Tale ved Karl Marx` grav. Friedrich Engels 17. mars 1883. Den 14. mars, et kvarter før tre om ettermiddagen, sluttet tankevirksomheten hos den største tenker som har levd. Knapt to minutter hadde vi vært borte fra ham, og da vi kom inn igjen i rommet, fant vi ham i lenestolen, stille innsovnet - men for alltid. Hva det kjempende europeiske og amerikanske proletariat, hva den historiske vitenskap har tapt i denne mann, det lar seg ikke måle. Snart nok vil en få merke det tomrom som oppstår ved denne gigants død. Som Darvin oppdaget utviklingsloven for den organiske natur, således oppdaget Marx utviklingsloven for menneskenes historie: den enkle kjennsgjerning som tidligere hadde ligget skjult under et ideologisk villnis, at menneskene først må spise, drikke, bo og kle seg før de kan drive politikk, vitenskap, kunst, religion osv., - at altså produksjonen av de umiddelbare materielle midler til livsopphold og derved det økonomiske utviklingstrinn som et folk eller et tidsavsnitt til enhver tid befinner seg på, danner det grunnlag som statsinstitusjonene, rettsoppfatningene, kunsten og tilmed menneskers religiøse forestillinger har utviklet seg av; og at de derfor også må forklares ut fra dette grunnlaget, og ikke omvendt - slik som tidligere har vært tilfelle. Og ikke nok med det. Marx oppdaget også den spesielle bevegelseslov for den moderne kapitalistiske produksjonsmåte og for det borgerlige samfunn som denne produksjonsmåten har frambrakt. Med oppdagelsen av merverdien, var det med ett skapt lys over dette, mens alle tidligere undersøkelser som var foretatt, enten det var av borgerlige økonomer eller sosialistiske kritikere, hadde beveget seg på villspor i mørke. To slike oppdagelser kunne vært nok for et liv. Og lykkelig den som det er forunt å gjøre bare èn slik oppdagelse. Men på hvert enkelt område der Marx satte inn med sine undersøkelser - det var mange slike områder, og ingen av dem gikk han flyktig over - overalt, selv innenfor matematikken, gjorde han selvstendige oppdagelser. Slik var vitenskapsmannen. Men det var enda ikke på langt nær halve mannen. Vitenskapen var for Marx en historisk bevegende, en revolusjonær kraft. Så ren hans glede enn kunne være ved en oppdagelse i en eller annen teoretisk vitenskap hvis praktiske anvendelse kanskje ennå ikke kunne forutsees - en ganske annen glede følte han når et dreide seg om en oppdagelse som straks grep revolusjonerende inn i industrien, i den historiske utvikling overhodet. Således fulgte han oppdagelsene på elektrisitetens område, helt fram til den som Marc Duprez har gjort nå i det siste. For Marx var framfor alt en revolusjonær. Å medvirke på den ene eller andre måten til å styrte det kapitalistiske samfunn og de statsinstitusjoner som det har skapt, - å medvirke til frigjøringen av det moderne proletariat, som han var den første til å gi bevisstheten om sin stilling og sine behov, bevisstheten om vilkårene for sin frigjøring - det var hans virkelige livskall. Kampen var hans element. Og kjempet gjorde han med en lidenskap, en seighet, en framgang som få. Den første "Rheinische Zeitung" 1842, pariser "Vorvärts" 1844, "Brüsseler Deutsche Zeitung" 1847, "Neue Rheinische Zeitung" 1848-49, "New York Tribune" 1852-1861 - dertil en mengde kampbrosjyrer, arbeid i foreninger i Paris, Bryssel og London, inntil endelig den store "Internasjonale arbeider-assosiasjon" oppsto som kronen på verket, - sannelig, det var også et verk som opphavsmannen kunne være stolt av, selv om han ellers ikke hadde ytt noe. Og derfor var Marx sin tids mest hatede og mest baktalte mann. Regjeringer - absoooolutistiske som republikanske, utviste ham. Bursjoaer - konservative som ytterliggående - demokratiske - bakvasket ham om kapp. Han skjøv det alt sammen til side som spindelvev, brydde seg ikke om det, ga svar på det bare når det var absolutt nødvendig. Og han er død -, æret, elsket, sørget over av millioner revolusjonære medarbeidere, helt fra bergverkene i Sibir over hele Europa og Amerika til Kalifornia. Og jeg kan med dristig visshet si: han kunne ha mangen en motstander, men neppe noen personlig fiende. Hans navn og hans verk vil leve videre gjennom århundrene! Fra: VÅR VEI nr.2 - 1953 - 2.årg.