Kulturkommentaren: de som har tålmod og vilje... – Det var da fan å måtte dø så ung. Ifølge legendene var dette avskjedsordene til den da bare 28 år gamle Rudolf Nilsen da han lå og ventet på døden på et hotellrom i Paris i marsdagene i 1929. Han lå der fordi den stokkonservative og regelstyrte legasjonssekretær Anker Morgenstierne Holmboe ved legasjonen i Madrid avslo å gi ham de 50 pesetaene han og hans venner manglet for å komme seg nordover da Rulle ble syk i Sevilla. En reise mot legehjelp som kunne reddet livet hans. Tirsdag denne uken var det 75 år siden Rudolf Nilsen døde og Norge mistet en av sine klareste og mest særpregete lyrikkstemmer. Det ble bare to diktsamlinger før tæringen tok ham: "På stengrunn" i 1925 og "På gjensyn" i 1926. I 1929 kom samlingen " Hverdagen" posthumt. Men alle som har vært, og er, glad i Rudolg Nilsen vet at han skrev langt mer enn det som kom mellom to permer. Han leverte jevnt til bladene "Rebell" og Norges Kommunistblad" og produksjonen var langt fra bare lyrikk. Han skrev både noveller, reiseskildringer og ikke minst petiter. Ikke sjelden under psevdonymet " Rulle". På 70-tallet ble noe av dette mer ukjente stoffet utgitt i boken "Rulle forteller". Det er noe symbolsk over døden til Rudolf Nilsen. Han, stemmen fra gråbeingårdene på Oslo Øst, som hadde gitt fattigfolket et ansikt og et håp. Som hadde skildret deres kamp for tilværelsen både ømt og rasende. Han døde "på det samme korset" som tusenvis av ungdom gjorde på denne tiden. Tuberkulosen - tæringen - tok først og fremst de unge. 250.000 mennesker døde av tæring i Norge i første halvdel av 1900-tallet. Og Rudolf Nilsen var en av dem. Men selv på dødsleiet ga han med en dikters presisjon uttrykk for et ungdommelig opprør mot den urettferdige død: Det var da fan å måtte dø så ung. Rudolf Nilsen var kommunist hele sitt voksne liv. Han fulgte NKP da Tranmæl og DNA gikk ut av 3. Internasjonale. Og for de fleste er nok de revolusjonære diktene hans mest kjent. "Revolusjonens røst" med sine manende og metrisk fullkomne linjer, har gitt unge mennesker mot og kraft i nesten 80 år. Og selv i dag der ingenting er lenger er sant og flammende patos kun blir møtt med ironi, unnlater ikke Rudolf Nilsens vers å gjøre inntrykk. Sarkasmene har en tendens til å dø på leppene, når Rulles univers tegnes opp. Men alle som kjenner litt til Rudolf Nilsen vet at han var langt mer mangfoldig enn som så. Ikke minst skrev han noen av de vakreste kjærlighetsdikt i norsk poesi. De enkle ordene for eksempel i "Jeg hadde tenkt..." vitner om en stor poet som kjenner ordenes valør og som, kanskje, ikke minst, hadde kjent kjærlighetssorgens bitre smak og blitt klokere av det. 70-tallet har jo etter hvert i mange kretser fått status som et slags nasjonalt "gulag", der folk, kanskje først og fremst kunstnere, ble tvunget til å skrive og synge under kommissariske pisker. Nå har jeg liten tro på at beskrivelsen er sann. Men jeg er nesten fristet til å si at dersom platen "På stengrunn" fra 1973, med blant andre Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Jon Arne Corell, Kari Svendsen og Steinar Ofsdal var et uttrykk for sånt politisk press, så er det nesten sånn at jeg støtter litt press i ny og ne. Det er en praktfull plate. Rudolf Nilsens sangbare tekster ble ikledd en serie vakre og illustrative melodier som forsterker og understreker de meningsmettede strofene. Alle som har hørt for eksempel Lars Klevstrand med klassisk nasal stemme framføre "I sekretariatet" vet utmerket og intuitivt at arbeideraristokrater skal man ikke stole lenger på enn et normalt menneske klarer å kaste en elefant. Nei; gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tålmod og vilje, og aldri i livet går hen og selger min store tanke. Men kjemper til døden for den. Tips en venn om denne saken Skriv ut denne siden Publisert : 25.03.2004 - 23:00 Oppdatert: 26.03.2004 - 12:16