Ludvig Filip forsvant og valgreformen med
ham, og isteden oppsto republikken, en republikk som de
seierrike arbeiderne selv kalte en « sosial» republikk. Men
det var ingen som var klar over hva man skulle forstå med
denne sosiale» republikken, ikke engang arbeiderne selv.
Men nå hadde de våpen og var en makt i staten. Så snart
bursjoasi-republikanerne følte at statsmakten lå trygt i deres
hender, var deres første mål derfor å avvæpne arbeiderne.
Dette skjedde ved direkte løftebrudd, ved åpen forhånelse
og ved et forsøk på å forvise de arbeidsløse til en fjern
provins, slik drev bursjoasiet dem til opprør i juni 1848.
Regjeringen sørget for en overveldende overmakt. Etter
fem dagers heroiske kamper ble arbeiderne slått ned. Og nå
fulgte det et blodbad blant de vergeløse fangene, som man
ikke har sett maken til siden de borgerkrigene som innledet
den romerske republikkens undergang. Dette var første
gangen bursjoasiet viste hvilken vanvittig grusom hevn det
tirres til så snart proletariatet våger å tre fram som
selvstendig klasse med egne interesser og krav. Og enda var
1848 bare barnelek sammenliknet med bursjoasiets raseri i
1871.
Straffen fulgte i hælene på dem. Om proletariatet enda
ikke kunne regjere Frankrike, var heller ikke bursjoasiiet
lenger i stand til det. Iallfall ikke den gang, da flertallet av
det enda hadde en monarkistisk innstilling, og det var
splittet i tre dynastiske partier, og et fjerde, republikansk.
På grunn av deres indre strid kunne eventyreren Louis
Bonaparte sette seg i besittelse av alle maktmidler - hæren,
politiet, administrasjonsapparatet - og sprenge bursjoasiets
siste festning, nasjonalforsamlingen, den 2. desember 1851.
Nå begynte Det andre keiserdømmet, som betydde at
en bande politiske og finansielle eventyrere utplyndret
Frankrike, men samtidig også at industrien ble utviklet i et
omfang som aldri hadde vært mulig under Ludvig Filips
snevre og engstelige system, da den samlede makt bare lå
hos en liten del av bursjoasiet. Louis Bonaparte tok den
politiske makt fra kapitalistene under påskudd av at han vine
beskytte bursjoasiet mot arbeiderne, og omvendt,
arbeiderne mot dem. Men hans herredømme begunstiget til
gjengjeld spekulasjonen og industrivirksomheten, kort sagt,
hele bursjoasiets oppsving og rikdom økte i en hittil ukjent
målestokk. Riktignok vokste i enda større grad den
korrupsjonen og det massetyveriet som grupperte seg rundt
keiserhoffet og innkasserte sine drøye prosenter av denne
økte rikdommen.
Men det annet keiserdømme appellerte til den franske
sjåvinismen. Det krevde å få tilbake de grensene det første
keiserdømme hadde tapt i 1814, eller i det minste dem den
første republikken hadde hatt. Et fransk keiserdømme
innfor grensene av det gamle monarkiet, ja selv innenfor de
enda snevrere grensene fra 1815, var i det lange 1øp umulig.
Derfor var det nødvendig med krig og grenseutvidelser nå
og da. Men ingen grenseutvidelse blendet de franske
sjåvinistenes fantasi slik som utvidelse til den tyske venstre
Rhinbredden. En kvadratmil ved Rhinen betydde mer enn ti
i Alpene eller et annet sted. Når det annet keiserdømme var
et faktum, var det bare et spørsmål om tid når kravet om å
få tilbake den venstre Rhinbredden, på en gang eller
stykkevis, ville bli reist. Denne tiden kom i og med den
prøyssisk-østerrikske krigen i 1866. Takket være Bismarck
og sin egen overdrevent listige forhalingspolitikk var
Bonaparte blitt snytt for den «territoriale godtgjørelsen» han
hadde ventet. Han hadde
derfor ingen annen utvei enn å to den krigen som brøt ut i
1870 og drev ham til Sedan og derfra til Wilhelmshøhe.
Den nødvendige følgen var revolusjon i Paris den 4.
september 1870. Keiserdømmet ramlet sammen som et
korthus, og republikken ble igjen proklamert. Men fienden
sto foran portene. Keiserdømmets armeer var enten håpløst
omringet i Metz eller fanget i Tyskland. 1 denne knipen fikk
Paris' deputerte i den tidligere lovgivende forsamlingen
folkets tillatelse til å etablere seg som « den nasjonale
forsvarsregjering». En tillot dette, så meget mer som alle
våpenføre parisere for forsvarets skyld nå var gått inn i
nasjonalgarden og var bevæpnet, slik at arbeiderne på dette
tidspunkt utgjorde det store flertall. Men det varte ikke
lenge før motsetningene kom fram mellom regjeringen, som
besto nesten bare av borgerlige, og det væpnede
proletariatet. Den 31. oktober stormet arbeiderbataljoner
rådhuset og og tok en del av regjeringens medlemmer til
fange; ved hjelp av forræderi, direkte løftebrudd fra
regjeringens side og med støtte av noen
spissborgerbataljoner, ble de igjen befridd. For at
borgerkrigen ikke skulle blusse opp i en by som var
omringet av en utenlandsk militærmakt, fikk den regjeringen
som hittil hadde fungert, tillatelse til å bli sittende.
Den 28. januar 1871 kapitulerte endelig det utsultede
Paris. Men det skjedde med så stor ære som en aldri
tidligere hadde sett i krigshistorien. Fortene ble rømt, den
ytre vollen ble avvæpnet, linjens og mobilgardens våpen ble
utlevert, og den selv betraktet som krigsfange. Men
nasjonalgarden beholdt våpnene og kanonene sine, og den
trådte
Den 2. september 1870 ble den franske armé slått ved Sedan og
tatt til fange sammen med keiseren. Napoleon III ble internert i
slottet Wilhelmshohe ved Kassel.
bare i våpenstillstand med seierherrene, som ikke våget å
rykke inn i Paris i triumf. De våget bare å besette et lite
hjørne av Paris, et hjørne som til og med delvis besto av
offentlige parker, og selv dette holdt de bare besatt i et par
dager! Og i den tiden var de som hadde beleiret Paris i 131
dager, selv omringet av de bevæpnede pariserarbeiderne,
som passet godt på at ingen «prøysser» gikk over de snevre
grensene som var trukket rundt det hjørnet som var overlatt
til de fremmede erobrerne. Slik satte parisarbeiderne seg i
respekt hos den hæren som alle keiserdømmets armeer
hadde , strukket våpen for. Og de prøyssiske junkerne, som
var kommet for å to hevn ved revolusjonens vugge, måtte
bli stående ærbødig og gjøre honnør for nettopp denne
bevæpnede revolusjonen.
Under krigen hadde parisarbeiderne innskrenket seg til å
kreve at den hardnakkede kampen skulle fortsette. Men nå
da freden kom i stand etter Paris' kapitulasjon, måtte Thiers,
den nye regjeringssjefen, innse at de besittende klassenes -
godseiernes og kapitalistenes herredømme svevde i stadig
fare så lenge parisarbeiderne hadde våpen i hånd. Det første
han gjorde, var et forsøk på å avvæpne dem. Den 18. mars
sendte han ut linjetropper som hadde ordre om å røve de
kanonene som tilhørte nasjonalgarden, og som var blitt
fremstilt mens Paris var beleiret og betalt ved offentlig
innsamling. Forsøket mislyktes. Paris rustet seg som en
mann for å sette seg til motverge, og krigen mellom Paris og
den franske regjeringen som satt i Versailles, var erklært.
Den 26. mars ble Pariskommunen valt, og den 28. ble den
proklamert. Nasjonalgardens sentralkomite, som inntil nå
hadde ledet regjeringen, leverte sin avskjedssøknad til
Nasjonalgarden etter at den først hadde gitt ordre om at det
skandaløse «sedelighetspoliti» i Paris skulle avskaffes. Den
30. avskaffet
Kommunen utskrivningen og den stående hæren, og erklærte
at nasjonalgarden, som skulle omfatte alle våpenføre
borgere, skulle være den eneste væpnede makt. Den etterga
all husleie fra oktober 1870 til april, slik at de beløpene som
allerede var betalt, skulle gjelde for tiden fremover, og den
stanset alt salg av panter i det kommunale lånekontoret.
Samme dag fikk de utlendingene som var valt inn i
Kommunen, stadfestet sine verv, fordi «Kommunens fane er
verdensrepublikkens fane». - Den 1. april ble det bestemt at
den høyeste lønnen som kunne gis til Kommunens
funksjonærer, og dermed også til dens medlemmer ikke
måtte overstige 6000 francs (4800 mark). Neste dag kom
dekretet om at kirken skulle skilles fra staten, at alle statens
utgifter til religiøse formål skulle avskaffes, og at alle
geistlige gods skulle nasjonaliseres. Som følge av dette ble
det den 8. april bestemt at alle religiøse symboler, bilder,
dogmer, påbud, kort sagt «alt som angår det enkelte
menneskes samvittighet», skulle fjernes fra skolene, og dette
ble gjennomført etter hvert. - Fordi Versailles-troppene
daglig skjøt kommunarder som var butt tatt til fange, ble det
den 5. sendt ut et dekret om at det skulle tas gisler, men det
ble aldri gjennomført. Den 6. ble guillotinen tatt fram av
nasjonalgardens 137. bataljon, og brent offentlig under
folkets høylydte jubel. - Den 12. besluttet Kommunen at
seiers-søylen på Vendomeplassen, som Napoleon hadde gitt
ordre om å støpe av erobrede kanoner etter krigen i 1809,
skulle rives som et symbol på sjåvinisme og nasjonalhat.
Dette ble utført den 16. mai. - Den 16. april befalte
Kommunen at det skulle tas opp statistikk over de
fabrikkene som var blitt lukket av fabrikantene, og at det
skulle utarbeides planer for hvordan disse fabrikkene kunne
bli drevet av de arbeiderne som hittil hadde arbeidet i dem,
og som skulle sluttes
sammen i produksjonsforeninger, og dessuten planer om å
organisere disse foreningene i ett stort forbund. - Den 20.
avskaffet den nattarbeidet for bakerne og
arbeidsanvisningen.
Siden det annet keiserdømme var
arbeidsanvisningen blitt drevet som et monopol av individer
- arbeidsutbyttere av første klasse som var blitt utnevnt av
politiet. Arbeidsanvisningen ble overlatt til
kommunekontorene i de tjue kretsene i Paris.
- Den 30. april
ga den ordre om at lånekontorene skulle bli opphevet, fordi
de var en privat utbytting av arbeidet, og fordi de sto i
motstrid med arbeidernes rett til arbeidsredskapene sine og
til kredim - Den 5. mai besluttet den at det botskapellet som
var blitt reist for å sone henrettelsen av Ludvig XVI skulle
fjernes.
Slik trådte parisbevegelsens klassekarakter etter den 18.
mars klart og rent fram. Den var hittil blitt trengt i
bakgrunnen av kampen mot den fremmede invasjonen.
Likesom det nesten bare satt arbeidere eller anerkjente
arbeiderrepresentanter i Kommunen, slik hadde også
vedtakene deres et avgjort proletarisk preg. Enten vedtok de
reformer som det republikanske bursjoasiet hadde unnlatt
på grunn av feighet, men som dannet et nødvendig grunnlag
for arbeiderklassens aksjonsfrihet, for eksempel det å
gjennomføre setningen om at religionen er en privatsak overfor staten;
eller de fattet vedtak som var direkte i
arbeiderklassens interesse, og som til dels grep dypt inn i
den gamle samfunnsordningen. Men i en beleiret by kunne en
i beste fall bare begynne å gjøre alt dette til virkelighet. Og
fra begynnelsen av mai krevde kampen mot
Versaillesregjeringens hærmasser, som ble samlet i stadig
større antall, alle krefter.
Den 7. april hadde Versailles-hæren erobret overgangen
over Seinen ved Neuilly på Paris' vestfront; men den 11. ble
den under et angrep på sørfronten
slått tilbake med tunge tap av general Eudes. Paris ble
uopphørlig bombardert, og det til og med av de samme folk
som hadde biennemerket prøyssernes bombardement av den
samme byen som helligbrøde. Nettopp disse folk tryglet nå
den prøyssiske regjeringen om at de franske soldatene som
var butt tatt til fange ved Sedan og Metz, raskt måtte bli
sendt tilbake, slik at de kunne gjenerobre Paris for dem.
Etter hvert som disse troppene kom, fikk Versailleshæren fra
begynnelsen av mai en avgjort overmakt. Dette viste seg
allerede da Thiers den 23. april avbrøt de forhandlingene
som var innledet; Kommunen hadde tilbudt å utveksle
erkebiskopen av Paris og en hel del andre geistlige som ble
holdt fengslet som gisler i Paris, mot Blanqui alene. Blanqui
var nemlig to ganger valt inn i Kommunen, men satt som
fange i Claireveaux. Enda mer viste overmakten seg ved at
Thiers begynte å føre et annet språk; mens han hittil hadde
halt ut saken og opptrådt tvetydig, ble han nå plutselig frekk,
truende og brutal. På sørfronten inntok Versailleshxren den
3. mai skansen ved Moulin Saquet, den 9. fortet Issy, som var
blitt skutt helt i stykker, og den 14. fortet Vanves. På
vestfronten rykket den etter hvert fram til selve bymuren, og
erobret alle de landsbyene og bygningene som strakte seg
helt fram til den. Den 21. lyktes det den å trenge inn i byen
fordi de nasjonalgardistene som var stilt opp her, opptrådte
som forrædere og forsømte sin p1ikt. Prøysserne, som holdt
de nordlige og østlige fortene besatt, lot Versailles-hæren
trenge fram over terrenget nord for byen, enda dette var
forbudt ifølge våpenstillstanden. Derfor kunne Versailleshæren rykke fram til angrep over en lang front som pariserne
måtte tro var dekket ifølge våpenstillstanden, og som de av
den grunn bare holdt svakt besatt. Som følge av dette var
det bare svak mot
stand i den vestlige halvparten av Paris, i den egentlige
luksusbyen; men motstanden ble heftigere og seigere jo
nærmere de fremmede troppene kom den østlige halvparten,
den egentlige arbeiderbyen. Først etter 8 dagers kamp bukket
Kommunens siste forsvarere under på bakkene ved Belleville
og Menilmontant, og mordene på vergeløse menn, kvinner og
barn, som hadde rast i stadig større grad hele uken, nådde nå
sitt høydepunkt. Bakladegeværet drepte ikke lenger hurtig
nok, i hundrevis ble de beseirede skutt ned med mitraljøser. «
Kommunardenes mur» på kirkegården Pere Lachaise, hvor
det siste massemordet gikk for seg, står den dag i dag som et
stumt, talende vitnesbyrd om hvilket raseri den herskende
klassen er i stand til så snart proletariatet våger å reise seg til
kamp for sine rettigheter. Så fulgte massearrestasjonene,
ettersom det viste seg å være umulig å slakte alle. Ofre, som
vilkårlig ble tatt ut av fangenes rekker, ble skutt. Resten ble
transportert bort til store leirer hvor de ventet på å bli stilt
for krigsretten. De prøyssiske troppene som lå i leir rundt
den nordøstlige halvparten av Paris, hadde ordre om ikke å la
flyktningene slippe gjennom. Men offiserene så ofte mellom
fingrene med at soldatene tok mer hensyn til
menneskelighetens lover enn til overkommandoens. Særlig
har det saksiske armékorps krav på å bli rost, fordi det gikk
meget humant fram og lot mange slippe gjennom som en lett
kunne se hadde kjempet på Kommunens side.
Hvis vi nå etter tjue års forløp ser tilbake på
Pariskommunens virksomhet og historiske betydning, vil vi
finne at det må gjøres noen flere tilføyelser til den
framstillingen som er gitt i «Borgerkrigen i Frankrike» .
Medlemmene av Kommunen delte seg i en majoritet,
blanquistene, som også hadde vært ledende innenfor
nasjonalgardens sentralkomite, og en minoritet, medlemmer
av Den internasjonale arbeiderassosiasjon, som overveiende
besto av tilhengere av Proudhons sosialistiske skole. Hva det
store flertall av blanquistene angår, var de dengangen bare
sosialister ut fra et revolusjonært, proletarisk instinkt; bare få
av dem hadde under veiledning av Vaillant, som kjente den
tyske vitenskapelige sosialismen, nådd fram til større
prinsipiell klarhet. Det er derfor forståelig at på det
økonomiske området mye forble ugjort, mye som
Kommunen etter vår oppfatning i dag burde ha gjort. Det
som er vanskeligst å forstå, er sikkert den hellige respekten
den viste da den ble stående ærbødig foran portene til den
franske bank. Det var også en alvorlig politisk feil. Banken i
Kommunens hånd - det var mer verd enn ti tusen gisler. Det
ville ha ført med seg at hele det franske bursjoasiet øvde
press på regjeringen i Versailles for å oppnå en fred med
Kommunen. Men det som er enda mer forbausende, er alt
det riktige som Kommunen likevel gjorde, sammensatt som
den var av blanquister og proudhonister. Selvfølgelig er det
først og fremst proudhonistene som er ansvarlige for
Kommunens økonomiske dekreter, både for de positive og
de negative, mens blanquistene er ansvarlige for dens
politiske handlinger og unnlatelser. - Og som det pleier å skje
når doktrinære kommer til roret - ville historiens ironi i disse
to tilfellene at de begge gjorde det stikk motsatte av det som
var foreskrevet i deres retnings doktriner.
Proudhon, sosialisten, slik som småbonden og
håndverksmesteren ville ha ham, så på all sammenslutning
med et positivt hat. Han sa om det at det inneholdt mer
ondt enn godt, det var av naturen
ufruktbart, ja til og med skadelig, fordi det var en lenke på
arbeidernes frihet. Det var et rent og skjært dogme,
uproduktivt og hemmende, i strid både med arbeidernes
frihet og med arbeidsrasjonalisering, og ulempene ved det
ville vokse raskere enn fordelene, i motsetning til
sammenslutning var konkurranse, arbeidsdeling og
privateiendom økonomiske krefter. Bare i unntakstilfelle -
som Proudhon kaller det som storindustri og store
bedrifter, for eksempel jernbaner, var det på sin plass at
arbeiderne sluttet seg sammen. (Jfr. «Idee generale de la
revolution, 3. etude».)
Omkring 1871 var storindustrien selv i Paris, som var
sentrum for kunsthåndverket, allerede i høy grad holdt opp
med å være unntakstilfelle. Det uten sammenlikning viktigste
dekretet som Kommunen sendte ut, var derfor det som
bestemte at det skulle skapes en organisasjon for
storindustrien og til og med også for manufakturen; en
organisasjon som ikke bare skulle hvile på arbeidernes
sammenslutning i hver enkelt fabrikk for seg, men som også
tok sikte på å samle alle disse samvirkende foreningene i ett
forbund, kort sagt slik som Marx ganske riktig sier i
«Borgerkrigen»: En organisasjon som til sjuende og sist
måtte fore til kommunismen, altså det stikk motsatte av det
som Proudhon lærte. Og derfor var Kommunen også
graven for Proudhons sosialistiske skole. Denne skolen er i
våre dager forsvunnet fra de franske arbeiderkretsene; her
hersker nå Marx' teori ubestridt, hos possibilister2 så vel
som hos «marxister». Bare innenfor det «radikale» bursjoasi
finnes det ennå proudhonister.
Det gikk ikke bedre med blanquistene. De var oppdratt i
sammensvergelsens skole, holdt sammen av den stramme
disiplinen som fulgte med den.
' Possibilisme - opportunistisk retning i den franske
arbeiderbevegelse i slutten av det 19. århundre.
De gikk derfor ut fra den oppfatningen at et forholdsvis lite
antall besluttsomme, velorganiserte menn i et gitt gunstig
øyeblikk var i stand til ikke bare å gripe statsroret, men også
ved å utfolde veldig, hensynsløs energi å holde det inntil det
lyktes dem å rive folkemassene inn i revolusjonen og
gruppere dem rundt sin line flokk av førere. Til dette hørte
framfor alt den strengeste, diktatoriske sentralisering av all
makt i den nye revolusjonære regjeringens hånd. Og hva
gjorde Kommunen, hvor nettopp blanquistene utgjorde
flertallet? I alle sine proklamasjoner til franskmennene i
provinsen oppfordret den dem til å danne en fri føderasjon
av alle franske kommuner med Paris, til en nasjonal
organisasjon, som for første gang virkelig skulle bli skapt av
nasjonen selv. Nettopp den undertrykkelsesmakten den
sentraliserte regjeringen som hadde fungert hittil, hadde hatt -
hæren, det politiske politiet, byråkratiet, som Napoleon
hadde skapt i 1798 - og som enhver ny regjering siden da
hadde overtatt og utnyttet mot sine motstandere som et
kjærkomment redskap - nettopp denne makten skulle falle
overalt, slik som den allerede var falt i Paris.
Kommunen måtte straks fra begynnelsen av erkjenne at
arbeiderklassen, når den først er kommet til makten, ikke
kan arbeide videre med det gamle statsmaskineriet; at denne
arbeiderklassen, for ikke å miste sitt eget herredømme igjen,
som den nylig hadde erobret, på den ene siden måtte fjerne
hele det gamle undertrykkelsesmaskineriet, som hittil var
blitt utnyttet mot dem selv, men på den andre siden måtte
sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, idet den
erklærte at de alle uten unntak kunne bli avsatt til enhver tid.
Hvilken egenskap var det som hadde vært karakteristisk for
staten hittil? Samfunnet hadde opprinnelig ved enkel
arbeidsdeling skapt sine egne organer til å ivareta sine felles
interesser. Men disse organene, som hadde statsmakten på
toppen, hadde med tiden, i sine særinteressers tjeneste, gått
over fra å være samfunnets tjenere til å være herrer over det.
Dette kan en for eksempel se ikke bare i det arvelige monarki,
men likeså vel i den demokratiske republikk. lkke noe sted
utgjør «politikerne» en mer isolert og mektig del av nasjonen
enn nettopp i Nord-Amerika. Her blir hvert av de to store
partiene, som vekselvis kommer til makten, selv igjen regjert
av folk som gjør politikk til forretning, som spekulerer i å få
sete i forbundets eller enkeltstatenes lovgivende forsamlinger,
eller som lever av å agitere for sitt parti og blir belønnet med
embeter etter seiren. Det er en kjent sak hvordan
amerikanerne nå i 30 år har forsøkt å ryste dette utålelige åket
av seg, og hvordan de trass alt stadig synker dypere ned i
denne sumpen av korrupsjon. Nettopp i Amerika kan vi best
se hvordan denne statsmakten har gjort seg uavhengig av det
samfunnet som den opprinnelig var bestemt til bare å være et
redskap for. Her eksisterer ikke noe dynasti, ingen adel, ingen
stående hær, bortsett fra et par mann til å bevokte indianerne,
ikke noe byråkrati som er fast ansatt eller har rett til pensjon.
Og likevel har vi her to store bander av politiske spekulanter
som vekselvis setter seg i besittelse av statsmakten og utbytter
den med de mest korrupte midler og med de mest korrupte
formål - og nasjonen er maktesløs overfor disse to store
karteller av politikere som, etter hva det blir påstått, står i
dens tjeneste, men som i virkeligheten behersker og
utplyndrer den.
Mot denne forvandlingen av staten og statsorganene fra å
være samfunnets tjenere til å være dets herrer - en
forvandling som hittil ikke har vært til å unngå i noen stat -
brukte Kommunen to ufeilbarlige midler. Ved valg med
alminnelig stemmerett besatte den for det første alle stillinger innenfor
administrasjon, rettsvesen og undervisningsvesen på en slik
måte at de stemmeberettigede når som helst kunne kalle de
valte tilbake. Og for det andre betalte den for alle verv,
høye som lave, bare den lønnen som andre arbeidere fikk.
Den høyeste lønnen den i det hele tatt betalte var 6000
francs, som også omfattet de bundne mandater for
delegerte til representative forsamlinger. Dermed var det
satt en stopper for embetsjegere og strebere.
Tredje avsnitt i «Borgerkrigen» skildrer inngående
hvordan den statsmakten som hittil hadde eksistert, blir
sprengt og erstattet med en ny, virkelig demokratisk
statsmakt. Men det var her nødvendig enda en gang kort å
komme inn på noen av disse trekkene, fordi den overtroiske
tilbedelsen av staten nettopp i Tyskland er blitt overført fra
filosofien til bursjoasiets og til og med mange arbeideres
alminnelige bevissthet. Ifølge den filosofiske oppfatning er
staten «virkeliggjørelsen av ideen» eller gudsriket på jorden
oversatt til filosofisk språk, det området hvor den evige
sannhet og rettferdighet blir eller skal bli virkeliggjort. Og
av dette følger så en overtroisk tilbedelse av staten og alt
som henger sammen med den, en tilbedelse som kommer så
meget lettere, fordi folk fra barndommen av er vant til å
innbille seg at de sakene og interessene som er felles for hele
samfunnet, ikke kan bli utført på noen annen måte enn de
hittil er blitt utført, nemlig av staten og dens utnevnte
øvrighet. Og folk tror allerede at de har gjort et særlig
dristig skritt når de frigjør seg fra troen på det arvelige
monarki og sverger til den demokratiske republikken. Men i
virkeligheten er staten ikke annet enn en maskin som en
klasse bruker til å undertrykke en annen. Slik er det under
den demokratiske republikk i like høy grad som under
monarkiet. I beste fall er staten et onde som går i arv til
proletariatet når det har seiret i kampen om
klasseherredømmet, og dens verste sider vil proletariatet
liksom Kommunen ikke kunne unngå å beskjære så snart
som mulig, inntil en generasjon som er vokst opp under nye,
frie samfunnsforhold, blir i stand til å kvitte seg med hele
statsskrapet.
Den sosialdemokratiske filister har nylig igjen fått seg en
sunn forskrekkelse over ordet: proletariatets diktatur.
Nåvel, mine herrer, vil dere vite hvordan dette diktaturet ser
ut? Se på Paris-kommunen. Det var proletariatets diktatur.
London, på Paris-kommunens tjueårsdag, 18. mars 1891.
