Nordahl Grieg og teatret.



Av TEATERSJEF HANS JACOB NILSEN.


Da Nordahl Grieg falt i kampen for sitt fedreland, led norsk åndsliv et stort og uendelig smertelig tap. Vi savner hans varme, rike lyrikk. det er tomt etter hans stridbare, fengende romaner. Man minnes hans politiske artikler i "Veien frem". Men allermest føles tomrommet etter ham i norsk teater. Når vi ser tilbake på hans skuespill, ser hvordan de vokste i rikdom, i menneskelighet, ser hvordan han for hvert nytt arbeid sikrere og mer overlegent behersket den vanskelige dramatiske konsentrasjon og forkortning, når vi tenker på hans mesterverk "Nederlaget" og hans ufullendte store skuespill om Wergeland, da forstår vi fullt ut hva norsk teater tapte i ham.
Allerede hans debutarbeid som dramatiker - skuespillet "Barabbas" i 1927 - var noe helt nytt i ung norsk dramatikk. Det bruser i dette stykket, et brus av ungdom og av frisk vårstorm. Det er harme, hån og fortvilelse, men mest og inderligst en kjærlighet til menneskene, en tro på det godes seier tross alt og gjennom alt, som virker nytt og vant i denne tiden da ironien og satiren var det overveiende alminnelige uttrykksmiddel for våre yngre forfattere.
Der hersket en sterk pesimisme innen teatret den gang når det gjaldt norsk dramatikk. Norske stykker "trakk" ikke, het det. Man tok pliktmessig et eller annet stykke, og det var nok riktig, de trakk ikke særlig godt. Men Nordahl Griegs skuespill ble straks oppført og vakte en veldig interesse. Det brøt så å si isen. Her var problemer som lå midt oppe i tiden. Her var ting som ungdommen kunne interessere seg for, for ikke den evindelige erotiske trekant eller den innviklete psykologiske konflikt. Menneskene brente, de kjempet, de levet og døde i kamp, i handling, i en vill innsats for det de trodde på.
Nordahl Grieg neste skuespill "en ung manns kjærlighet" er et drama om ung kjærlighet, om lengsel, lidenskap, kold brunst og varm ømhet. Stykket virker med sin tradisjonelle sceneteknikk veldig konvensjonelt i sammenligning med "Barrabas", men det er de samme linjene i menneskenes sinn han forfølger - også her - den kyniske goldheten som tar liv, ung renhet som ofrer seg og dør, men som allikevel seirer i døden. Så gikk det flere år uten at det kom noe skuespill fra hans hånd, men i mellomtiden kom "Norge i våre hjerter". Med denne diktsamlingen gikk han selv like inn i folks hjerter. Det var noe nytt også dette. En ung mann som midt i tidens skepsis tillot seg den uhørte freidighet å si rett ut: Ja, jeg elsker dette landet. I et mektig utsyn skildrer han Norge., slitet, fattigdommen, kulden og mørket, men ut av dette stiger sommernettene, eventyrlyset, sneviddenes nordlys, sjøens blå horisont.
Når jeg nevner hans lyrikk her, er det fordi den også så klart viser Nordahl Griegs usedvanlige sans for dramatikk, for det maleriske scenebilde. Når man leser diktet "Vann", f. eks., ser man hele scenen for seg. Nede i Shanghai - den osende kvalme lukten, den trykkende heten, de duggete glassene, og så som kontrast Norge, viddene, det fine duskregnet, duften av lyngen, fra tyttebær og krekling, det friske vannet.
I sin lyrikk som i sin dramatikk arbeidet Nordahl Grieg med kontrastvirkninger. Det ga en sjelden spenstighet i hans skuespill.
Klarest kommer dette kanskje frem i "Vår ære og vår makt".
Etter sine to år i Moskva, kom Nordahl Grieg til Bergen. Nyttårskvelden 1935 satt noen mennesker - det var min kone og jeg og Gerd Egede-Nissen som senere ble hans hustru - og lyttet åndeløst til hans fortelling om handlingen i en film om sjøfolkene og forrige krig han ville lage. Da han var ferdig, sa jeg: Nordahl - du må først lage et skuespill av dette, filmen får komme senere. Gerd oppmuntret ham sterkt til dette, og en tid etter fikk jeg vite at arbeidet var i gang.

Det ble en spennende tid. Hver gang han hadde noe ferdig, sendte han bud etter meg. Jeg kom opp på hotellet hvor han bodde. Han leste scenen for meg og vi diskuterte den, dens sceniske muligheter osv. Jeg satt helt borte ved døra, han lå i senga og leste. Han hadde nemlig fått kikhoste og da jeg ikke hadde hatt den, var jeg livende redd for å bli smittet så jeg ikke kunne sette stykket opp. Til slutt var stykket omtrent ferdig, så ferdig at vi kunne begynne å prøve på det. Resten kjenner man, striden om stykket og den store seier Nordahl Grieg der vant.

"Vår ære og vår makt" er grunnet på de sterke inntrykk Nordahl Grieg som alle unge mottok under jobbetiden 1914-18. Det var en uhyggelig tid. Mens unge menn kjempet på liv og død, mens blodet fløt i strømmer, mens millioner kvinner og barn sultet og døde, raste jobbingen som er farsott her hjemme. Visergutter ble millionærer i løpet av uken, sjampanjen flommet, millioner skiftet eier. De nybakte millionærer gikk fra vett og sans. Og så meget grellere virket det, som denne ville Åsgårdsrei av utskeielser og umettelig profittbegjær og lett tjente penger trådet frem på bakgrunn av fattigdom og nød hos dem som hadde mistet sin forsørger på sjøen. Og det ble etter hvert ikke så få. Denne tiden er det Nordahl Grieg skildrer i "Vår ære og vår makt", og underlig er det ikke at det blir en besk og hard skildring. De fleste av stykkets personer undergår noen psykologisk utvikling - hvor mange kjenner vi som virkelig har forandret seg på grunn av begivenheter? Spenningen i stykket holdes oppe på grunn av kontrastvirkningen mellom scenene. Det er en ny teknikk i norsk dramatisk diktning. Man skimter den kanskje en enkelt gang tidligere i Peer nGynt, hvor den innskutte scenen med syngende utenfor seterdøra kommer som kontrast til Anita-scenen i Afrika. Men i "Vår ære og vår makt" er det konsekvent gjennomført. Det begynner med at en kiste senkes. Plutselig er vi i et rederkontor. På kistens plass står et skrivebord. På prestens plass rederen Ditlev Mathisen. De stigende kurser, meldingen om økede fortjenester blandes med meddelelsen om torpedering og døde sjøfolk. Fra skipsrederkontoret, høyt hevet over havnen med fredelig kommer til vi agenthjemmet, en mørk, klam stue. Utenfor blendende lys dag, ansiktene lyser hvite der ute. Her kommer den tyske agent. Her lukter fattigdom, muggen nød, håpløshet.
Derfra styrter forfatteren oss like ut på havnen med dens liv, dobbelt intenst, fordi døden ligger som en mørk skygge bakom alt. Her kommer barn som leker ubekymret, her er skipene som venter på å bli torpedert på neste tur. Her de de unge som stjeler et siste lykkesekund av livet før de skilles, kanskje for alltid, og her er de iskalde jobbere som vurderer alt etter sjansene til å tjene eller tape. Her møter vi engelskmannen som har mistet sin sønn, spionen som byr på vin, faren som følger gutten ombord på første reisen, og så igjen, parene som tar avskjed. Frykten for døden ligger som en skjelvende spent bue under alt de sier. Det er en vidunderlig scene. På noen få korte minutter gir Nordahl Grieg oss livet i alle dets faser. Skjelvende ung lykke, barnlig sorgløshet, fortvilelse, lengsel, kjærlighet til hjemmet, til mor og far, iskaldt profittbegjær, fortvilelsens forræderi, den tunge uavvendelige pliktfølelse, den fandenivoldske fatalismen, over og igjennom hviler vemodet, avskjedens bitre skjønnhet, den korte forgjengelige vidunderlige og smertefulle lykken ved å elske, ved å være to.

Så kommer annen akt. To sjømannshustruer møtes. De venter på avisen, for å se om der står noe om deres båt. Nei, ingen ting. Jo, en Tønsbergbåt er senket uten varsel. "Uten varsel, Alma", sier den ene. "der sitter tyskerne trygge, rolig nede i u-båtene. De sniker seg innp, og så dreper de våre, Alma." I samme nu er vi på u-båten. Vi ser de rolige, trygge tyskerne, nervøse til bristepunktet, ødelagt av sin egen umenneskelighet, av frykten, av innestengtheten. Kommandanten røper seg i et svakt sekund for sin kamerat. "Jeg kjenner bare en lov," sier han, "og den handler jeg efter, angst!" Dermed kommanderes klar ved styrbord torpedo, og vi er i ruffen på Vargefjell. Torpedoen smeller i. Et dødsskrik høres, alt forsvinner i mørket. Når det lysner, befinner vi oss i et revyteater, hvor en skuespiller omgitt av dansepiker synger en munter vise, om jobbere. Derfra føres vi over i et selskapsværelse på en restaurant, hvor en av jobberne skal avgjøre et veddemål. Han er absolutt umusikalsk, men har veddet noen titusener med en venn om at han skal kinne spille "Gubben Noa" på piano. Som dommer har man engasjert en verdensberømt russisk fiolinist. Orgiene stiger, en knuser fiolinen i ren brynde. de skal ha mer å drikke. De øser "negerblod", champagne og porter av en bolle, og scenen slutter med at døddrukne røster roper: "Hold ut, sier jeg, du må øse - øs, Konrad, øs." Som et ekko lyder det, "øs, øs", og vi er i livbåten. De døddrukne skikkelser fra festen er erstattet med ihjelfrosne sjøfolk og andre ravende, ikke av drukkenskap, men av tretthet, som prøver ro, prøver øse, prøver å berge livet tross alt.

Akten munner ut i en sang. "Vingrisen" synger for å holde motet oppe hos de andre. Sangen taper seg i stormen, idet livbåten svinner i mørket, snedrevet og sjørøyken.

Siste akt begynner som forrige med en dialog uten angivelse av sted. Det er rederen og engelskmannen som taler sammen, og det er spionene de drøfter. Så er vi med i en trang gate nede mot havnen. Der bor sjøfolk, og vi hører deres bekymrede samtale. Alle deres tanker dreier seg om dem som er ute. Midt oppe i dette, Lillian, en ung kvinne med barnet, bare fylt av lykke, av kjærlighet. Hun er alt for lykkelig til å kunne tenke på ulykken. Så står presten med ett foran henne. Presten som de frykter mer enn noe annet. De vet hva det betyr når han kommer. Så kommer sønnen til spionen forbi, agent Olsen som nå sitter fengslet, og alle bekymringene, alle engstelser, alle sorgene, alle søvnløse netters redsel flammer opp i hat. De stener ham, barnet, det er baksiden av medaljen som vises frem, ubarmhjertig, skånselløst. Fra denne mørke, håpløse reversen kommer vi direkte inn i Ditlefs hjem, monumentalt, praktfullt. Bordet er dekket til fest. Der er kostbare tepper og sjeldne malerier. Der er velvære og luksus, og allikevel, uhyggen fra gaten sniker seg inn i stuen. Uhyggen skyldes bekymring for fremtiden. Kravene vokser, sier Ditlef, lønningene stiger, "men vær oppmerksom på et forhold", sier han, "hver eneste dag krigen varer blir tusenvis av unge menn krøplinger. De får en liten pensjon. Med iver kommer de til å se seg om efter arbeid. Samtidig er våre moderne maskiner blitt lette å behandle. En krøpling, en mann uten ben eller bare med en arm, klarer det utmerket. Disse menneskene vil være takknemlige for en ganske liten lønn. De vil aldri tenke på streik, misnøye, krav", og han konkluderer: "for at vi her hjemme skal kunne møte denne konkurranse, må lønningene ned. Men tror du våre norske arbeidere vil forstå det?" Den høres overdreven ut, denne replikk, men den er tatt fra virkeligheten. Så kommer engelskmannen inn. Hans bitre ord om krigsprofitørene sprer øket uhygge i stuen. Men han går, og skyene forsvinner.
Barna kommer inn, og ditlef stryker anklagen av i det lyse silkehåret til den lille piken, og mens barna beundrende hører far holde den talen for dem som han skal holde for sine gjester senere på kvelden, munner alt ut i en idyll, som brytes tvert av en taler fra publikum som foreslår at man skal reise seg og hylde sjøfolk for deres innsats. I det samme går teppet igjen til side, og vi er i 1935 og i husvilleherberget. Talen kunne ikke fått en krassere, mer ironisk bakgrunn. Her er den absolutte håpløshet til huse, men den har også holdt sitt inntog hos den annen part i stykket. Skipsfraktene er elendige. Da kommer meldingen i avisen, overskriften er som et håpets lys i mørket. Der står: Det lysner for skipsfarten. Blir det krig i Østen? Og vi er midt inne i en hvirvel av krig, gass, aksjekurser, jobbing - det gamle kjente spill. Men så stiger "kvinnen" fram med sin vidunderlige hyldest til freden.Les her. Stykket slutter med et håp om at arbeidere og sjøfolk erklærer generalstreik mot krigen.

Det er som man ser en konsekvent gjennomført oppbygging av skuespillet som skaper en sterk og intens virkning. Man forstår at det til å begynne med var tenkt som en film, men man må desto mer beundre hvordan forfatteren allikevel har forstått å få de fordeler filmens virkemidler kunne gi, og samtidig kombinere dem med teatret. Stykket arbeider ikke bare i sceneriene med kontrastvirkninger. Grupper av mennesker stilles opp mot hverandre. Alle er ulike, har forskjellige nyanser, men de står sammen mot en annen gruppe.
Aksjonen mot "Vår ære og vår makt" hadde stor betydning for forfatteren. Den dro frem stykket i søkelyset. Alle ville se det. Nordahl Grieg var plutselig blitt en suksessforfatter, også på teatret. Folk strømmet til, og så og tenkte. Grieg hadde igjen gjort teatret til hva det var i Ibsens og Bjørnsons dager, og hva det alltid burde være, stedet hvor problemene brente og fenget, hvor man gikk for å begeistres eller å forarges. Teatret var blitt en levende del av folkets liv, et sted hvor man gikk hen, ikke for å glemme, som det heter, men for å tenke.

Hans neste stykke var "Men i morgen". Han skildrer her krigens ødeleggelse av menneskesinnene. En stor kjemisk fabrikk står i ferd med å omlegge driften til krigsproduksjon. det er giftgass som skal produseres. Vi ser hvordan menneskene selv, deres eget sinn blir forgiftet, hvordan dødens smitte brer seg umerkelig, men sikkert, til den løser seg opp i løgn, i hat, i mord og død. Den blinde piken, Matti, er den eneste som ser, og hun sier: Jeg vet at det er mange som har skylden, men skylden kommer herfra også. Derfor vil jeg ikke høre hjemme her. Også dette stykket slutter optimistisk. Arbeiderne kommer, og et hav av røde faner slår opp mot oss, arbeiderne skal hindre krigen.

Hvordan han trodde på menneskene, Nordahl Grieg. Han trodde på det gode i dem, på at de enkle, sunne, ufordervete menneskene en gang skulle seire, fordi de allikevel er de fleste, og fordi det som er i pakt med livet alltid vil seire. Men i "Nederlaget", hans siste store skuespill, er tonen en annen, typene mere dypt alvorlig, han har innsett hvor lang vei det er å gå og hvor mange som må ofre seg før vi vinner fram.
"Nederlaget" er et mesterverk av scenisk kunnskap og beherskelse. I mektige bilder viser han oss en hel by, hele Paris under beleiringen. Menneskene myldrer forbi, der er ikke mindre enn 52 roller. Men hver enkelt er i mesterlige glimt tegnet klart og personlig, individuelt. Så gjør han kretsen mindre, ringer til slutt inn et enkelt menneske, lar oss leve og lide med ham eller henne. Så vider han kretsen ut igjen, fører oss til barrikaden, til kirkegården. Et mesterverk, hvor alt som teatret kan gi er kommet med. Hans varme sympati for det enkelte menneske, hans kjærlighet til freden, hans hat mot vold og undertrykkerne kommer ustanselig frem, men samtidig gir han oss et usedvanlig allsidig bilde. Der er skurker og forbrytere, helter og edle mennesker på begge sider, kloke og naive, lykkelige og ulykkelige, og igjen kommer problemet fra Barrabas tilbake, men i avklaret og utdypet form: Kan volden bekjempes med mildhet?Kan iskald kynisme møtes med varm tro, og tross alt som han føler for freden, for troen, for Jesu linje, kan man si, så munner det ut i en bitter erkjennelse av at vold bare kan møtes med vold. Og fordi de ikke har innsett det i tide, dør de for eksekusjonspeletongens kuler. Er det ikke hele Europa som her står frem, anklagende og bebreidende. Hvorfor lot dere de som vil krigen få ro til å væpne seg mot folkene? Hvorfor skal vi dø forgjeves?

Nordahl grieg var mer enn en forfatter, han var en sjelden teatermann. Hans leseprøver var alltid en opplevelse å følge. Når han kom på teatret og skuespillerne flokket seg rundt bordet, og han pakket opp sitt nye scenespill og leste det med sin klare, intense, varme stemme, da trådte hele stykket levende fram for oss. Karakterene ble klare, scenebildene så vi for oss i fantasien. Det var en sjelden opplevelse for alle som var med på disse prøvene. Og senere på teatret. Alltid satt han nede, så på, villig til å føye seg etter teatrets krav, villig til å innordne seg, men like ofte med nye ideer og forslag. Han ga og han tok imot. Han var aldri redd for å forkorte, ja, ta bort hele scener, hvis en kunstnerisk grunn var for det. Var det longører, bort med det, en scene som han kanskje hadde arbeidet på i uker og dager. Noen av hans stykker ble skrevet fort, andre arbeidet han lenge med. Men de var alle bygget på umåtelig nøyaktige forhåndsstudier. Da han skulle skrive "Vår ære og vår makt", studerte han bunker og bunker av aviser fra krigstiden. Han gikk gjennom alle aktene fra spionsaken i Bergen. Han samlet på referater fra generalforsamlinger og møter. Alt skulle være riktig, korrekt. Man skulle ikke si at han for med løst snakk.
Og til "Nederlaget" drev han store histiriske studier, leste mektige, franske verk om kommunen, opp igjen og opp igjen leste han noterte, gransket. Han ville kjenne disse menneskene til bunns. Han ville vite hvordan de var beskrevet fra alle kanter, kjenne dem, forstå deres sinn, før han plasserte dem i stykket. Da han skulle skrive "Men i morgen", reiste han til -Herøya og Rjukan for å se stedet, se en kjemisk fabrikk, for å lære dens organisasjon, forholdet til arbeiderne, dens oppbygging, for å få det hele førstehånds. I "Atlanterhavet" behøvde han ikke gjøre særlige studier. Det var fra en avisredaksjon som han kjente som egen stue. Men slik var han, alltid ville han oppleve selv. Han måtte til Spania i frihetskrigen. Og at han deltok aktivt i siste krig var ham en selvfølge. Han ville med over Berlin. Han ville se krigens heroisme, dens redsel, dens avgrunnsdype umenneskelighet. Han ville skrive sitt store verk mot krigen, for menneskeligheten, og han realiserte i handling slutt-ordene i det dikt som innleder "Norge i våre hjerter", "La meg få gi og elske, ikke med døde ord, men med livet mitt som en kappe over din nakne jord."
Så styrtet han som en flammende stjerne som sluknet i natten, men hans navn og hans verk vil lyse for oss nå og i tider som kommer.


H.J.N.
I: KVINNEN OG TIDEN,
SÆRNUMMER;
NORDAHL GRIEG: 1902 - 1. NOVEMBER - 1952.

Nordahl Grieg på Den Nationale Scene
her




1