem kan bli holdt moralsk forsvarlig for det faktum at folketallet går ned og dets helseindikatorer som innbefattet mødre- og barnedødelighet har blitt verre og at dets folk, inkludert gamle menn og kvinner som kjempet mot fascismen, lider av sult og ekstrem fattigdom?

Det gjelder millioner.
Hvem ødelegger den nasjonale kulturen til andre folk gjennom et monopol på massemedia og sprer den giftige forbrukskulturen til alle verdens hjørner?

Hvordan kan vi se bruken av tusen milliarder dollar på salgsannonser hvert år når de pengene kunne vært brukt til å rette på mangelen innen utdannelse, helsevesen, drikkevann og boliger, arbeidsledighet, sult og underernæring som berører milliarder av mennesker rundt på kloden?

Er dette bare et økonomisk tema og ikke politisk og etisk?

Neoliberal globalisering utgjør den mest åpenbare nykolonisering av den tredje verden. FTAA, som allerede er blitt gjentatt her, er innlemmelsen av Latin-Amerika i USA; en falsk union av ulike parter hvor den sterke vil sluke den svake, inkludert Canada, Mexico og Brasil.

Det er en umoralsk avtale som vil gi fri bevegelse for kapital og varer, men død for ”barbarene” som prøver å krysse grensene for imperiet gjennom ”slakterhuset,” som en del av grensen mellom Mexico og USA blir kalt. For dem er det ingen reguleringslov som gir automatisk rett til opphold og arbeid - det samme hva slags overtredelser og forbrytelser de har gjort – og som var laget for destabilisere Cuba som straff for de revolusjonære endringer som foregikk i vårt land.

Jeg må resolutt og uten nøling av noe slag, som revolusjonær og en kjemper som oppriktig tror at en bedre verden er mulig, si, at etter min mening er det å privatisere rikdommen og naturressursene i et land i bytte med utenlandske investorer å gjøre en alvorlig forbrytelse.

Det er det samme å gi fra seg billig, nesten gratis, alle midler til å overleve for folkene i den tredje verden. Og det vil lede til en form for nykolonisering, mer bekvem og selvforsørgende, hvor de innfødte nå vil måtte dekke utgiftene til offentlig ro og orden og andre nødvendigheter som tidligere ble dekket av koloniherrene.

I sitt forhold til utenlandsk kapital bruker Cuba gjensidige fordelaktige og nøye overveide former av samarbeid, som ikke berører landets selvstendighet, og plasserer kontroll over vår nasjonale rikdom og landets politiske, økonomiske og kulturelle liv under utenlandske kapitaleieres nåde.

Som regel gir vi ikke bort noe gratis, og når vi skal betale, gir vi ”keiseren det som keiserens er og folket det som folkets er.” Ikke misforstå; vi er et sosialistisk land og vi fortsetter å være sosialister. Og på tross av de enorme vanskelighetene, bygger vi et nytt menneskeverdig samfunn, med mer er faring, entusiasme, energi og drømmer enn noen gang. USA-dollaren sirkulerer og euroen begynner å sirkulere, og de kan bli fulgt av andre valutaer for å lette turismen. Men de grunnleggende valutaer som sirkulerer er den regulære cubanske peso som kan veksles. Verdien av vår nasjonale valuta forble fast gjennom hele 2002, noe som er nesten uhørt i andre land, og det er ingen flukt av hard valuta.

Blant de store problemene som trykker ned på denne hemisfæren – noe vi kjenner altfor godt til – er den store utenlandsgjelden. Avdrag og renter av gjeld utgjør opptil 50% av nasjonale budsjetter, og har sterk innvirkning på tjenester som er viktig for alle land; helsetjeneste, utdannelse og sosial sikkerhet.

Den enorme renten som regjeringer må betale på bankinnskudd for å forsvare seg mot spekulative angrep og kapitalflukt, gjør det helt umulig for dem å få til utvikling med landets eget fond. Den frie veksling av valuta, påført av den nye økonomiske orden, utgjør et livsfarlig instrument for de svake økonomiene i land som strever for å utvikle seg. Det er lenge siden penger var verd noe i seg selv, slik det var tidligere, noe som kunne bli spart og gravd ned i en urne, som sølv og gullmynter. I Bretton Woods – som alle økonomer vet – var USA, som eide 80% av verdens gullreserver tildelt privilegiet å utgi den verdensomspennende verdensvalutaen. Men den gangen ble det for hver pengeseddel som ble trykt lovt en forsikring om at det kan byttes om i gull. Denne forpliktelsen ble holdt og garanterte verdien av papirpenger gjennom en enkel saksgang, som var vedtatt av landets regjering for kjøp og salg av gull i store nok mengder når det var overskudd eller underskudd på markedet. Denne løsningen var på plass til 1971, da president Richard Nixon, etter store militære utlegg og en krig uten utbytte, vedtok å ta USA-dollaren bort fra gullstandarden.

Ingen kunne forestille seg den kolossale spekulasjonen som ville øke kjøp og salg av valuta. I dag har disse transaksjonene nådd astronomiske høyder, totalt over en trillion pr. dag.

Fordi den hadde samlet tillit, vanen å bruke den som et verktøy for veksling, godtatt av alle, den enorme økonomiske styrke i landet som utstedte den og mangel på et annet instrument, fortsatte USA-dollaren å spille sin rolle. Et slikt privilegium var ikke og kunne ikke landene i Latin-Amerika og resten av den tredje verden ha glede av. Vår valuta er bare papirlapper på det internasjonale markedet. Deres verdi er begrenset av landets reserver av hard valuta, dvs. USA-dollar. Ingen nasjonal valuta i landene i Latin- Amerika og i de karibiske øyene er, eller kan bli fast. Den reelle verdien av en valuta kan være 100 i dag, men i løpet av måneder, uker eller dager, avhengig av indre eller ytre faktorer, kan den være verdt 50%, 40% eller til og med 10% av sin tidligere verdi.

Hva hendte i Argentina med det idylliske, utopiske og folkloristiske forsøk på å holde paritet mellom pesoen og dollaren? Det endte, logisk nok, i katastrofe. Noe lignende hendte med realen og dollaren. Land som Equador endte opp med å kaste sin egen valuta på søppeldynga og adopterte USA-dollaren som den eneste valutaen i hjemmesirkulasjon.

I Mexico var det som regel regjeringsskifte hvert 6. år. Det førte til en sterk devaluering som minsket verdien av deres valuta betraktelig. Brasil – som et resultat av det siste spekulative angrep og krisen i 1998, mistet landet i løpet av bare 8 uker 40 milliarder dollar som de hadde skaffet seg gjennom privatisering av mange av sine beste produksjonsog servicekompanier.

Kapitalflukt er en av de verste formene av økonomisk blodtapping som landene i Latin-Amerika har lidd under de siste tiårene. Det er ikke snakk om overføring av profitt tjent av utenlandske investorer. Det er ikke snakk om plyndring ved betaling av utenlandsgjeld som ofte ble avtalt av diktatoriske og korrupte regimer, som sløste og underslo landenes fond eller brukte dem til å dekke over privatgjeld eller tyveri og lysskye affærer i private banker. Heller ikke er det snakk om voksende tap på grunn av det velkjente fenomen, ”ulik veksling.”

Det er heller snakk om fond som er skapt innenriks, merverdi som er tjent på svetten til dårlig betalte arbeidere, eller ærlige sparepenger til intellektuelle arbeidere og profesjonelle, eller profitt fra småindustri, forretning og service.

Det kvelende åket som binder de latinamerikanske landene til kapitalflukt er fri handel, uten restriksjoner eller krav, hard valuta mot nasjonal valuta, en oppskrift som er trædd over hodet på dem som et hellig neoliberalt prinsipp av de internasjonale finansorganisasjonene.

Det er beregnet at denne kapitalflukten i noen land, som Venezuela, gjennom en periode på mer enn 40 år, har beløpt seg til 250 milliarder dollar. Til dette kan vi legge de nasjonale fond som er sluppet ut fra Argentina, Brasil, Mexico og resten av Latin-Amerika.

Vi er stolt av det uredde folket i Venezuela. Venezuela og dets modige leder som akkurat nå har skapt kontroll over vekslingskursen, og på den måten gjort slutt på den tragedien som jeg nettopp har beskrevet!

Jeg husker at under den cubanske revolusjonens triumf i 1959, var hele Latin-Amerika samlede gjeld bare 5 milliarder dollar. Befolkningen på den tiden var 214,9 millioner. Det har økt til 543.4 millioner – 224 millioner er fattige og over 50 millioner er analfabeter – mens deres totale gjeld er økt til 800 milliarder dollar i 2003.