Han hadde noe på hjertet

om Nordahl Grieg

av Ivar Digernes



Om Nordahl Griegs liv og gjerning er det alt skrevet en hel rekke bøker. Under krigen ga Johan Borgen ut et lite minneskrift. I 1946 kom to bøker i Danmark: Svend Erichsens "Nordahl Grieg" og Harald Engbergs "Nordahl Grieg og tidens drama". I 1947 i Sverige, Jöran Mjöbergs "Nordahl Grieg -fosterlandsvännen och revolutionären". I Norge har vi Kjølv Egeland og Harald Grieg. Dertil kommer en mengde tidsskrift- og avisartikler av broket innhold. Det kunne alt trenges en arkivar til å holde greie på alt sammen.

Også i det større utland er det fremdeles levende interesse for Nordahl Grieg. Utvalg av hans lyrikk, skuespill og andre arbeider er blitt oversatt til russisk, tysk, polsk, tsjekkisk, osv. Men på et vesenlig punkt later det til at verden ikke har fått øye for Nordahl Griegs rang som dikter. Det gjelder hans dramatikk. Teatrene ute og hjemme har vært svært forsiktige med å ta skuespillene hans opp igjen. Stykkene fra den "førrevolusjonære" perioden blir overhodet ikke spilt lenger. Hverken "Barrabas" eller "Atlanterhavet". Om "Atlanterhavet" heter det til og med at dikteren selv har uttalt ønsket om at dette stykket ikke må bli oppført mer. "Men i morgen" - et skuespill om krigsforberedelsene som har en rent uhyggelig aktualitet i dag - har fått en krank skjebne, det har fått stemplet "ensidig", påsatt av den samme kritikken som Nordahl Grieg protesterte så energisk mot i "Veien frem" da stykket ble oppført på Nationalteatret. "Nederlaget" er "anerkjent" som et dramatisk mesterverk, men oppført blir det ikke. Og så lenge det ikke kommer noe folkekrav om at Nordahl grieg skal spilles, kan en trygt gå ut fra at teaterdirektørene fortsetter å følge den minste motstands linje.

Det er ikke det at Nordahl Grieg er nektet sin æresplass som stor norsk dikter og folkehelt. Ingen kan beskylde oss for en slik ensidighet! Reises ikke hans monument foran Thalias tempel i hans fødeby? Og står ikke hans samlede verker i hyllene i de tusen hjem landet rundt?


Nordahl Grieg var så intenst opptatt av sin egen tid at han ikke kunne dele den stemningen som kom til uttrykk hos Ibsen en gang nede på Capri: "Røver du mig evigheden, røver du mig alt!"
En av Nordahl Griegs personer sier: "Enhver ide-dikters høieste belønning er å bli glemt". Han ba ikke om monumenter, den framtid han kjempet for, skulle bli hans evighet. Men uansett hans egen innstilling til spørsmålet om monumenter og ettermæle, må det sies at det ikke har tjent norsk åndsliv til gagn at Nordahl Griegs innsats i norsk åndsliv i dag nærmrest fortoner seg som en strålende, men kortvarig episode, et stjerneskudd som ikke har etterlatt seg varige spor.

Årsakene til dette er kompliserte. Det stikker ikke bare i reaksjonens lumske arbeid med å uskadeliggjøre en dikter som fremdeles er altfor levende til uten videre å avfeies som "foreldet". Noe henger sammen med den trettheten som Nordahl Grieg forutså og som han advarte mot i diktet "Den menneskelige natur", som ikke ble trykt før etter hans død.

Bli fremfor alt ikke trette
som mennesker blir etter kriger -
når grumset og griskheten kommer
i følge med motløsheten;
det varme og råtnende dyndet lagret
av hundrede slektledd
hvor sinnet kan krype til hvile
og han vi drepte kan oppstå.

I første nummer av "Veien frem" står det en programartikkel. Der heter det:
Vi vil i dette tidsskrift være med i arbeidet for å vekke menneskenes fantasi og erkjennelsen av vår tids kamp. Vi vil holde valget frem for dem - mellom den fascistiske tilintetgjørelse av all kultur og frigjørelsen av alle krefter i det klasseløse samfund.
Vår vei er livets vei. I denne tid av truende barbari ser vi at alt av verd kjemper på samme front. Enhver edel tanke er, bevisst eller ubevisst, en protest mot kapitalens, fascismens og krigens forakt for menneskelighet.
Det var dette Rosa Luxemburg følte da hun i fengslet, like før hun ble snikmyrdet av offisersbanden, kalte Goethe - mannen utenfor striden, men med håpets velde i seg - for sin kampfelle
Det er den klare erkjennelsen, men også livstroen og livsmotet som skal gå med proletariatet på veien frem.

Like fra Nordahl Grieg ung og gnistrende av talent føk inn på det grå norske Parnas, burde det ha vært klart at han representerte den humanistiske linjen fra den store realistiske litteratur i vår diktnings gullalder.
Det er like tydelig i sjømannsromanen "Skipet går videre" som i "Atlanterhavet" og i "Norge i våre hjerter". I dag er det nokså beskjemmende å tenke på at Nordahl Grieg tidlig forsto spørsmålet om forholdet til nasjonen og folket bedre enn mange skolerte marxister. I slutten av 20-årene var det ennå mote å innta et faktisk nihilistisk standpunkt til den nasjonale arven. Nordahl Grieg fikk gå igjennom fordi han åpent bekjente sin kjærlighet til folkets Norge, sin ærlige patriotisme. Det ble utlagt dithen at han var reaksjonens mann. Bruddstykkevis, riktignok ensidig og abstrakt, forsto Nordahl Grieg alt i denne perioden vesentlige ting: betydningen av solidariteten i arbeidsfolkets kamp, kolonifolkenes opprør, kapitalens og konkurransens livsødeleggende krefter, nødvendigheten av å finne en vei ut av krigene og det ene menneskes undertrykkelse av det andre. Det som manglet ham var et livssyn, et kompass for sin egen deltakelse i kampen for menneskelighet. Slik var han: han kunne ikke tenke seg sitt liv som dikter i et elfenbenstårn, over slagtummelen. Han måtte selv være med., gjøre en innsats, gi hele seg, ikke stykkevis og delt.

Denne klarheten som han hadde strevd og kjempet for å finne, den fant han i Sovjetunionen. De årene han tilbrakte der - 1932 til 1934 - var en heroisk periode i sovjetsamfunnets utvikling. Det var den tiden da det russiske folk under utrolige vansker, i savn og ofte med store mistak, reiste femårsplanens første industrigiganter og fullførte kollektiviseringen av jordbruket. Midt under hans Moskva-opphold kom fascismens maktovertakelse i Tyskland. Det ble klart for ham at sovjetfolkets harde hverdag var et stort historisk kappløp, hvor innsatsen gjaldt hele menneskeslektens framtid. Lett var det ikke å vinne fram til klarhet. Særlig var det ett problem som opptok ham og somn også har satt sterke spor i hans diktning: problemet om humanismen i vår tid, den bitre nødvendighet å måtte bekjempe barbariet med barbariets midler. Det var ikke lett for en dikter med sterke røtter i en pasifistisk tradisjon å ruste seg med den nødvendige hardhet i en tid som nådeløst krevde: her må du ta parti. Hvor sterkt disse problemene opptok ham, kan en se av skuespillet "Vår ære og vår makt" og romanen "Ung må verden ennu være". Nordahl Grieg arbeidet i virkeligheten på begge disse bøkene under sitt Moskva-opphold, selv om de ble skrevet ned seinere. Det er simpelthen ikke riktig, det som står i flere Grieg-biografier, at Grieg i Moskva hadde en dikterisk hvileperiode. Han arbeidet intenst med planene til begge disse arbeidene. Først var "Vår ære og vår makt" tenkt som et filmmanuskript, bygd på hans minner fra den første verdenskrig i Bergen. Meningen var at inntekten av filmen skulle brukes til å finansiere tidsskriftet "Veien frem", som han betraktet som et hovedledd i den virksomheten han så for seg når han var kommet hjem til Norge.

Det er betegnende for Nordahl Griegs klarsyn at han allerede før Komintern hadde knesatt en ny linje i kampen mot fascismen (1935), forsto nødvendigheten av bred enhetsfront mot fascismen Tidsskriftet "Veien frem" gjennomførte da også en enhetslinje det står respekt av. Med en viss stolthet fortalte Nordahl en gang at Georgi Dimitrov, etter at han var blitt generalsekretær i Komintern, lot oversette artikler fra "Veien frem" og overfor sine medarbeidere hadde uttalt at her kunne de se hvordan enhetsarbeid på den intellektuelle front skulle drives.

Når en nå leser de sterkt anerkjennende artiklene som diverse tilbakeskuende radikalere har skrevet om Nordahl Grieg og "Veien frem", må en si at anerkjennelsen for deres vedkommende har innfunnet seg noe seint. Faktum er at praktisk talt alle de "gamle radikalerne" i stillhet motarbeidet "Veien frem", selv om de ikke vågde å gjøre det helt åpent. Udelt forståelse og sympati var det bare å merke hos den bevisste del av arbeiderklassen. Åpent ble skismaet først etter Moskva-prosessene, da Nordahl Grieg under indre kamp, men utvilsomt subjektivt helt ærlig og overbevist forsvarte prosessene og forsøkte å gi en begrunnelse for dem. Nordahl Griegs standpunkt her vitner høyt om politisk ansvarsfølelse. Slik som situasjonen var i verden dengang, måtte alle ideologiske angrep på Sovjetunionen, uansett hvor "edle" beveggrunnene enn måtte være, virke til å splitte fronten mot fascismen. Krigen var uunngåelig, den var alt begynt. Nordahl Grieg hadde ingen illusjoner i så måte. Han hadde sett krigen på nært hold.


Bøkene, artiklene, diktene, alt det som Nordahl Grieg strødde ut etter at han var kommet hjem i 1934, viser at den klarheten han hadde vunnet i sitt livssyn, ga et veldig krafttilskudd til hans diktergjerning. Hva han fikk utrettet i disse årene fram til krigsutbruddet, er nesten utrolig, særlig når en tenker på at tiden og forholdene slett ikke var gunstige for konsentrasjon om store oppgaver. Lyrikken fikk hvile, men i sine skuespill, i aktuell reportasje og politisk journalistikk nådde han så høyt som aldri før. De politiske og polemiske artiklene har sin plass i hans kunstneriske produksjon. Dessverre er det ennå ikke gått opp for godtfolk at det å skrive en virkelig god artikkel av såkalt resonnerende art krever atskillig kunstnerisk evne. En behøver bare ta for seg boka "Veien frem" med utvalget av Griegs artikler fra "Veien frem", Arbeideren osv. for å overbevise seg om at dette er kunst. Artiklene er knappe, fyndige, ikke overlesset med bilder, men likevel skrevet med dikterisk flukt. Stundom virker de nesten improvisert, unnfanget og festet til papiret i et lykkelig øyeblikk. I virkeligheten var Nordahl Grieg meget omhyggelig i alt sitt arbeid. Han drøftet selv "småtterier" med venner og andre hvis dom han satte pris på. Slik fikk han spørsmålene belyst fra forskjellige sider. Flere ser mere, om ikke bedre, enn en. Og han var alltid villig til å forkaste et manuskript når han fant at det ikke holdt mål. Men det som ble lagt fram for offentligheten, det var hans eget. Det ble skumlet om at han skrev med påholden penn. Det er bare tøv.

Den reportasjeboka som Nordahl Grieg skrev om sitt opphold i Spania i 1937, "Spansk sommer", er etter min mening blitt undervurdert i beklagelig grad. I all sin knapphet er dette kanskje det beste som er skrevet om den spanske borgerkrigen. Her kan en studere hans merkelige evne til å finne fram til det vesentlige i en virkelighet som på de fleste ville virke lammende ved sin overflod av grelle og pinefulle inntrykk.

Det fins store diktere som bare yrter det store på et enkelt felt. Det fins andre hvis storhet består i deres allsidighet. Nordahl Grieg tilhørte denne siste gruppen. Han var en renessanseskikkelse, ensidighet var det siste han burde beskyldes for. Og denne allsidigheten kom til full blomstring nettopp da han hadde bestemt seg for å bli "ensidig" i den mening at han kjempet for klart erkjente mål, da han var blitt kommunist.

Han visste at han ennå hadde mye uskrevet. Det var problemet om den nasjonale arven, båndene mellom det gamele og det nye Norge, Wergeland, og det var spørsmålet om arbeiderklassen, levendegjort i dikterisk form, det arbeidet som Rudolf Nilsen som lyriker hadde begynt og ikke fått fullført. Han snakket ofte om disse tingene med sine venner, sprengfylt av syner og planere som om han hadde en evighet foran seg. Men tiden strakk ikke til, andre ting måtte komme først. Da jeg en gang ymtet frampå om at "Ung må verden ennu være" her og der virket noe løs i limingen, utbrøt han: "Kjære deg, jeg vet det så inderlig godt, men husk på hva årstall vi skriver." Dette var på slutten av året 1938. Noen måneder etter brøt krigen løs ute i Europa, og snart skyllet brenningene inn over våre kyster. Det gjaldt å nå ut til folket og vekke ettertanke mens det ennå var tid.

Han hadde noe på hjertet som han følte var nødvendig for de mennesker han var glad i. Og det er vel i grunnen det som er kilden til alll sann diktning.

Han hadde noe på hjertet / Ivar Digernes. - S. 2-6 : ill.
I: Ringen : orientering om litteratur . - Årg. 2, hf. 3 (1957)






1