|
|
||||
Hjalmar S. Nilsen ble født september 1917 i Trondheim. Han har vært medlem av N.K.P. siden 1941. Her forteller han om illegalt arbeid i Trøndelag under andre verdenskrig og om dramatisk flukt til Sverige. Hjalmar S. Nilsen forteller: Jeg er født og oppvokst i Trondheim, på Ilsvikøra. (vi var 7 søsken, (da krigen brøt ut). På Ilsvikøra var det mange fiskere. Der var også en spikerfabrikk, hvor noen kvinner og menn fra plassen arbeidet. Huitfeldt hadde et svært sagbruk på Ilsvikøra hvor noen fra Øra arbeidet. Min far og jeg drev fjordfiske om vinteren og solgte fisken i Ravnkloa. Om sommeren arbeidet min far hos bygartneren en tid. Han påtok seg også privat gartnerarbeide. I sine siste år arbeidet han i bygningsfaget. Det var ofte vanskelig med arbeide. Straks før krigen var jeg en tur til sjøs, men mønstret av i begynnelsen av krigen. Jeg var medlem av Sportsklubben "Ørnulf", det var en stor klubb, vi hadde mange gode svømmere,løpere, brytere og andre. Kontakten med N.K.P. begynte egentlig under Spaniakrigen. Jeg var da medlem av A.U.F. Først kom jeg i kontakt med N.K.U. Blant annet med Gerard Winter og Fritjof Holthe *2) . Og så kom Finlandskrigen. Det ble litt mer hektisk her da, og mer samarbeid med N.K.P. og N.K.U. Vi (Vestkanten Arbeiderungdomslag) arrangerte et "Antikrigsmøte" i arbeiderforeningen sammen med NKU, fagforeningen Jern og Metall, og Sportsklubben "Ørnulf". Arne Gauslaa og Ola B. Garberg fra Selbu talte. Dette resulterte i vi i "Vestkanten A.U.L. ble eksludert A.U.F. og D.N.A. Før krigen var det tre Arbeiderungdomslag i Trondheim, Østbyen A.U.L., Vestkanten A.U.L. og et io Midtbyen, Østbylaget ble nedlagt i 1938. Finlandskrigen var altså årsaken til at vi ble ekskludert. Vi var uenige med D.N.A. i dette spørsmålet. Trygve Bratteli ble sendt oppover for å snakke oss til rette, men det hadde ingen virkning. Vi var helt på linje med N.K.P. i dette spørsmål. På denne tiden snakket vi i ungdomslaget mye om krigen og om et eventuelt forestående angrep på Norge. Da vi hørte på radioen om at den Tyske Flåte var på vei nordover, var vi ikke i tvil om at Tyskerne kom til å okkupere Norge. Men et var også et annet problem, England hade jo også vært i virksomhet utenfor vår kyst. Hadde de planer om en okkupasjon? Hvem kommer først? Den 8. april hadde Vestkanten A.U.L. medlemsmøte.(Vi var da et frittstående Ungdomslag). Med tanke på en kommende okkupasjon ble det nedsatt et utvalg som skulle forberede illegalt arbeid. Arne Johansen *3) , Arvid Falkmo *4) og jeg fikk dette oppdraget. Vi hadde jo ingen erfaring med illegalt arbeide. Vi hadde lest litt som tyske flyktninger hadde skrevet, det var alt. Odd Nilsen som lagde bok*5) sammen med Calmeyer, var den første som begynte å stensilere materiellet vårt. Han og en kamerat, Nils Eggen startet høsten 1940. Nils Eggen tok sitt liv i 1943, ved å hoppe over bord da han skulle føres til Falstad. Odd jobba sammen med Arne Johansen i kisanlegget i Fagervuka ved Ilsvika. (Odd Nilsen var landssviketterforsker etter krigen). De hadde en gammeldags stensilmaskin (hektograf). Seinere fikk vi tak i en maskin fra AUF, en ensylinder med sveiv. Så fikk vi en med to sylindere fra Fri Fagbevegelse. Den gikk det fortere med. Arne Johansen hadde en hybel på toppen av en murgård i Hans Nissens gt. 6, (rett over Elisabeth Hospital på Ilevold.). Her hadde vi vårt "hovedkvarter". Her på loftet lagde vi vårt materiell. Vi stensilerte opp Friheten og spredte den utover hele Trøndelag, noe også til Kristiansund. Det var mange grupper, masse folk i arbeid. En kjente bare til folkene i egen gruppe. Folk i andre grupper var ukjente. Senere fikk vi "Friheten" ferdigtrykt. I 1941 gikk vi inn som medlemmer i NKP. Jeg stod jo litt i en særstilling fordi jeg hadde rede på alle navn og kontakter i Trondheim og Trøndelag, jeg var et slags "arkiv". Vi kunne jo ikke skrive ned noe. Rinnan forsøkte å komme inn på oss, men han klarte ikke det. Han måtte gå om Oslo, om Sentralen, der fikk han opplysninger. Etter dette fikk de tatt Henry Thingstad *6). (Men vi hadde jo allerede mistet to mann, Nils Eggen og Trønsdal). Søndag 14. februar 1943 kom det en kar hjem til Henry og presenterte seg som urmaker, (som jo også Henry var), karen spurte om Henry var interessert i et parti ur, selvfølgelig var han det, det var ikke så enkelt å få disse varene på denne tiden. Mannen fortalte at han bodde i Klostergata, og Henry skulle bli med ham dit. De var ikke kommet langt fra Henrys bopel før det hopper et par karer ut av en bil som stod der og hugger tak i Henry og hiver ham inn i bilen.Mandag morgen kommer Erling Thingstad *7), bror av Henry, utover til oss og varsler om dette. Da måtte vi varsle alle om hva som hadde hendt. Dessverre tok ikke alle varslet like alvorlig. Vi bad folk om å holde seg hjemmefra de første dagene, ta seg fri fra jobben, eller sykemelde seg. Ikke alle gjorde dette. Noen ble tatt på jobben, noen hjemme. Arne Johansen hadde ei hytte i "Marka", her overnattet Arne og jeg. På tirsdag 16. februar dro Arne og jeg ned til byen igjen. Arne gikk hjem til seg, jeg gikk hjem til Ilsvikøra og fikk meg litt mat. Det lå en melding om et rekommandert brev til meg. (Jeg husker ikke i dag hva brevet gjaldt). Jeg gikk mot postkontoret for å hente brevet. (Postkontoret var på øversida av Ilevoll). Jeg går over Ilevolden og begynner å gå ned Hans Nissensgate. Jeg ser at der står en person i porten til nummer 6, hvor Arne bodde, og støtter seg til portstolpen. Jeg reflekterte ikke noe større over det, for han lignet sønnen til husverten. Når jeg nærmer meg trappa, begynte han å røre på seg, da ser jeg at det er Grande. Han ser at jeg stiler mot trappa, og han stirrer intenst på meg. Jeg ventet at han skulle begynne å snakke til meg, men i det samme kommer Rinnan ut entregangen og Mæhre kommer ut fra porten. Mæhre roper noe til Rinnan i det samme han kommer ut. Hva han sier, fatter jeg ikke, jeg er altfor opptatt av Grande. I dette vaset blir nok Grande litt forvirret, han vet nok ikke selv hva han skal gjøre, han ser bort på Rinnan, så bort på meg og tilbake på Rinnan. Jeg later som ingenting, går forbi Grande og nedover gaten, forberedt på å kjenne en hånd i nakken, men intet skjer. Først når jeg runder neste gatehjørne, legger jeg på sprang. Arne står i porten hos oss. Han forteller: Rinnan var oppe og ringte på, Arnes mor åpner. Rinnan sier: "Jeg skulle ha snakket med Arne Johansen". Moren hentet Arne. Så sa Rinnan: "Du må bli med opp på hjørnet, for Henry vil snakke med deg". "Hvilken Henry?", sa Arne. "Henry Thingstad", svarer Rinnan. "Jeg kjenner ingen Henry Thingstad", sier Arne, så slår han igjen døra. Så tar han frakken sin og løper ut kjøkkengangen,jumper over en "planke" og ut i en annen gate og nedover til meg. Han reddet seg denne gang. (Men dessverre, det gikk ille til slutt.) Jeg loset ham til en dekkleilighet vi hadde ute i Nyveien, nu Osloveien. Så tar jeg en runde rundt i byen for å varsle folkene om situasjonen, men dessverre, flesteparten var allerede tatt. Jeg var nu forberedt på hva som ville komme. Jeg hadde allerede varslet hjemme, at de ville ikke se meg mere, så lenge krigen varte. Jeg hadde en dekkleilighet bak "Misjonshotellet", hovedkvarteret til Gestapo. Jeg tilbrakte dagen i dekkleiligheten. Om kvelden gikk jeg utover til Kolbjørn, som bodde to hus ovenfor meg., jeg gikk derfra kl 12.30 (00.30?) Et øyeblikk tenkte jeg på å gå hjem og ta med meg et ullteppe og ta med meg. Men så tenkte jeg; "nei, ikke gjør det! Det er mulig at det sitter noen og venter på meg", så gikk jeg fortsatte. Da jeg var kommet ca. 150 meter, ser jeg en gråsvart Citroen som kommer nedover Koefotgeilan. Og tanken slo meg, der kommer de! For det var ikke mange biler der på den tida av døgnet under krigen. Jeg jumpet bak på stigbrettet på en bil som stod inne ved bilverkstedet til Draagen. Så følger jeg bilen med øynene mens den kjører gjennom jernbaneundergangen og ned Veita hvor jeg bodde. Jeg tenker: "Enten skal de til meg eller til Kolbjørn." Jeg går til min dekkleilighet.Om morgenen går jeg først til en kafe (nede i Dronningens gate) som ble kalt for "Enkehjemmet" *8)) . Det var forresten Folkets Hus som hadde den kafeen, fordi tyskerne hadde okkupert Folkets Hus. Så kjøpte jeg meg en kopp kaffe og ei brødskive. Jeg hilste på to naboer som satt der, men de sa ingenting, så tenkte jeg at det kan ikke være hjemme hos meg tyskerne hadde vært, da hadde naboene sikkert visst det. Jeg tok trikken utover til "Hjorten" ved Ilevolden. Når jeg kommer dit, ser jeg Kolbjørn og min yngste søster, Johanne, komme oppover Koefotgeilan. Da skjønte jeg at Gestapo hadde vært hjemme hos meg. Min søster fortalte at Gestapo hadde sittet der hele natten til klokken 9.00 og ventet at jeg skulle komme. Min far fikk ikke gå på arbeide før de hadde dratt. Så var det bare å dra tilbake til dekkleiligheten igjen. Vi fikk brakt kopimaskinen i sikkerhet i min dekkleilighet, hvor vi også rakk å stensilere opp en del materiell, før maskinen ble fraktet opp til Ler. (Arne hadde nå gått i dekning på en gård der oppe.) Jeg bodde en måneds tid i dekkleiligheten, avbrutt av en ukes opphold hos Arvid Austad i Melhus, som seinere ble skutt*11). Så flyttet jeg til Ler. Arne hadde gått i dekning på Eggen gård, (to av guttene her ble senere tatt, og omkom i Tyskland)*12). Jeg fikk senere et rom på en gård lengere oppe i bygda, hos ei enke. Her jobbet også en av sønnene til Eggen. I slutten av mai flyttet Arne og jeg ut i skogen. Vi kunne ikke lenger være på gårdene da, vi følte oss ikke trygge. Vi lagde oss ei barhytte oppe i et innhuk i fjellet.Jentene på Eggen gård brakte oss mat. Etter ei tid fikk jeg en slik rar følelse i nakken, en slags prikking. "Nå tror jeg at noe er galt", sa jeg til Arne. "Nå er det noe galt!" "Ja, er du sikker?", sa Arne. "Ja, jeg er temmelig sikker". Arne var forresten veldig tunghørt. Vi søkte ly i hytta. Ikke mange minutter etterpå kommer det fire sivilkledde menn langs stien, de kikket seg nysgjerrig omkring, men fortsatte oppover. "Nå kan vi ikke bo her lenger", sa jeg - "nå må vi flytte på oss!" Arne var enig. Etter noen dager fikk Arne ordnet seg plass (lenger opp, til Lundamo)hos en partikamerat, også han het Eggen. Jeg syklet til en kamerat i Malvik, han het Asbjørn Haug. Han hadde ei hytte i åsen ovenom kirka i Malvik. Det ble besluttet at jeg skulle være der. Jeg oppholdt meg der i over tre måneder. På høstparten kom Asbjørn, som eide hytta, og fortalte at det hadde vært arrestasjoner i byen. Blant dem som var tatt, var Kolbjørn Wiggen *13) og Kristian Jenssen. *14) Begge de to hadde forbindelse med meg (mens jeg var på hytta)! "Da er det ikke mer å gjøre her", sa jeg. Vi ble enige om at Asbjørn skulle dra inn til Åsen lengere inn i fjorden. Jeg dro ned til en kamerat i Muruvik (mellom Malvik og Hommelvik) og ble der noen netter. Men det var ikke trygt å være der for lenge. Folk i Malvik og Selbu jobbet for å finne en ny plass for meg.Til slutt ble det en løsning. Jeg skulle få være hos en bonde i Mostadmarka og hjelpe til på gården. En søndag kveld dro en kamerat og jeg opp til bonden, kameraten min gikk og hentet ham. "Du får gå inn i storstua mens jeg prater med Snustad", sa han. Jeg gikk inn i storstua, og der sitter det tre byfolk som jeg gjenkjenner. Da de skulle reise tilbake til byen igjen, tok de farvel med meg og ønsket meg lykke til videre. Så jeg skjønte at bonden hadde fortalt hva slags kar jeg var. Mens vi spiste kveldsmat, satt jeg og grunnet på dette. Men så sa jeg til bonden at det var nok tryggest for meg å fare videre. Da forstod han hvilken bommert han hadde gjort. Han sa at disse folka ikke var farlige, så her var det helt trygt. "Det kan så være, men det er nok allikevel tryggest å flytte på meg!". (Så langt hadde jeg berget meg, takket være min egen forsiktighet, så jeg aktet ikke å ta noen sjanser nå) Tilslutt kom vi til at jeg muligens kunne være på en gård lengere oppe i Mostadmarka. Datteren til bonden var nemlig forlovet med sønnen på en gård der oppe. Da vi kom dit, mente folkene der at det fartet for mange tyskere rundt der til at det var trygt for meg. Til slutt ble jeg plasert i ei tømmerkoje på Djervfjellet, her skulle jeg være mens folk i Hommelvik og Malvik konfererte seg i mellom. Folkene i Selbu ble også koblet inn her. De fant ut at jeg måtte over til Sverige. Jeg var for kjent. Dessuten kunne det fått katastrofale følger hvis jeg hadde blitt tatt og så hadde sprukket. Resultatet ble at jeg fikk beskjed om å dra ned til Selbusjøen. [Jeg syklet fra Moltanmarka og ned til Selbusjøen. Jeg dro til Ola B. Garbergs gård, hvor jeg overnattet.] Der skulle det komme en båt for å frakte meg over Selbusjøen. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om. Der lå båten, og jeg ble fraktet over og ført til en gård hvor jeg ble godt mottatt. Jeg fikk mat og kaffe så vidt jeg husker. Vi diskuterte så hvor jeg skulle sette kursen. De foreslo at jeg skulle gå over Tydal [til Sverige.] "Nei", sa jeg, "Tydalen tror jeg ikke trygg". Eldste sønnen sa han hadde fraktet mange over der. Han trodde at det skulle gå bra, men jeg ikke følte meg trygg denne veien. "Da tar jeg heller kursen rett over fjellene", sa jeg. "Selv om det blir litt strabasiøst". Og så ble det til at den ene av guttene fulgte meg et stykke opp i fjellet. Men jeg var særdeles uheldig og kom ut for uvær, det begynte å snø og storme. Jeg gikk over elva Roltla og kom meg inn på ei seter. Jeg lå der i to dager, så begynte været å roe seg litt. Det snødde, men det blåste ikke så mye. Jeg tenkte at nå måtte jeg fortsette, for jeg hadde jo ikke så mye mat. Jeg fortsatte. Jeg skulle gå over Ramskaret, men var atter uheldig! Jeg gled på fjellet, og slet sålen av den ene skoen, og samtidig mistet jeg kompasset. Jeg rotet etter kompasset, men det var jo litt sent på dagen, så det var ikke så lyst - så jeg måtte gi opp det. "Hva gjør jeg nå?", tenkte jeg, men jeg måtte bare fortsette. Jeg hadde et par skolisser i jakkelomma, med dem bandt jeg fast sålen. Det snødde tettere nå. Etter en stund renner jeg hodet mot en vegg, det var seteren jeg hadde gått ut fra! Vinden økte, så jeg måtte bli i seteren. Etter to netter var det slutt på maten. Nå var det ingen annen råd enn å dra ned til bygda igjen. Jeg kunne ikke finne frem til gården jeg hadde forlatt, så jeg hadde ikke annen råd enn å gå ned til Garberg gård, der jeg hadde kamerater som ledet det illegale arbeidet i Selbu. Lørdag gikk jeg ned til bygda. Ved Hestsjøen kom jeg uforvarende på fire tømmerhuggere som satt og fikk seg litt mat. De undret seg på hva slags kar dette var. Jeg måtte servere ei skrøne om at jeg hadde vært på tur sammen med en bror av meg. "Å ja, du kommer ikke fra Sverige, da?". Nei, det gjorde jeg da ikke. Så spurte de om jeg ikke ville ha en kaffesup og ei skive. Jeg takket ja, og fikk et krus kaffe og ei hjemmebakt brødskive med ei tykk fleskeskive på. Senere nede i veien gikk jeg inn på en gård og spurte om å få kjøpe et glass melk. Det ble til at jeg overnattet der. Søndag gikk jeg ned til Garberg gård. Her traff jeg forpakter Sverre Eidem. Jeg ble der ei uke. Jeg fikk et par nye gummiskisko og sovepose. Torvald Størset(også selbygg) og Sverre fulgte meg et stykke på veien. Der fortalte de meg at Arne Johansen var tatt. "Da må jeg til byen, nå når Arne er tatt står hele greia i stampe. Lån meg en sykkel, så kan jeg sykle til byen". Men nei, det var ikke tale om det, jeg måtte bare fortsette. Jeg måtte bare gi meg. De hadde jo ansvaret for Selburegionen. Så var det om å finne den gården jeg dro ut fra, [der de hadde hentet meg med båt. Det var ikke enkelt, det var jo mørkt da jeg kom og mørkt da jeg dro. De fulgte meg et stykke til] Jeg fulgte den gamle bygdeveien til den møtte riksveien. Det var lørdags kveld, og en skokk med ungdom kom oppover riksveien. "Nå går det vel galt", tenkte jeg. "Her kommer jeg med full opppakning ,og det er krig." Da kommer det en ung gutt, han kan vel være ca. 17 år. Han napper meg i armen; "Kom og bli med meg"!, sier han lavt. "Hvor er kameraten din?" "Han tok en annen vei", sa jeg. "Lensmannen har fått beskjed oppover", sa gutten. Så fortalte jeg hvor jeg hadde skulle hen.Han forstod straks hvem jeg skulle til. Han fulgte meg dit. Hvem gutten var, vet jeg ikke, men han reddet sikkert livet mitt. På gården ble de forskrekket og nervøse da jeg dukket opp igjen.De trodde vel jeg var en provokatør, så jeg måtte berolige dem med å forklare situasjonen.[ "Ta det med ro, jeg måtte dra ned igjen til Garberg da jeg hadde ødelagt skoen min", sa jeg.] Jeg overnattet der, og om morgenen fulgte en av guttene meg opp til Kværnfjellet. Jeg krysset Roltla og tok inn på seteren igjen, kokte kaffe og spiste et par skiver brød. Jeg overnattet der, for jeg hadde jo all verdens tid, mente jeg. Jeg hadde jo fått nytt utstyr, ski hadde jeg fått lånt, sovepose også. Dagen etter gikk jeg videre opp over Ramskaret. Der skulle det stå en skytterbu, men den hadde brent ned. Meningen var at jeg skulle ha overnattet der, men jeg gikk videre til jeg fant en svær gran som hadde grener nesten ned til bakken. Jeg krøp ned i soveposen helt inne ved stammen, under grenene. Det hadde snødd om natta, så jeg var helt nedsnødd. Jeg fortsatte mot Skarpdalsvolden. Da jeg fikk øye på seteren, så gje en svak røkstrimle fra pipen. Så var spørsmålet, var det tyskere der? Jeg lå en god stund og ventet i skogbrynet. Røkstrimlen ble svakere og svakere, men intet tegn til liv. Jeg ventet til jeg var sikker på at det ikke var folk der. Så gikk jeg ned og inn på seteren. På bordet lå det forskjellige radiodeler, spoler og et rør. Det var bare ett skispor som gikk videre fra seteren. Neste morgen gikk jeg videre og fulgte sporet videre. Da jeg nådde Essandmyren, tok jeg kursen på nordsiden av myrene, men det fremmede sporet tok av på sørsiden, og det førte i retning mot Storeriksvolden. Der var det jo tyskere, så det virket litt mystisk. Til slutt nådde jeg grensa mot Sverige. Jeg gikk over elven og fulgte grensen på svensk side nedover, til jeg møtte den merkede løypen fra Storeriksvolden opp til Blåhammerstugan. [Jeg gikk på oversida av "Vesamdmyra"? *20) og opp til Blåhammarstugan på svensk side.(Der var oppmerket sti fra Storeriksvoll på norsk side og opp til Blåhammarstugan, stolper stod langs stien med jevne mellomrom).] Nå var jeg trygg! Før jeg nådde Blåhammarstugan, var jeg innom ei turisthytte som tilhørte Svenska turistforeningen. Jeg var sluppet opp for mat, men jeg fant noe gryn i et skap, som jeg kokte grøt av.Det skulle jeg ikke ha gjort, for etter en halvtime spydde jeg som en gris.Som vanlig var jeg uheldig med været, det snødde og blåste kraftig. Jeg kunne ikke ikke bruke skiene, for snøen lå i svære skavler som jeg måtte klatre over. Men jeg kom meg da over, og opp til Blåhammaren. [Jeg overnattet, og kom meg opp til Blåhammaren. Der ble jeg liggende i to døgn.] Jeg fant ikke noe mat der, foruten noe tørrmelk. Jeg kokte litt vann og blandet ut litt tørrmelk i det. Da jeg våknet neste dag, stormet det noe forferdelig, og slik fortsatte det også neste dag. Da jeg våknet neste dag, var vinden løyet adskillig. Jeg følte meg veldig elendig, men jeg skjønte at jeg nå måtte komme meg videre. Kreftene tar fort slutt uten mat.[Jeg skjønte at hvis jeg skulle rekke fram til folk, så måtte jeg begynne å gå.] Kreftene tar fort slutt uten mat. Jeg gikk i retning Storlien. Heldigvis kunne jeg nå bruke skiene. På veien [mellom Blåhammaren og Storlien] støtte jeg på et hotell. Hotellet var ikke i drift, da det var utenfor sesongen. [Men det var folk der]. En gutt kom ut, han så på meg og smilte, smilet ble bredere. Jeg så nok litt rar ut skjegget og håret som jeg var, etter mange døgn ute. Jeg ble med gutten inn. Så fikk jeg mat, og det smakte aldeles utmerket. Så ba jeg dem ringe til landsfiskalen, som de så gjorde. Det kom en løytnant [fra grensepolitiet] og hentet meg. Han sa jeg måtte være forsiktig med landsfiskalen. De mistenkte ham for å være nazist. Under forhøret av meg forstod jeg at det var det han var. [Det gav han uttrykk for også.] Men det gikk greit med meg. Litt senere kom det en polakk, en ungdom på 18-19 år. En stor og kraftig kar. Han hadde gått helt fra Hemne. Landsfiskalen kom for å forhøre gutten. Landsfiskalen spurte om jeg kunne tysk. "Nei, jeg kan ikke tysk", sa jeg. Så begynte forhøret av polakken på tysk. Han var ikke fornøyd med svarene fra polakken,så han begynte han å true gutten med å sende ham til Tyskland. Da tok sinnet meg! "Hvis du fortsetter med disse truslene, skal jeg rapportere deg", sa jeg.[Da ble han flat.] "Men du kunne jo ikke tysk", sa han. "Nei, men jeg forstår nå såpass mye", sa jeg. "Så dette må det bli slutt med"! Det gikk greit videre med polakken da, (Jeg traff ham seinere på toget). Vi ble sendt med tog [fra Storlien] til Duved. Så ble jeg sendt til Duved, til avlusningsanstalten, alle måtte innom. Vi måtte opp i et badekar. To gamle, mannhaftige kvinnfolk vasket oss grundig. Her hadde jeg et underlig sammentreff. Jeg traff igjen Asbjørn Haug, han som eide hytta i Malvik, han skulle jo inn til Åsen da vi skiltes, og så møttes vi her! Litt av et sammentreff! Så ble vi sendt videre til Matmar, hvor alle måtte innom før vi ble sendt videre [, der var vi bare et døgn]. Ferden gikk nå til Kjesæter, en oppsamlingsleir for norske flyktninger[Kjesæter ligger i nærheten av Vingåker]. Der var det en masse folk, jeg traff ingen kjente her. Odd Nilsen, Even Flatreit, Trygve Eidem og flere haddde kommet seg til Stockholm. De var nok litt smartere enn meg. Jeg var ung og grønn. Jeg ble senere sendt til en forlegning som het Pålsboda. Det var ingen kjente her heller. [Der traff jeg enda flere nordmenn. Forlegningen var ikke stor, vi var toppen 25 mann.]. Maten var bra her. Kokken var svensk. Forlegningssjefen var norsk hette Nyhus, han var en polis fra Oslo. [Vi hadde det bra her!] Så kom julen. Tredje juledag ble vi invitert til middag hos handelsmannen like ved. Det var så å si ingen kontakt hjemover på denn tiden, men jeg fikk da sendt noen pakker til min familie. Men ikke alle kom frem til rette adresse. [Hvor lenge jeg var der, er jeg ikke i stand til å huske. En gang måtte vi tilbake til Kjesæter, fordi det ble funnet lus på noen i leiren. Vi var noen døgn på Kjesæter før vi reiste tilbake til forlegningen.] Så flyttet forlegningen til et slott utenfor Søderkøping, Söndra Husby slott. [Fire av oss ble sendt i forveien for å ordne opp der, før resten kom.] Vi ble ikke der lenge, for maten var dårlig, og i snaueste laget også. [Han slottsherren var temmelig grådig.] En dag vi skulle ha betasuppe var tre av oss gutter nede hos handelsmannen for å kjøpe tobakk. Slottsherren hadde en s altmuligmann som ble kalt ingeniøren. Han kom for å handle. Han kjøpte bl.a pte et fleskestykke, det var ikke stort. "Er det vi som skal ha det, eller slottsherren"?, spurte jeg. Nei, det visste han ikke. Vi hadde et godt forhold til kokken, han var norsk av fødsel, men hadde bodd i Sverige i mange år. Han holdt på med "middagen" og var i ferd med å skulle kutte opp fleskestykket da slottsherren kom [på kjøkkenet], han tok fleskestykket og delte det i to slik at flesket og svoren var på det ene stykket, og kjøttet på det andre stykket. Kjøttet skulle "herskapet" ha. Svoren med flesket skulle vi ha. Suppen ble servert i to svære terriner. Kokken byttet om terrinene. Slik at vi fikk terrinen med kjøttet. [Svoren med flesket skulle opp i vår gryte! Etter at han hadde gått, sier kokken: "Nå tar vi og bytter, så får han det der sjøl".] Under middagen [(vi satt ved to bord)] begynte slottsherren å spytte, banne og sverge. Han løp ut på kjøkkenet, og det ble en sabla huskestue. Vi gasset oss og fikk et bra måltid, selv om det var lite. [Men som sagt, der var dårlig med mat]. Det var nesten aldri nok. Jeg var tillitsmann, så jeg måtte ta for meg forlegningssjefen og ba ham ringe ambassaden og varsle om at ble det ikke bedre med maten, så ville guttene gå på bygda og tigge om mat. ["Nå ringer du til ambassaden og varsler om at dette matstellet ikke går lenger. Hvis det ikke blir noen bedring, så går vi ut på bygda og tigger mat"!] Ikke lenge etter fikk vi beskjed om å ta inn på stadshotellet i Søderköping. Der var det ordentlig stell! Vi spiste ikke på hotellet, men på en kantine ikke langt unna. Det var det en gruppe jødiske flyktninger [fra Norge] som også spiste der. De satt i den andre enden av spisesalen. De hilste alltid så høflig på meg, smilte og vinket. Kanskje trodde de at jeg også var jøde? Det har hendt før også, at jeg ble tatt for å være jøde.[På den tiden så jeg kanskje litt "jødeaktig" ut.] Jeg hadde god lyst til å snakke med dem, men jeg fikk meg ikke til det, jeg var litt for blyg. Det hemmer meg ennu i dag. Vi hadde også en jøde blant oss [på forlegningen]. Weinberg tror jeg han het. En hyggelig og snill kar. Det var tydelig at krigen og situasjonen i det hele tatt hadde satt sitt preg på ham. Han var forøvrig i slekt med omtalte slottsherre, men nøt ikke av noen privilegier av den grunn. Hvor lenge vi var i Pålsboda denne gangen, er jeg ikke sikker på. Etter en tid fikk vi beskjed om å flytte igjen. Denne gangen skulle vi til Småland, til en by som heter Älmhult, der var en institusjon som het "Vita korset". Det var en en svær trebygning med en masse trapper, utbygg, tårn og så videre. Man kunne forville seg der inne! Hun som eide stedet var nazist. Man fortalte at hun flagget fast på Hitlers fødselsdag. En dag for jeg og snuste litt rundt i bygget. Det var et veldig rart bygg! Jeg vandret opp trapper og ned trapper, gjennom utbygg og tårn. Det hele var svært usymmetrisk. Jeg kom opp ei trapp til øverste etasje. Da hørte jeg plutselig noen som hostet! Dette syntes jeg var rart, for jeg hadde ikke sett noen andre enn oss i huset. Jeg banket på døra. "Kom inn", svarte det. Der inne ligger det en kar, han var vel ikke så gammel, 25-26 år, nordlending. Jeg spør om han er syk? - lungebetennelse, svarte han. ["Er du alene, er det ingen andre her"?, spurte jeg. Nei, han var alene. Det var da merkelig syntes jeg.] Er du alene?, spør jeg - ja, sier han. Jeg spurte hvordan han hadde kommet seg dit. [Han fortalte at han hadde vært kurer nordafor, og at han hadde tatt en tur for Sovjet-ambassaden. Det var nok. Da ble han kuttet ut. Så ble han isolert og sendt ned hit.] Jo, han hadde vært kurer for den norske ambassade. Men en ledig stund hadde han tatt en tur for Sovjet-ambassaden. Dette ble ikke tatt nådig opp. Dermed ble det ikke flere turer for den norske ambassade. Så ble han isolert ved at de sendte ham hit ned. Jeg snakket med forlegningssjefen og fortalte ham at det lå en syk ungdom oppe, at han lå der alene med lungebetennelse. "Jeg forstår ingenting [av dette, det må være noe galt et sted]. Du må ringe til ambassaden og undersøke dette, gutten kan ikke ligge syk alene der oppe," sa jeg. Jo, han ringte, og gutten forsvant like etter. De hadde hentet ham. Hvordan det foregikk, det var det ingen av oss som så. De hadde nok fått ham plassert et annet sted. Forlegningssjefen var forbannet, han visste heller ikke at de hadde hentet ham. Han ringte ambassaden, men de visste heller ikke hvor det hadde blitt av gutten, sa de. Det hele var for jævlig. Det foregikk mye slikt. Otto Larsen, han partisanen som fikk straff i Sovjet-Unionen. Han traff jeg senere på Øreryd, en politileir, der var han isolert. Han fortalte at han hadde forsøkt å komme seg bort fra leiren, men han fikk ikke reise noen steder. Vi var forflyttet til Øreryd for å plante gran og furu. Der traff jeg en annen kamerat fra en av våre grupper. Talseth het han. Han døde senere der nede. [ For vi flyttet fra &Adieresis;lvhult og ned til &Odieresis;eryd til en politileir som norsk politi hadde der. Der skulle vi plante skog. Da traff jeg Otto Larsen og en av kameratene mine som var med i det illegale arbeidet hjemme og som var kommunist. Kameraten min var også syk. Vi plantet skog, til en drømte om skog.] Så ble jeg selv også syk. Jeg var ille plaget av magekatarr på den tiden. Jeg søkte meg bort til et rekreasjonshjem som ble drevet av nordmenn oppe ved Lerum, utenfor G&odieresis;teborg. Der var jeg i tre måneder, og jeg ble kjent med svenskene nede i samh&adieresis;llet. Det ble til at jeg flyttet hjem til en svensk familie. En virkelig trivelig familie, de hadde to kjekke gutter. Linton hette familien Han var formann i SKP i området der, fruen jobbet i en fiskeaff&adieresis;r. [Der jeg har trivdes best i Sverige, er i G&dieresis;teborg.] Jeg bodde der til krigens slutt. Jeg hadde det godt der, det var kjekke folk. Hjemme ble det [partiarbeid med en gang] arbeid i Parti og ungdomsbevegelsen. Jeg ble formann i Vestkanten arbeiderungdomslag.[Vi var vel ca. 30-40 stk. på det meste.] Så ble jeg formann i Trøndelag distrikt av NKU. Etter hvert begynte det å gå nedoverbakke, det ble mye tull med partiet. Jeg var sekretær i Trondheimspartiet akkurat da det tårnet seg opp med Furubotn. Odd W. Jacobsen var distriktssekretær. Det varte ikke lenge før vi ble ekskludert. Vi fikk ingen begrunnelse for eksklusjonen. "Furubotntilhenger" var stemplet vi fikk. Det var det visst lett å få...... Odd var da så visst ingen tilhenger av Furubotn han! På 60-tallet kom jeg med i Partiet igjen. Siden satt jeg flere år i distriktsstyret. [En kamerat av meg som også hadde vært med i det illegale arbeidet, skaffet meg jobb.] En kamerat som hadde vært med i det illegale arbeidet. Hans bror drev med sementstøyping, oppsetting av grunnmurer, støyping av fortau og lignende. Jeg fikk arbeid hos ham. Seinere dannet han et større firma, "Byggteknikk". Mange av mine kamerater var blitt borte. Over tretti av dem er ikke mere. Storparten av dem hadde jeg omgåttes med daglig, idrettsungdom, IOGT-ere også, Det var prektig ungdom som aldri sviktet I dag plages jeg av mareritt, krigen kommer igjen og igjen. I begynnelsen var det ikke så mye av det, men det har forsterket seg etter hvert. Jeg blir visst aldri kvitt det. Opplevelsene kommer tilbake. Det er mang en natt at jeg har "funnet meg selv" ute på golvet, eller kona fant meg. Nå har jeg vært pensjonist siden august 1978. Jeg savnet arbeidslivet til å begynne med, savnet arbeidskameratene. Siste årene jobbet jeg i ingeniørvesenet, før den tid arbeidet jeg på det kommunale bakeriet, der også Odd W. Jacobsen arbeidet før krigen. [Det ble nedlagt i 1960. Helgesen, et annet bakerfirma, tok over i årsskiftet 1959-1960.] Bakeriet ble overtatt av brødrene Helgesen i 1960. I bakeriet hadde vi 13 svære ovner.[, så hadde vi kjelen, en svær kjele som gav damp, den ble fyrt med kull.] Det et dampbakeri, så vi hadde en svær kjele vi fyrte med kull. Foruten kjelen hadde vi et svært dampskap. [Vi var vel en 40-50 stk. som arbeidet der, alt var håndarbeid. Men det ble mange brød.] Vi leverte brød til hele byen. Vi bakte også hvetekavring, rugkavring, sukkerkavring og kjeks. Det var sørgelig at bakeriet forsvant...... Jeg var klubbformann på bakeriet i det vaset da de holdt på å selge det. Vi var [medlemmer i Bakerlaget] og organiserte i Norsk bakerforbund. Det var nok lite attraktivt å være klubbformann akkurat da. Folka var redde for "han Helgesen", han skulle være en harding. Jeg hadde flere møter med ordfører Olav Gjærevoll, han var en kjekk kar, og jeg kom godt overens med ham. Han var til stor hjelp når det gjaldt avtalen med kommunen. Jeg fikk en avtale om at de som ble overflødige skulle gå over i andre kommunale stillinger, og at ledige stillinger nede i kommunen skulle bekjentgjøres nede i bakeriet. De som ble ledige innen et år, kunne søke på disse med fortrinnsrett. En god del kom over kommunale stillinger, og en del gikk av med pensjon. Ingen ble ledig! Så jeg var tilfreds med jobben som klubbformann. Jeg jobbet i tre måneder hos Helgesen, så ble jeg oppsagt. Og glad var jeg, for jeg visste at det var en ledig stilling i ingeniørvesenet for meg. [En god del kom over i kommunen, og det var en god del naturlig avgang for det var en del gamle folk der. Så det var en del av dem som sluttet i arbeidslivet da. Da bakeriet ble nedlagt, begynte jeg i ingeniørvesenet.] I dag er det hotell i den gamle bakerigården, hotellet heter: "Bageriet". [Vi hadde et møte, en del av ungdomslaget] Straks etter at ledelsen i NKP i Trøndelag og Trondheim var arrestert og satt på Falstad, hadde Vestkanten arbeiderungdomslag et møte. Arvid Austad kastet tanken fram: "Partiet, (NKP), er uten ledelse. De sitter jo på Falstad.Slik kan vi ikke ha det! Det er nødvendig å etablere et nytt partistyre som kan ta over partiarbeidet." Det falt i god jord, vi ble enige om det. Og så var det da spørsmålet om hvem som skulle sitte i partistyret. Det måtte jo bli folk fra Vestkanten AUL. Vi hadde jo ikke andre. Så sier Arne Johansen: "Det spørs nå hvordan det blir mottatt i NKP da"? Arvid Austad mente at dette måtte vi få klarhet i. Nå brukte jeg å reise til Falstad å besøke partifolk på søndager. Hele ledelsen satt der. Jeg ble ikke bedt om noe legitimasjon, vi kunne snakke ganske uforstyrret sammen, selv om vaktene nok holdt oss under øyeoppsyn. Så jeg fikk oppgaven med å få Falkmo og Alfred Warnes *26) til å legge dette frem for Jørgen Vogt, og bare for ham, for å høre hvordan han stilte seg til dette. Jørgen godtok forslaget. Så slik ble det nye partistyret til. En merkelig historie i grunnen! Et ungdomslag ekskludert fra AUF og DNA tar over ledelsen av NKP i Trøndelag. Vi var jo fortsatt ikke medlemmer av NKP! Det har ikke vært snakket noe særlig om dette i ettertid... . Det var erfarne folk, både Arne Johansen, Arvid Falkmo og Arvid Austad, ikke minst! Han var en veldig god teoretiker. Etterhvert ble en del av de fengslede partifolkene på Falstad sendt til Tyskland, noen til Grini. Om noen ble igjen på Falstad, vet jeg ikke. Seinere ble Falstad en atskillig hardere leir.... . Kolbjørn Wiggen, Falkmo og jeg var hver for oss turer til Oslo hvor vi snakket med Ivar Ertresvåg og Martin Brandberg *29) om forskjellige problemer, bl.a. våpen og utveksling av folk. Ertresvåg hadde en bror som drev en kafé i Bentsebrugata. Der overnattet jeg. Hva kafeen het, husker jeg ikke. Vi snakket om vårt eventuelle behov av våpen, og vi drøftet flere andre problemstillinger, bl.a an [om en fagforeningsmann vi hadde i partiet som dessverre var noe løsmunnet] var det en faglig tillitsmann vi ikke var fornøyd med. Seinere var Rinnan innom sentrale partifolk i Oslo. Han lurte dem, og fikk den informasjonen! [han trengte]. Han maktet ikke å komme innpå oss her oppe, og måtte derfor til Oslo for å greie det. Vi varslet Oslo [sentralen] tre ganger om at dette ikke var trygt, men de ville ikke høre på oss. Jeg skjønner ikke noe av dette! At de ikke kunne høre på oss.[Jeg vet ikke om de forstod det. Nei, det der skjønner jeg ingenting av!] En av de vi vokste opp sammen med, var med i Rinnan-banden. Når vi av og til møtte han, lot vi som ingenting, vi snakket bare vanlig med ham. Jeg tenkte først å nevne navnet, men skal ikke gjøre det av hensyn til hans pårørende som bor her i byen, skikkelige folk. Han ble seinere skutt av sine egne, etter at han slo ned og drepte ei jente i Bymarka, han hadde også tidligere tatt livet av ei jente. [Han slo i hjel et tilfeldig kvinnfolk han traff i marka, dette gjentok han en gang til. Da tok de knekken på han selv... . De spredte forresten ut rykter om at han var tatt på grunn av illegalt arbeid!]Tyskerne spredte ut ryktet om at han hadde drevet illegal virksomhet [Så var det oppgjøret med Rinnanbanden etterpå.]En av Rinnanbandens medlemmer, Ivar Grande ble forresten skutt i Ålesund. Han var idrettsmann og en bra løper. Han var polis, de kalte ham "guten". [Han var også polis før krigen. Og resten av gjengen, ...] Hvor ble det av Pus Dundas? Jeg vet det ikke. Kitty *30) Grande bor i Sverige, hun er forresten gift "Fitte". Og Vik, han lever, jeg vet folk som har sett ham. Han bor neppe her i byen..... . Han hadde en bror som falt på Østfronten, Asbjørn het han vel. Jeg kjente ham godt, han var en kjekk kar før krigen. Krigen forandret så mye, den! Når jeg kom hjem fra Sverige, skrev jeg til landssvikpolitiet om at jeg ville vitne i Rinnansaken, men fikk aldri noe svar. Det havnet vel i papirkurven.... br> [Etter krigen fikk vi aldri noen hedersbevisning eller noe deltakerbevis.] Ei damei hjelpeapparatet etter krigen spurte om jeg hadde fått deltagermedaljen. Da måtte jeg dra på smilebandet. "Nei",sa jeg, "slike som oss får ingen medaljer, vi er bare eslet til å dø, vi!" Ja, nettopp eslet til å dø! Det var ikke noe annet. [Jeg ville ikke hatt den medaljen heller, jeg hadde nok avslått!]Jeg ville nok forresten ha avslått den medaljen. Tre (fire) av mine kamerater som var med den gangen lever fortsatt: Ivar Wiggen,han bor i Trondheim. Odd Nilsen, bor i Oslo. Even Flatreit, han bor i Lillehammer, og Einar Lian, han bor i Trondheim. Ellers tror jeg de andre har gått ut av tiden, men det er mulig at folk jeg ikke har hatt oversikt over ennu lever. [Vi kommunister har nok framtiden, men når kommer den, hvor mange hindringer må en igjennom. Det er langt fram. Sånn som det ser ut nå, er det dårlige utsikter. Det er nesten så en ønsker at den klumpen som kom susende forbi her for kort tid siden hadde truffet målet, (den kometen). Det hadde blitt et større smell enn da dinosaurene forsvant! Det er ikke slik som de der gamle kallene borte i Sovjet trodde, at de skulle begynne å bygge kommunismen. Nei, det er århundrer fram i tid. Og hvor lang tid har vi, får det hele sprenges i biter, det vet vi aldri.] Et kommunistisk samfunn har nok fremtiden for seg, men det er langt fram. Jeg tror ikke det er så enkelt som de gamle gubbene i Sovjetsamveldet trodde. Nei, det er nok århundrer fram i tid. Og hvor lang tid har vi før det hele sprenges i biter, det vet vi aldri. [I dag har jeg vært enkemann siden 1996.Jeg har 2 sønner, 4 barnebarn og 2 oldebarn.] *2) Holthe, Fritjof Emil.arbeider, Trondheim. 1914-02-14 - 1943-05-05 arrestert 1941-10-09,overført Vollan 1941-10-09 [står ankomst 1941-09-09!], overført 1942-01-21 Falstad, (fangenr 32), overført Levanger sykehus og død der som fange. *3) Johansen, Arne Margido. anleggsarbeider, Trondheim. 1909-06-03 - 1943-11-17 arrestert og overført Vollan 1943-10-23, offisielt henrettet, men skutt og hardt såret uten legehjelp ved arrestasjonen og deretter livstruende torturert i forveien. *4) Falkmo, Arvid Konrad. vaktmester, Trondheim. f. 1912-08-09 arrestert 1941-11-14, overført Vollan samme dag, overført Falstad 1941-12-11, sendt Sachsenhausen (fangenr 73729) 1943-12-13, satt til freden. *5) Hundreårsromanen / Bengt Calmeyer. - Oslo : Aschehoug, 1997-2000. - 3 b. 1: Mennesker. 1997. - 495 s.- ISBN 82-03-17870-7 [2]: Vitner. 1999. - 426 s.-ISBN 82-03-18008-6 (ib.) [3]: Spor. 2000. - 321 s.- ISBN 82-03-18291-7 (ib.) Skrevet i nært samarbeid med Odd Nilsen. *6) Thingstad, Henry. urmaker, Trondheim. 1916-04-09 - 1943-05-19 arrestert 1943-02-14,overført 1943-02-16 Vollan, overført Kristiansten festning og henrettet. *7) Thingstad, Erling, arbeider, Trondheim, f. 1910-05-20 arrestert 1944-05-31, overført Vollan, derfra til Grini (fangenr 14387) 1944-09-22, satt til freden. *8) trolig Cafe d'Angleterre *11) Austad, Arvid Kristian. funksjonær, Melhus, 1917-07-27 - 1943-11-17 arrestert 1943-10-23, overført Vollan (fangenr 1496) samme dag, skutt på Kristiansten *12) Eggen, John A., agronom, Melhus, 1915-06-09 - 1944-06-15 arrestert 1943-10-23, overført Vollan, over Falstad til Natzweiler (fangenr 6714), død i fangenskap. Eggen, Thomas, gårdsarbeider, Melhus, 1917-05-13 - 1945-01-20 arrestert 1943-10-23, overført Vollan (fangenr 1497), overført Falstad 1943-11-13 (fangenr 1471), overført Natzweiler (fangenr 6713) transitt Ottobrünn, Dautmergen, død i fangenskap i Vaihingen. *13) Wiggen, Kolbjørn Andreas. kontorist, Trondheim. f. 1921-09-18 - 1943-11-17, arrestert 1943-10-15, overført Wollan samme dag, henrettet *14) Jenssen, Kristian, lagerarbeider, Malvik. f. 1910-10-27 arrestert 1943-10-22, overført Falstad 1943-12-14 (fangenr. 1534) (satt til V-dagen?) *20) Essandmyren (troligst), Enånmyren kunne og stemme med ruta. *26) Warnes, Alfred. snekker, Trondheim. f. 1898-08-05 arrestert 1941-10-09, overført Vollan, overført Grini 1944-09-22 (fangenr 14608), satt til freden. *29) Brendberg, Martin Jensen, 1896-1953, sentralstyremedlem i partiet og under krigen sekretær for LO-formannen etter Viggo Hansteens råd, måtte gå i dekning etter melkestreiken. *30) Grande, Kitty Margrethe. f. Sørensen 1919, seinere gift Fitte i Sverige. "Hjalmar S. Nilsen fortalte om sine opplevelser til Geir Helge Nilsen og Steinar Strandheim den 16-07-2002". Hjalmar S. Nilsen gikk bort i januar 2010. 
Tyske ubåter ved kai i Trondheim |
||||