Av Gro M. Bjerketvedt

Til å begynne med ble dagen alltid markert på en søndag, men i 1922 ble det vedtatt (på den andre internasjonale kommunistkonferansen i Moskva ) at 8. mars skulle være fast dato for kvinnedagen.

For Norges del fikk splittelsen mellom Ap og kommunistene betydning for dagen. Aps internasjonale bånd ble brutt, mens NKP hele tiden hadde forbindelse med det Internasjonale Kvinnesekretariat. Det ble stiftet husmorlag som sammen med partikvinner gjennom hele mellomkrigstiden markerte dagen.

Under krigen skjedde det ikke så mye på 8. mars, men dagen ble i mange fengsle og leire markert. I 1945 var det en stor kvinnekonferanse i London hvor 20 nasjoner stilte med om lag 200 kvinner.

Siden den gang har det gått opp og ned med 8. mars-markeringene, med 1973 som et av de tydeligste oppsvingsårene. Da stilte Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnepartiet og Norsk Kvinneforbund m.fl. opp i tog. Det var kampen for selvbestemt abort som trakk folk.

De senere åra har det vært nedadgående interesse for denne dagen, men kan hende dagen igjen burde få mer tilslutning. Nedenfor vil jeg nevne noen forhold som det kunne være grunn til å gå i tog for, forutsatt at man i tillegg til å gå i tog er villig til å kjempe for disse sakene også ellers i året.

Saker verdt å kjempe for.

Vi får tro at retten til å stemme nå er sikret, men retten til selvbestemt abort bør vi kanskje ikke være så sikre på med en abortmotstander til statsminister og en kamplysten Høybråten som nyvalgt leder av regjeringspartiet KrF.

Med kontantstøtten og innstramming av ordningen med overgangsstønad ved samlivsbrudd har nevnte politikere allerede vist at de til tross for prat om verdier ikke er så flinke til å verdsette kvinner. Tilbake til kjøkkenbenken har vært budskapet de siste åra.

Et mål for likestillingsarbeidet må være at kvinnene blir i stand til å kunne være mor og samtidig kunne forsørge seg selv og barna. For både kvinner og menn må det være et mål at arbeidslivet lar seg kombinere med å være foreldre, for vi trenger faktisk barn!

I en tid hvor vi ser at gapet mellom fattig og rik blir stadig større, ser vi at det i den rike delen av verden blir mer enn 50% av enslige mødre klassifisert som fattige. Til tross for dette kan et av de største partiene i landet vårt gå ut og si at alenemødre er snyltere og at de har det for lettvint og godt. Til de som lar seg fenge av disse ideene, bør vi minne om at det faktisk går an å sparke oppover i stedet for nedover og samtidig minne om at mens mange av oss kan bruke av kvelder og helger til å jobbe for å tjene noen ekstra kroner, er dette faktisk ikke mulig for en alenemor som må bruke denne tiden til å ta seg av barna.

I vår del av verden er det i dag slik at flere jenter enn gutter tar lange utdanninger, får bedre eksamener enn guttene og er ofte flinkere til å tilpasse seg ny teknologi. Allikevel er det de fleste steder fremdeles slik at det er kvinnene som har hovedansvar for hjem og barn og dermed ofte arbeider dobbeltskift. Mange kvinner sliter med konstant dårlig samvittighet fordi de føler de får for liten tid til både jobben og familien, og er man vellykket slik samfunnet i dag ser det skal man jo i tillegg til jobb og familie gjerne også ha et sosialt liv med venner og fritidsaktiviteter.

At kvinner tar del i yrkeslivet i stadig større grad enn tidligere har så klart betydning for også andre sider av samfunnslivet. Kvinner blir mer selvstendige og de kan lettere bli hørt. Når en kvinne kan gjøre alt det en mann kan, hvorfor skal hun da finne seg i å tie i forsamlinger eller gjøre som mannen befaler.

Kapitalistene er interessert i kvinnearbeidskraft, men vil helst slippe å betale for den. Kvinners lønn er 50-80% av menns, og i alle land i hele verden tjener kvinner mindre enn menn.

Mange av sektorene som kvinner er representert i, bl.a. utdanning og helse, blir privatisert eller rammes av nedskjæringer. Dette fører til at mange av disse oppgavene igjen havner hos kvinner, bare at nå skal de gjøres gratis.

Med kapitalistklubber som Verdensbanken, WTO og IMF får man en politikk som innebærer kutt i det offentlige, og resultatet blir at oppgavene føres over til profitørene. Resultatet blir dårligere tilbud, arbeidsledighet, dårligere helse, skole, renhold osv. I tillegg fører denne privatiseringen til dårligere arbeidsforhold og mye usikkerhet ved at man kun blir ansatt for korte engasjement. Norges regjering med Victor Normann i spissen vil gjøre denne praksisen enda mer utbredt, samtidig som det nå ser ut til at fremtidige pensjoner skal bli svekket. Her er det selvsagt også kvinnene som kommer dårligst ut av det, selv om det også i dag er slik at det er flest kvinner blant minstepensjonistene.

Det finnes i dag mange som trekker på smilebåndet når de hører snakk om kvinnesak, 8. mars eller likestilling. De som gjør det assosierer gjerne disse ordene med lilla skjerf og fotformsko, og de tror at det i dag eksisterer likestilling mellom kjønnene - det eneste de etterlyser er flere kvinner i de store konsernenes styrerom og større tilgang på billige hushjelper fra fjerne himmelstrøk…

I 1917 gikk russiske arbeiderkvinner ut i gatene og krevde ”brød og fred”. Denne parolen er dessverre også i dag aktuell for folk i store deler av verden. Clara Zetkin mente i sin tid at ethvert samarbeid med de borgerlige kvinnebevegelsene måtte avvises og at kvinnene måtte gå sammen med mennene av sin klasse og kjempe sammen for et mer rettferdig samfunn.

Så alle kvinner og menn - bruk 8. mars til å kreve brød og fred samt lik lønn for likeverdig arbeid, og husk: ingen kvinnekamp uten klassekamp, og ingen klassekamp uten kvinnekamp!

Noen historiske forgrunnsskikkelser i kvinnebevegelsen.



Katti Anker Møller
(1868-1945)

Katti Anker Møller er særlig kjent for to ting. Det ene er de Castbergske barnelover som er oppkalt etter hennes svoger, stortingsrepresentanten Johan Castberg. Lovene var da de ble vedtatt i 1915 for en liten revolusjon å regne. De ga barn født utenfor ekteskap en bedre status ved at de fikk navne- og arverett etter faren.

Det andre Katti Anker Møller er særlig kjent for er opprettelsen av det første Mødrehygienekontoret som ble etablert i 1924. Dette ble stengt av Gestapo da krigen kom, men hadde inntil da bidratt til å spre opplysninger om kjønnsliv og prevensjon. Møller var første styreformann for det første mødrehjem opprettet i 1902 og hun så det som sin oppgave å bedre kårene for arbeiderkvinner og deres barn og hun og datteren legen Tove Mohr bidro til at abortloven ble forandret i 1930.

Norges Husmorlagsforbund

Norges Husmorlagsforbund ble stiftet i 1937 og var en sammenslutning av 40 arbeiderhusmorlag fra det ganske land. Kvinnene som var med hadde NKP-tilknytning og hadde fra 1926 arbeidet i distriktene, men dannet i -37 en landsomfattende organisasjon.

Blant kampsakene var skolebespisning, mødrehygienekontorer og priskontroll. Man definerte seg som arbeiderhusmødrenes fagforening og klassekamporganisasjon og 8. mars ble hvert år feiret med møter og demonstrasjoner. Første formann var Dagny Sjølander (1889-1950). Organisasjonen gikk i oppløsning i 1940, men mange av lagene fortsatte å jobbe illegalt under krigen. Forbundet ble gjenoppbygd i 1945 og slo seg i 1954 sammen med Norges Demokratiske Kvinneforbund og ble til Norsk Kvinneforbund.

Aleksandra Kollontaj
(1872-1952)

Kollontaj var sovjetisk politiker, teoretiker og forfatter. Fra 1917-18 var hun folkekommisær for sosiale saker. I begynnelsen av 1920-åra var hun medlem av Kominterns eksekutivkomité og senere talskvinne for Arbeideropposisjonen. I 1922 ble hun diplomat i Norge, deretter i Sverige hvor hun fra 1943 var ambassadør.

Da Kollontaj ble utnevnt til minister for sosiale saker rett etter oktoberrevolusjonen fikk man fra Sovjetregjeringa de mest radikale dekreter i hele Europa hva familie- og kvinnepolitikk angikk.

Kollontaj forsøkte allerede i 1915 å få i stand en 8. mars-markering i Oslo. Da den første markeringen av Kvinnedagen gikk av stabelen, var Kollontaj blant talerne. Hun levde et turbulent liv. I 1908 måtte hun flykte fra Russland etter å ha skrevet en pamflett om Finland og oppfordret til væpnet opprør mot tsaren.

Hun bodde bl.a. i Tyskland, Mexico, Norge og Sverige. Hun deltok i Pariserhusmødrenes streik mot høyere brødpriser i 1911 og var i 1913 i England og talte imot de borgerlige sufragettene for å styrke den sosialistiske kvinnebevegelsen. Hun var ofte på kant med ledelsen i Sovjet, men skrev på eldre dager Stalin-vennelige artikler og jobbet i diplomatiet. Hun var ved siden av Stalin selv den eneste overlevende fra den 1. sentralkomiteen etter Moskvaprosessene.

Clara Zetkin
(1857-1933)

Clara Zetkin var tysk sosialdemokrat, senere kommunist og en av de mest fremstående i internasjonal kvinnebevegelse. Mellom 1920 og 1933 var hun medlem av Riksdagen for kommunistene. Gjennom pamfletter, taler og artikler leverte hun det største tilskuddet til den marxistiske kvinneteorien etter Marx, Engels og Bebel.

Hun hevdet at man ikke kan få virkelig kvinnefrigjøring før sosialismen er innført og det var også Zetkin som på en kvinnekonferanse i København i 1910 foreslo og fikk gjennomslag for å gjøre 8. mars til internasjonal kvinnedag. Hun avviste alt samarbeid med den borgerlige kvinnebevegelsen og mente menn og kvinner sammen måtte kjempe mot kapitalismen.

I motsetning til mange av sine samtidige kvinner innenfor arbeiderbevegelsen var hun imot både fri abort og prevensjon. Hun var for monogamiet.

Kirsten Moe Hansteen
(1903-1974)

Hun var en norsk politiker og kvinnerettsforkjemper. Hun kom til Kristiania i 1927 for å studere og kom her inn i et radikalt miljø og gikk sammen med søsteren Gerda (Evang) med i Mot Dag-gruppa.

Her var hun med til hun i 1930 giftet seg med NKPeren Viggo Hansteen. De fikk tre barn sammen, og Kirsten ble alene med disse da mannen ble dømt til døden og skutt av tysk standrett i forbindelse med melkestreiken i 1941. Hun ledet redaksjonen av det illegale bladet «Kvinnefronten” og etter krigen ”Kvinnen og Tiden”. Fredsarbeid var det som opptok henne mest, men det ble i bladet også skrevet om ømtålige emner som abort og ugifte mødre. Ved stortingsvalget i 1945 fikk NKP to plasser, og Kirsten Hansteen hadde den ene av disse, og ble slik Norges første kvinnelige statsråd. Hun gjorde desperat motstand mot å se "krig som en naturkatastrofe", og var styremedlem i Verdensfredsrådet og var med i den norske avdelingen av rådet ”Fredens forkjempere”.

Rosa Luxemburg
(1871-1919)

Luxemburg var polsk-tysk sosialist og er blant de mest betydelige teoretikerne i sosialismens historie, og den blant disse som døde i kamp. Hun arbeidet blant annet for at de polske arbeiderne skulle stå sammen med russiske arbeidere mot tsarens tyranni, fremfor å være taktiske og kjempe for nasjonal selvstendighet sammen med det polske borgerskapet.

Luxemburg så massenes betydning og så massestreiken som en læringsprosess som skulle gjøre arbeiderbevegelsen stadig mer klassebevisst. Hun skrev mye, men hennes politiske artikler og pamfletter har vist seg å ha lengre levetid enn hennes økonomiske analyser.

I de siste årene av 1. verdenskrig satt hun fengslet, og gikk i 1918 når hun slapp fri inn i den revolusjonære kretsen omkring Karl Liebknecht - Spartakusforbundet, senere det tyske kommunistpartiet. Hun skrev i Røde Fane og talte på folkemøter. 15. januar 1919 ble hun myrdet av kontrarevolusjonære offiserer.

Det sies om Rosa Luxemburg at hun mer enn en stor teoretiker, var en som inspirerte til handling og tenkning, at hun var energisk, men antiautoritær, og analytisk, men generøs og skapende.

Elise Ottesen-Jensen
(1886-1973)

Elise Ottesen-Jensen var en av sytten barn i prestefamilien Høyland. Hun skulle studere for å bli tannleg, men måtte avbryte studiene på grunn av en ulykke. Hun ble i stedet journalist og ble i 1909 aktiv i arbeiderbevegelsen og medarbeider i ”Ny Tid” i Trondheim, senere i ”Arbeidet” i Bergen.

I 1913 traff hun syndikalistenAlbert Jensen og de giftet seg og flyttet til Danmark. Her bodde og arbeidet de frem til de ble utvist pga. revolusjonær virksom het i 1919. Nå flyttet de til Stockholm hvor Elise Ottesen-Jensen i tillegg til skriving blant annet i ”Arbetaren” også jobbet mye med opplysningsarbeid om sexualitet og prevensjon. Slik ble Riksförbundet för Sexuell Upplysning (RFSU ) til i 1933.

Dette ble til som en følge av at Ottesen som ung kom til Christiania og møtte mange fortvilte unge jenter. Det var da hun så behovet for opplysningsarbeid og hun var også behjelpelig med å få tilpasset pessar til jentene selv om dette var forbudt.

Hun kjempet også de homofiles sak og var siste del av livet sitt svært engasjert i familieplanleggings- politikk i u-land.

Kvinnegruppa Ottar har tatt navnet sitt etter Elise Ottesen-Jensen.


Gro M. Bjerketvedt i:
05-03-2004.


Godt lesestoff!
NKP-kvinnene, blant pionerene i norsk kvinnefrigjøring!


NKPs Inger Hagerup side
her

NKPs Aasta Holth side
her

NKPs Torborg Nedreaas side
her

NKPs Solveig Haugan side
her




Internationella kvinnodagen
her



Marxist writers. Clara Zetkin
her