Jeg ventet ikke at jeg skulle bli oppfordret til å forberede en ny utgave av Det internasjonale generalråds adresse om «Borgerkrigen i Frankrike», og at jeg skulle skrive en innledning til den. Derfor kan jeg bare kort berøre de vesentligste punktene her.

Foruten det nevnte lengre arbeidet offentliggjør jeg de to korte adressene fra generalrådet om den fransk-tyske krigen. For det første fordi det i « Borgerkrigen» blir henvist til den andre av dem, som ikke kan forstås til bunns uten den første. Men dessuten fordi disse to adressene, som også er skrevet av Marx, likesom « Borgerkrigen» er ypperlige eksempler på den vidunderlige egenskap hos for fatteren, en egenskap som han første gang avla bevis for i « Louis Bonapartes attende brumaire»: han forsto klart store historiske hendingers karakter, rekkevidde og nødvendige følger på et tidspunkt, da disse hendingene foregår foran øynene våre eller først nylig er avsluttet. Og endelig, fordi vi i Tysk land ennå den dag i dag må lide under de konse kvensene som Marx spådde ville følge av disse hendingene.

Så meget mer er det igjen vår plikt å gjøre disse halvglemte, glimrende bevisene på den internasjonale arbeiderpolitikks vidsyn i 1870 tilgjengelige for de tyske arbeidere.

Det som er sagt om disse to adressene, gjelder også for «Borgerkrigen i Frankrike» . Den 28. mai bukket de siste av kommunardene under for overmakten på skråningene i Belleville, og allerede to dager senere, den 30., leste Marx i generalrådet opp det arbeidet hvor Paris-kommunens historiske betydning er skildret i korte og kraftige trekk. Denne framstilling er så skarp og framfor alt så sann at den aldri siden er overgått i hele den kolossale litteraturen om dette emnet.· Takket være Frankrikes økonomiske og politiske utvikling etter 1789 har situasjonen i Paris i de siste 50 årene vært slik at det ikke kunne bryte ut noen revolusjon der uten at den fikk en proletarisk karakter; fordi proletariatet, som hadde kjøpt seieren med sitt blod, etter denne satte fram sine egne krav. Disse kravene var mer eller mindre uklare, ja til og med forvirrede, alt etter det nivået arbeiderne i Paris sto på den gang. Men når det kom til stykket, gikk de alle ut på å fjerne klassemotsetningene mellom kapitalister og arbeidere. Riktignok visste man ikke hvordan dette skulle skje. Men hvor ubestemt selve kravet enn var formulert, så inneholdt det likevel en fare for den bestående samfunnsordning. De arbeiderne som stilte det, var enda væpnet. Det forste bud for bursjoasiet, som hadde statsmakten, var derfor at arbeiderne skulle avvæpnes. Etter hver revolusjon som arbeiderne er med på å føre fram til seier, følger derfor en ny kamp, som ender med arbeidernes nederlag.

Dette skjedde første gang i 1848. Det liberale bursjoasiet, som sto bak den parlamentariske opposisjonen, holdt reformbanketter for å få gjennomført den valgreform som skulle sikre deres parti herredømmet. I kampen med regjeringen ble de mer og mer tvunget til å appellere til folket, og måtte derfor etter hvert la de radikale og republikanske lag av bursjoasiet og småborgerskapet to ledelsen. Men bak disse sto de revolusjonære arbeiderne, og de hadde siden 1830 vunnet langt større politisk selvstendighet enn bursjoasiet og selv republikanerne ante. I det øyeblikk det kom til en krise mellom regjeringen og opposisjonen, begynte arbeiderne gatekampen.

Ludvig Filip forsvant og valgreformen med ham, og isteden oppsto republikken, en republikk som de seierrike arbeiderne selv kalte en « sosial» republikk. Men det var ingen som var klar over hva man skulle forstå med denne sosiale» republikken, ikke engang arbeiderne selv. Men nå hadde de våpen og var en makt i staten. Så snart bursjoasi-republikanerne følte at statsmakten lå trygt i deres hender, var deres første mål derfor å avvæpne arbeiderne. Dette skjedde ved direkte løftebrudd, ved åpen forhånelse og ved et forsøk på å forvise de arbeidsløse til en fjern provins, slik drev bursjoasiet dem til opprør i juni 1848. Regjeringen sørget for en overveldende overmakt. Etter fem dagers heroiske kamper ble arbeiderne slått ned. Og nå fulgte det et blodbad blant de vergeløse fangene, som man ikke har sett maken til siden de borgerkrigene som innledet den romerske republikkens undergang. Dette var første gangen bursjoasiet viste hvilken vanvittig grusom hevn det tirres til så snart proletariatet våger å tre fram som selvstendig klasse med egne interesser og krav. Og enda var 1848 bare barnelek sammenliknet med bursjoasiets raseri i 1871.

Straffen fulgte i hælene på dem. Om proletariatet enda ikke kunne regjere Frankrike, var heller ikke bursjoasiiet lenger i stand til det. Iallfall ikke den gang, da flertallet av det enda hadde en monarkistisk innstilling, og det var splittet i tre dynastiske partier, og et fjerde, republikansk. På grunn av deres indre strid kunne eventyreren Louis Bonaparte sette seg i besittelse av alle maktmidler - hæren, politiet, administrasjonsapparatet - og sprenge bursjoasiets siste festning, nasjonalforsamlingen, den 2. desember 1851.

Nå begynte Det andre keiserdømmet, som betydde at en bande politiske og finansielle eventyrere utplyndret Frankrike, men samtidig også at industrien ble utviklet i et omfang som aldri hadde vært mulig under Ludvig Filips snevre og engstelige system, da den samlede makt bare lå hos en liten del av bursjoasiet. Louis Bonaparte tok den politiske makt fra kapitalistene under påskudd av at han vine beskytte bursjoasiet mot arbeiderne, og omvendt, arbeiderne mot dem. Men hans herredømme begunstiget til gjengjeld spekulasjonen og industrivirksomheten, kort sagt, hele bursjoasiets oppsving og rikdom økte i en hittil ukjent målestokk. Riktignok vokste i enda større grad den korrupsjonen og det massetyveriet som grupperte seg rundt keiserhoffet og innkasserte sine drøye prosenter av denne økte rikdommen.

Men det annet keiserdømme appellerte til den franske sjåvinismen. Det krevde å få tilbake de grensene det første keiserdømme hadde tapt i 1814, eller i det minste dem den første republikken hadde hatt. Et fransk keiserdømme innfor grensene av det gamle monarkiet, ja selv innenfor de enda snevrere grensene fra 1815, var i det lange 1øp umulig. Derfor var det nødvendig med krig og grenseutvidelser nå og da. Men ingen grenseutvidelse blendet de franske sjåvinistenes fantasi slik som utvidelse til den tyske venstre Rhinbredden. En kvadratmil ved Rhinen betydde mer enn ti i Alpene eller et annet sted. Når det annet keiserdømme var et faktum, var det bare et spørsmål om tid når kravet om å få tilbake den venstre Rhinbredden, på en gang eller stykkevis, ville bli reist. Denne tiden kom i og med den prøyssisk-østerrikske krigen i 1866. Takket være Bismarck og sin egen overdrevent listige forhalingspolitikk var Bonaparte blitt snytt for den «territoriale godtgjørelsen» han hadde ventet. Han hadde derfor ingen annen utvei enn å to den krigen som brøt ut i 1870 og drev ham til Sedan og derfra til Wilhelmshøhe.

Den nødvendige følgen var revolusjon i Paris den 4. september 1870. Keiserdømmet ramlet sammen som et korthus, og republikken ble igjen proklamert. Men fienden sto foran portene. Keiserdømmets armeer var enten håpløst omringet i Metz eller fanget i Tyskland. 1 denne knipen fikk Paris' deputerte i den tidligere lovgivende forsamlingen folkets tillatelse til å etablere seg som « den nasjonale forsvarsregjering». En tillot dette, så meget mer som alle våpenføre parisere for forsvarets skyld nå var gått inn i nasjonalgarden og var bevæpnet, slik at arbeiderne på dette tidspunkt utgjorde det store flertall. Men det varte ikke lenge før motsetningene kom fram mellom regjeringen, som besto nesten bare av borgerlige, og det væpnede proletariatet. Den 31. oktober stormet arbeiderbataljoner rådhuset og og tok en del av regjeringens medlemmer til fange; ved hjelp av forræderi, direkte løftebrudd fra regjeringens side og med støtte av noen spissborgerbataljoner, ble de igjen befridd. For at borgerkrigen ikke skulle blusse opp i en by som var omringet av en utenlandsk militærmakt, fikk den regjeringen som hittil hadde fungert, tillatelse til å bli sittende.

Den 28. januar 1871 kapitulerte endelig det utsultede Paris. Men det skjedde med så stor ære som en aldri tidligere hadde sett i krigshistorien. Fortene ble rømt, den ytre vollen ble avvæpnet, linjens og mobilgardens våpen ble utlevert, og den selv betraktet som krigsfange. Men nasjonalgarden beholdt våpnene og kanonene sine, og den trådte

Den 2. september 1870 ble den franske armé slått ved Sedan og tatt til fange sammen med keiseren. Napoleon III ble internert i slottet Wilhelmshohe ved Kassel.

bare i våpenstillstand med seierherrene, som ikke våget å rykke inn i Paris i triumf. De våget bare å besette et lite hjørne av Paris, et hjørne som til og med delvis besto av offentlige parker, og selv dette holdt de bare besatt i et par dager! Og i den tiden var de som hadde beleiret Paris i 131 dager, selv omringet av de bevæpnede pariserarbeiderne, som passet godt på at ingen «prøysser» gikk over de snevre grensene som var trukket rundt det hjørnet som var overlatt til de fremmede erobrerne. Slik satte parisarbeiderne seg i respekt hos den hæren som alle keiserdømmets armeer hadde , strukket våpen for. Og de prøyssiske junkerne, som var kommet for å to hevn ved revolusjonens vugge, måtte bli stående ærbødig og gjøre honnør for nettopp denne bevæpnede revolusjonen.

Under krigen hadde parisarbeiderne innskrenket seg til å kreve at den hardnakkede kampen skulle fortsette. Men nå da freden kom i stand etter Paris' kapitulasjon, måtte Thiers, den nye regjeringssjefen, innse at de besittende klassenes - godseiernes og kapitalistenes herredømme svevde i stadig fare så lenge parisarbeiderne hadde våpen i hånd. Det første han gjorde, var et forsøk på å avvæpne dem. Den 18. mars sendte han ut linjetropper som hadde ordre om å røve de kanonene som tilhørte nasjonalgarden, og som var blitt fremstilt mens Paris var beleiret og betalt ved offentlig innsamling. Forsøket mislyktes. Paris rustet seg som en mann for å sette seg til motverge, og krigen mellom Paris og den franske regjeringen som satt i Versailles, var erklært. Den 26. mars ble Pariskommunen valt, og den 28. ble den proklamert. Nasjonalgardens sentralkomite, som inntil nå hadde ledet regjeringen, leverte sin avskjedssøknad til Nasjonalgarden etter at den først hadde gitt ordre om at det skandaløse «sedelighetspoliti» i Paris skulle avskaffes. Den 30. avskaffet Kommunen utskrivningen og den stående hæren, og erklærte at nasjonalgarden, som skulle omfatte alle våpenføre borgere, skulle være den eneste væpnede makt. Den etterga all husleie fra oktober 1870 til april, slik at de beløpene som allerede var betalt, skulle gjelde for tiden fremover, og den stanset alt salg av panter i det kommunale lånekontoret. Samme dag fikk de utlendingene som var valt inn i Kommunen, stadfestet sine verv, fordi «Kommunens fane er verdensrepublikkens fane». - Den 1. april ble det bestemt at den høyeste lønnen som kunne gis til Kommunens funksjonærer, og dermed også til dens medlemmer ikke måtte overstige 6000 francs (4800 mark). Neste dag kom dekretet om at kirken skulle skilles fra staten, at alle statens utgifter til religiøse formål skulle avskaffes, og at alle geistlige gods skulle nasjonaliseres. Som følge av dette ble det den 8. april bestemt at alle religiøse symboler, bilder, dogmer, påbud, kort sagt «alt som angår det enkelte menneskes samvittighet», skulle fjernes fra skolene, og dette ble gjennomført etter hvert. - Fordi Versailles-troppene daglig skjøt kommunarder som var butt tatt til fange, ble det den 5. sendt ut et dekret om at det skulle tas gisler, men det ble aldri gjennomført. Den 6. ble guillotinen tatt fram av nasjonalgardens 137. bataljon, og brent offentlig under folkets høylydte jubel. - Den 12. besluttet Kommunen at seiers-søylen på Vendomeplassen, som Napoleon hadde gitt ordre om å støpe av erobrede kanoner etter krigen i 1809, skulle rives som et symbol på sjåvinisme og nasjonalhat. Dette ble utført den 16. mai. - Den 16. april befalte Kommunen at det skulle tas opp statistikk over de fabrikkene som var blitt lukket av fabrikantene, og at det skulle utarbeides planer for hvordan disse fabrikkene kunne bli drevet av de arbeiderne som hittil hadde arbeidet i dem, og som skulle sluttes sammen i produksjonsforeninger, og dessuten planer om å organisere disse foreningene i ett stort forbund. - Den 20. avskaffet den nattarbeidet for bakerne og arbeidsanvisningen. Siden det annet keiserdømme var arbeidsanvisningen blitt drevet som et monopol av individer - arbeidsutbyttere av første klasse som var blitt utnevnt av politiet. Arbeidsanvisningen ble overlatt til kommunekontorene i de tjue kretsene i Paris.

- Den 30. april ga den ordre om at lånekontorene skulle bli opphevet, fordi de var en privat utbytting av arbeidet, og fordi de sto i motstrid med arbeidernes rett til arbeidsredskapene sine og til kredim - Den 5. mai besluttet den at det botskapellet som var blitt reist for å sone henrettelsen av Ludvig XVI skulle fjernes.

Slik trådte parisbevegelsens klassekarakter etter den 18. mars klart og rent fram. Den var hittil blitt trengt i bakgrunnen av kampen mot den fremmede invasjonen. Likesom det nesten bare satt arbeidere eller anerkjente arbeiderrepresentanter i Kommunen, slik hadde også vedtakene deres et avgjort proletarisk preg. Enten vedtok de reformer som det republikanske bursjoasiet hadde unnlatt på grunn av feighet, men som dannet et nødvendig grunnlag for arbeiderklassens aksjonsfrihet, for eksempel det å gjennomføre setningen om at religionen er en privatsak overfor staten; eller de fattet vedtak som var direkte i arbeiderklassens interesse, og som til dels grep dypt inn i den gamle samfunnsordningen. Men i en beleiret by kunne en i beste fall bare begynne å gjøre alt dette til virkelighet. Og fra begynnelsen av mai krevde kampen mot Versaillesregjeringens hærmasser, som ble samlet i stadig større antall, alle krefter.

Den 7. april hadde Versailles-hæren erobret overgangen over Seinen ved Neuilly på Paris' vestfront; men den 11. ble den under et angrep på sørfronten

slått tilbake med tunge tap av general Eudes. Paris ble uopphørlig bombardert, og det til og med av de samme folk som hadde biennemerket prøyssernes bombardement av den samme byen som helligbrøde. Nettopp disse folk tryglet nå den prøyssiske regjeringen om at de franske soldatene som var butt tatt til fange ved Sedan og Metz, raskt måtte bli sendt tilbake, slik at de kunne gjenerobre Paris for dem. Etter hvert som disse troppene kom, fikk Versailleshæren fra begynnelsen av mai en avgjort overmakt. Dette viste seg allerede da Thiers den 23. april avbrøt de forhandlingene som var innledet; Kommunen hadde tilbudt å utveksle erkebiskopen av Paris og en hel del andre geistlige som ble holdt fengslet som gisler i Paris, mot Blanqui alene. Blanqui var nemlig to ganger valt inn i Kommunen, men satt som fange i Claireveaux. Enda mer viste overmakten seg ved at Thiers begynte å føre et annet språk; mens han hittil hadde halt ut saken og opptrådt tvetydig, ble han nå plutselig frekk, truende og brutal. På sørfronten inntok Versailleshxren den 3. mai skansen ved Moulin Saquet, den 9. fortet Issy, som var blitt skutt helt i stykker, og den 14. fortet Vanves. På vestfronten rykket den etter hvert fram til selve bymuren, og erobret alle de landsbyene og bygningene som strakte seg helt fram til den. Den 21. lyktes det den å trenge inn i byen fordi de nasjonalgardistene som var stilt opp her, opptrådte som forrædere og forsømte sin p1ikt. Prøysserne, som holdt de nordlige og østlige fortene besatt, lot Versailles-hæren trenge fram over terrenget nord for byen, enda dette var forbudt ifølge våpenstillstanden. Derfor kunne Versailleshæren rykke fram til angrep over en lang front som pariserne måtte tro var dekket ifølge våpenstillstanden, og som de av den grunn bare holdt svakt besatt. Som følge av dette var det bare svak mot stand i den vestlige halvparten av Paris, i den egentlige luksusbyen; men motstanden ble heftigere og seigere jo nærmere de fremmede troppene kom den østlige halvparten, den egentlige arbeiderbyen. Først etter 8 dagers kamp bukket Kommunens siste forsvarere under på bakkene ved Belleville og Menilmontant, og mordene på vergeløse menn, kvinner og barn, som hadde rast i stadig større grad hele uken, nådde nå sitt høydepunkt. Bakladegeværet drepte ikke lenger hurtig nok, i hundrevis ble de beseirede skutt ned med mitraljøser. « Kommunardenes mur» på kirkegården Pere Lachaise, hvor det siste massemordet gikk for seg, står den dag i dag som et stumt, talende vitnesbyrd om hvilket raseri den herskende klassen er i stand til så snart proletariatet våger å reise seg til kamp for sine rettigheter. Så fulgte massearrestasjonene, ettersom det viste seg å være umulig å slakte alle. Ofre, som vilkårlig ble tatt ut av fangenes rekker, ble skutt. Resten ble transportert bort til store leirer hvor de ventet på å bli stilt for krigsretten. De prøyssiske troppene som lå i leir rundt den nordøstlige halvparten av Paris, hadde ordre om ikke å la flyktningene slippe gjennom. Men offiserene så ofte mellom fingrene med at soldatene tok mer hensyn til menneskelighetens lover enn til overkommandoens. Særlig har det saksiske armékorps krav på å bli rost, fordi det gikk meget humant fram og lot mange slippe gjennom som en lett kunne se hadde kjempet på Kommunens side.

Hvis vi nå etter tjue års forløp ser tilbake på Pariskommunens virksomhet og historiske betydning, vil vi finne at det må gjøres noen flere tilføyelser til den framstillingen som er gitt i «Borgerkrigen i Frankrike» .


Medlemmene av Kommunen delte seg i en majoritet, blanquistene, som også hadde vært ledende innenfor nasjonalgardens sentralkomite, og en minoritet, medlemmer av Den internasjonale arbeiderassosiasjon, som overveiende besto av tilhengere av Proudhons sosialistiske skole. Hva det store flertall av blanquistene angår, var de dengangen bare sosialister ut fra et revolusjonært, proletarisk instinkt; bare få av dem hadde under veiledning av Vaillant, som kjente den tyske vitenskapelige sosialismen, nådd fram til større prinsipiell klarhet. Det er derfor forståelig at på det økonomiske området mye forble ugjort, mye som Kommunen etter vår oppfatning i dag burde ha gjort. Det som er vanskeligst å forstå, er sikkert den hellige respekten den viste da den ble stående ærbødig foran portene til den franske bank. Det var også en alvorlig politisk feil. Banken i Kommunens hånd - det var mer verd enn ti tusen gisler. Det ville ha ført med seg at hele det franske bursjoasiet øvde press på regjeringen i Versailles for å oppnå en fred med Kommunen. Men det som er enda mer forbausende, er alt det riktige som Kommunen likevel gjorde, sammensatt som den var av blanquister og proudhonister. Selvfølgelig er det først og fremst proudhonistene som er ansvarlige for Kommunens økonomiske dekreter, både for de positive og de negative, mens blanquistene er ansvarlige for dens politiske handlinger og unnlatelser. - Og som det pleier å skje når doktrinære kommer til roret - ville historiens ironi i disse to tilfellene at de begge gjorde det stikk motsatte av det som var foreskrevet i deres retnings doktriner.

Proudhon, sosialisten, slik som småbonden og håndverksmesteren ville ha ham, så på all sammenslutning med et positivt hat. Han sa om det at det inneholdt mer ondt enn godt, det var av naturen

ufruktbart, ja til og med skadelig, fordi det var en lenke på arbeidernes frihet. Det var et rent og skjært dogme, uproduktivt og hemmende, i strid både med arbeidernes frihet og med arbeidsrasjonalisering, og ulempene ved det ville vokse raskere enn fordelene, i motsetning til sammenslutning var konkurranse, arbeidsdeling og privateiendom økonomiske krefter. Bare i unntakstilfelle - som Proudhon kaller det som storindustri og store bedrifter, for eksempel jernbaner, var det på sin plass at arbeiderne sluttet seg sammen. (Jfr. «Idee generale de la revolution, 3. etude».)

Omkring 1871 var storindustrien selv i Paris, som var sentrum for kunsthåndverket, allerede i høy grad holdt opp med å være unntakstilfelle. Det uten sammenlikning viktigste dekretet som Kommunen sendte ut, var derfor det som bestemte at det skulle skapes en organisasjon for storindustrien og til og med også for manufakturen; en organisasjon som ikke bare skulle hvile på arbeidernes sammenslutning i hver enkelt fabrikk for seg, men som også tok sikte på å samle alle disse samvirkende foreningene i ett forbund, kort sagt slik som Marx ganske riktig sier i «Borgerkrigen»: En organisasjon som til sjuende og sist måtte fore til kommunismen, altså det stikk motsatte av det som Proudhon lærte. Og derfor var Kommunen også graven for Proudhons sosialistiske skole. Denne skolen er i våre dager forsvunnet fra de franske arbeiderkretsene; her hersker nå Marx' teori ubestridt, hos possibilister2 så vel som hos «marxister». Bare innenfor det «radikale» bursjoasi finnes det ennå proudhonister.

Det gikk ikke bedre med blanquistene. De var oppdratt i sammensvergelsens skole, holdt sammen av den stramme disiplinen som fulgte med den.

' Possibilisme - opportunistisk retning i den franske arbeiderbevegelse i slutten av det 19. århundre.

De gikk derfor ut fra den oppfatningen at et forholdsvis lite antall besluttsomme, velorganiserte menn i et gitt gunstig øyeblikk var i stand til ikke bare å gripe statsroret, men også ved å utfolde veldig, hensynsløs energi å holde det inntil det lyktes dem å rive folkemassene inn i revolusjonen og gruppere dem rundt sin line flokk av førere. Til dette hørte framfor alt den strengeste, diktatoriske sentralisering av all makt i den nye revolusjonære regjeringens hånd. Og hva gjorde Kommunen, hvor nettopp blanquistene utgjorde flertallet? I alle sine proklamasjoner til franskmennene i provinsen oppfordret den dem til å danne en fri føderasjon av alle franske kommuner med Paris, til en nasjonal organisasjon, som for første gang virkelig skulle bli skapt av nasjonen selv. Nettopp den undertrykkelsesmakten den sentraliserte regjeringen som hadde fungert hittil, hadde hatt - hæren, det politiske politiet, byråkratiet, som Napoleon hadde skapt i 1798 - og som enhver ny regjering siden da hadde overtatt og utnyttet mot sine motstandere som et kjærkomment redskap - nettopp denne makten skulle falle overalt, slik som den allerede var falt i Paris.

Kommunen måtte straks fra begynnelsen av erkjenne at arbeiderklassen, når den først er kommet til makten, ikke kan arbeide videre med det gamle statsmaskineriet; at denne arbeiderklassen, for ikke å miste sitt eget herredømme igjen, som den nylig hadde erobret, på den ene siden måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineriet, som hittil var blitt utnyttet mot dem selv, men på den andre siden måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, idet den erklærte at de alle uten unntak kunne bli avsatt til enhver tid. Hvilken egenskap var det som hadde vært karakteristisk for staten hittil? Samfunnet hadde opprinnelig ved enkel arbeidsdeling skapt sine egne organer til å ivareta sine felles

interesser. Men disse organene, som hadde statsmakten på toppen, hadde med tiden, i sine særinteressers tjeneste, gått over fra å være samfunnets tjenere til å være herrer over det. Dette kan en for eksempel se ikke bare i det arvelige monarki, men likeså vel i den demokratiske republikk. lkke noe sted utgjør «politikerne» en mer isolert og mektig del av nasjonen enn nettopp i Nord-Amerika. Her blir hvert av de to store partiene, som vekselvis kommer til makten, selv igjen regjert av folk som gjør politikk til forretning, som spekulerer i å få sete i forbundets eller enkeltstatenes lovgivende forsamlinger, eller som lever av å agitere for sitt parti og blir belønnet med embeter etter seiren. Det er en kjent sak hvordan amerikanerne nå i 30 år har forsøkt å ryste dette utålelige åket av seg, og hvordan de trass alt stadig synker dypere ned i denne sumpen av korrupsjon. Nettopp i Amerika kan vi best se hvordan denne statsmakten har gjort seg uavhengig av det samfunnet som den opprinnelig var bestemt til bare å være et redskap for. Her eksisterer ikke noe dynasti, ingen adel, ingen stående hær, bortsett fra et par mann til å bevokte indianerne, ikke noe byråkrati som er fast ansatt eller har rett til pensjon. Og likevel har vi her to store bander av politiske spekulanter som vekselvis setter seg i besittelse av statsmakten og utbytter den med de mest korrupte midler og med de mest korrupte formål - og nasjonen er maktesløs overfor disse to store karteller av politikere som, etter hva det blir påstått, står i dens tjeneste, men som i virkeligheten behersker og utplyndrer den.

Mot denne forvandlingen av staten og statsorganene fra å være samfunnets tjenere til å være dets herrer - en forvandling som hittil ikke har vært til å unngå i noen stat - brukte Kommunen to ufeilbarlige midler. Ved valg med alminnelig stemmerett besatte den for det første alle stillinger innenfor administrasjon, rettsvesen og undervisningsvesen på en slik måte at de stemmeberettigede når som helst kunne kalle de valte tilbake. Og for det andre betalte den for alle verv, høye som lave, bare den lønnen som andre arbeidere fikk. Den høyeste lønnen den i det hele tatt betalte var 6000 francs, som også omfattet de bundne mandater for delegerte til representative forsamlinger. Dermed var det satt en stopper for embetsjegere og strebere.

Tredje avsnitt i «Borgerkrigen» skildrer inngående hvordan den statsmakten som hittil hadde eksistert, blir sprengt og erstattet med en ny, virkelig demokratisk statsmakt. Men det var her nødvendig enda en gang kort å komme inn på noen av disse trekkene, fordi den overtroiske tilbedelsen av staten nettopp i Tyskland er blitt overført fra filosofien til bursjoasiets og til og med mange arbeideres alminnelige bevissthet. Ifølge den filosofiske oppfatning er staten «virkeliggjørelsen av ideen» eller gudsriket på jorden oversatt til filosofisk språk, det området hvor den evige sannhet og rettferdighet blir eller skal bli virkeliggjort. Og av dette følger så en overtroisk tilbedelse av staten og alt som henger sammen med den, en tilbedelse som kommer så meget lettere, fordi folk fra barndommen av er vant til å innbille seg at de sakene og interessene som er felles for hele samfunnet, ikke kan bli utført på noen annen måte enn de hittil er blitt utført, nemlig av staten og dens utnevnte øvrighet. Og folk tror allerede at de har gjort et særlig dristig skritt når de frigjør seg fra troen på det arvelige monarki og sverger til den demokratiske republikken. Men i virkeligheten er staten ikke annet enn en maskin som en klasse bruker til å undertrykke en annen. Slik er det under den demokratiske republikk i like høy grad som under monarkiet. I beste fall er staten et onde som går i arv til proletariatet når det har seiret i kampen om klasseherredømmet, og dens verste sider vil proletariatet liksom Kommunen ikke kunne unngå å beskjære så snart som mulig, inntil en generasjon som er vokst opp under nye, frie samfunnsforhold, blir i stand til å kvitte seg med hele statsskrapet.

Den sosialdemokratiske filister har nylig igjen fått seg en sunn forskrekkelse over ordet: proletariatets diktatur. Nåvel, mine herrer, vil dere vite hvordan dette diktaturet ser ut? Se på Paris-kommunen. Det var proletariatets diktatur.

London, på Paris-kommunens tjueårsdag, 18. mars 1891.
Friedrich Engels.
Skrevet av Friedrich Engels til den nye utgaven av Marx' .rkrift « Borgerkrigen i Frankrike». Berlin 1891.
Etter teksten fra utgaven av 1891.
1