Om disse ordene er sanne og riktige, kan de likevel trenge en nøyere overveielse, for stadiene i Nordahl Griegs liv var ikke bare hans, de var tidens. Om en vil kalle den europeiske utviklingen i disse mørke, skjebnesvangre årene før krigen en stigning, ja vel, så steg han med den. Han steg med katastrofen og tragedien. Med sitt tidsnære, følsomme og ubendige talent ble han stormfuglen som varslet de ulykker som skulle bryte inn over oss, men han var mer enn det. Når en nå leser de allerede gulnede bladene av “Veien frem”, som kom i årene 1936 og 1937, blir en ikke bare slått av hvor skarpsynt han levde med, hvor profetisk det glimter mellom bladene, men først og fremst blir en grepet av hans overveldende mot og hensynsløse vilje til å vri tiden ut av den farlige kurs. Han, som med sin dramatiske nerve gjennomskuet så mange manøvrer og så megen taktikk, hadde bare en form, en i virkeligheten ukuelig tro på den menneskelige godhet og anstendighet. Ofte ser en sitert hans bekjente ord: “en gumanist er et menneske som føler uvilje mot urett, men ikke kjemper for det som er rett”. “Veien frem ble hans kamp, og den ble hard. Men kampen overskygger aldri hans egentlige hensikt, å tenne varmen i naturlige, fordomsfrie og ufordervede sinn, en motild mot undergangskreftene. Det ville: være i strid med ånden i Nordahl Griegs livsverk om en lot seg forlede til å se det i skjæret av det siste stadium, av kulminasjonen, selv om den har den selvfortærende ilds forferdende skjønnhet.

Også av en annen grunn vil det ære urett. Krigen er forbi, og tiden er sunket tilbake i et leie som vi med forundring og skrekk synes vi kjenner igjen. Det som for ti år siden for Nordahl Grieg var forutanelser og profetier er nå for oss blitt smertelig erfaring. Det som han den gang førte sin harde og bitre kamp mot, det som nå skulle være overvunnet og drept, det lever den dag i dag. Men det er den forskjell at vi i dag skulle ha forutsetninger for å forstå ham bedre enn vi den gang gjorde. Så meget mer gjelder det at ikke ordene fra “Veien frem” nå bare blir et stadium, men at vi lar dem lyde med den dype, smertefylte aktualitet de har.

De sanne diktere, sa Wergeland, hører bare til ett parti: himmelens og den forbedrede jords! Nordahl Grieg hørte alltid til de sanne diktere, men også hans vei frem hadde sine slyng og svingninger. Forut for “Veien frem” lå to år i Moskva, forut for Moskva lå en vanskelig depresjonsperiode. Han sendte meg noen linjer fra England nyttår 1932 som jeg siterer her, fordi de slett ikke ligner ham. “Jeg føler ikke trang til å rope hurra for noe som helst. Herregud for en imitasjon av et liv jeg har levd de siste årene - the painted veil, which those who live, call life!” Gjensynet med England hadde bare gitt ham den bitre, stumpe følelsen som klinger igjen i hans mest resignerte bok “De unge døde”. Så hadde han skrevet skuespillet “Atlanterhavet” som nevnes her ikke bare fordi han i virkeligheten var misfornøyd med det, men fordi det har sin symptomatiske interesse. Hovedpersonen, den unge journalist Ketil, som han hadde så mange trekk til felles med, deltok i en stor, sensasjonell atlanterhavsflyging til tross for at han gjennomskuet den som et stort anlagt kynisk blendverk til atspredelse for massene, men han gikk med på grunn av en liten privat kjærlighetsmisère og styrtet ned. Dermed styrtet også den borgerlige, individualistiske dikter i havet for aldri mer å vende tilbake. Jeg tror at den uvilje han nærel for sitt eget skuespill, - at han likefrem tenkte på å slette det av sin produksjon, skyldtes en instinktiv forakt for skuespillets helt. Han hadde bevilget ham en svakhet som han selv senere i livet aldri tillot seg. Han følte seg på dette tidspunkt nokså ferdig med seg selv, bitter og misforstått. Hvor forskjellige de to bøkene “Norge i våre hjerter” og “ De unge døde” enn var, hadde de begge to en stor tillitsfullhet som forutsetning. Nå kom tilbakeslaget og hjelpeløsheten hos et menneske som har åpnet seg med følelsens enkle oppriktighet, og som ikke er blitt trodd på sitt ord. Grundig og totalt satt utenfor følte han seg, da “Arbeidernes leksikon” lakonisk hadde kalt ham “konservativ og medlem av Fedrelandslaget”.

Det var en meget tynnslitt Nordahl Grieg som dro til Moskva høsten 1932. Han ble der i to år, og det ble en lang periode av selvfordypelse og omvurdering av verdiene. Men det betydde også en regenerasjon av noen av de sterkeste egenskapene hos ham, de som alltid hadde så vanskelig for å utfolde seg i det lille smålige, fantasiløse og uridderlige Oslo. Slik følte nå iallfall han det! Etter hvert begynte han å akseptere det russiske samfunn og ikke minst russerne. Den lange, tunge Moskva-vinteren bodde han i Novaja Moskovskaja med Kremls takkete borg og Moskvafloden utenfor vinduene. Blåkråkene svingte i svermer ut fra de mørke tårnene. Mot isen og snøen så han en uendelig strøm av svartkledde mennesker. Det var fremmed og knugende, men han lot seg ikke stanse av et bilde. Han overvant det, gled inn i det russiske miljøet som på en besynderlig måte passet ham. I russernes rommelighet var det en sans for noe vesentlig. Han beveget seg ut og inn mellom kunstnere og forfattere til alle. tidspunkter, miljøet var fullstendig konvensjonsløst, men alltid ytende eller mottagende. Mange av dem som har kjent og fått merke Nordahl Griegs usedvanlig friske, glitrende opposisjonslyst har forundret seg over hans uavkortede sympati og lojalitet overfør mange av de ting i Russland som skulle være vesensfremmede for ham, men en ting er sikkert, han var dypt grepet av den groende velviljen og tilliten til det gode i menneskene som han fant mer direkte uttrykt i russisk samfunnsliv, og det svarte til et av de dypeste behov i ham selv. Som norsk dikter hadde han krympet seg under den tradisjonelle forestilling om at forleggeren sto Gud nærmest. I Russland opplevde han at det var dikteren. Det hendte at denne tilværelsen ble avbrutt av besøk fra norske skuespillere og forfattere, han syntes at det var et karnevalsopptog av fordommer og inngrodde vaneforestillinger de førte med seg. De brakte bud fra en verden som allerede lå langt bak ham.

Den lange tiden i Moskva hadde demmet opp en voldsom virksomhetstrang i ham, og den ble så meget sterkere som han etter hvert følte at det ble bruk for ham. Nazismens vekst, jødeforfølgelsene og de mange truende signaler rundt om i Europa - også i Norge, kalte på hans aktivitet. Det var her i Moskva at han besluttet seg til å gi ut sitt eget tidsskrift når han kom hjem, et blad som skulle gå løs på undergangskreftene, hvor han måtte finne dem. Hvor meget dogmatisk marxist han var, vet jeg ikke, men etter evne ville han gjerne være det. Og da han kom tilbake til Norge og laget “Veien frem”, ansatte han en usedvanlig troende marxist, Ivar Digernes, som sin sekretær. Undertiden hadde jeg en følelse av at herr Digernes spilte en lignende politisk rolle overfor sin dikter som Tolstoys sekretær spilte en moralsk rolle for sin. Den gamle dikterprofet hadde som kjent ansatt en pålitelig ung mann til å følge seg i hælene overalt for å avverge eventuelle sidesprang.

Våren 1935 var han hjemme i Bergen. Til å begynne med følte han seg desorientert og usikker på seg selv. Hans økonomi begynte likefrem å bli synlig slett. Men plutselig var det som gjensynet med Bergen og med det bergenske miljø samlet seg til et veldig bilde, ikke inspirert av russisk teater som man har trodd, men merkelig nok av Noel Cowards film “Cavalcade”, til gjengjeld dirrende av et nytt sosialt helhetssyn. Og på få uker skrev han “Vår ære og vår makt”. Dette skuespill betydde to ting. Striden omkring det plaserte ham med en gang i åpen kamp. Nå var han hjemme og innenfor. Bitterheten som lå hans natur så fjern, hadde fått avløsning av en forbitrelse som lå nærmere for ham. Og skuespillet rettet opp hans økonomi og gjorde tidsskriftet mulig.

Det ble et i enhver henseende enestående tidsskrift. Han var selv den ambulerende redaksjon med lommene fulle av manuskripter og brev fra den internasjonale falanks som førte den konsekvente og uforsonlige kamp mot nazisme og fascisme rundt om i verden. Aldri har et uanseligere blad hatt en mer imponerende krets av medarbeidere. Journalisten i ham var levende som noen gang før, men det var kommet en større tyngde over ham. Han spilte ikke for spillets skyld, og den høyspenningen han levde i og som strålte ut fra ham, var geniets dyre pris for å forstå og fornemme at forspillet til tragedien allerede var begynt. Helst holdt han seg utenfor Oslo. I “Veien frem”s første tid bodde han i en liten hytte i Asker, som hadde den fordel at den lå ganske ufremkommelig til. Men tidsskriftet krevde at han flyttet til byen, og da bodde han gjerne i et fordringsløst hospits. Når det vesle værelset fløt av aviser, tidsskrifter og bøker, følte han seg godt installert. Han vandret rundt i en blå sjømannsbuserull, men uavlatelig gikk han til sengs med alle sine papirer og trykksaker, jeg tror nærmest for konsentrasjonens skyld. Når bøkene ble for mange, flyttet han til et nytt værelse, mens bøkene ble igjen. De hadde gjort sin nytte. Men han hadde også en viss sans for alminnelig hygge. Diktet til Viggo Hansteen ånder av denne type sans for et hjems atmosfære, og Hansteen ble hans kjæreste og verdifulleste rådgiver i denne tiden. Men en merket en tydelig forandring i ham. Han syntes det hastet, han hatet de døde dager og de døde timer. Ikke så at hvert øyeblikk skulle være like betydningsfullt, men øyeblikkene skulle likevel ha en sammenheng med dette liv som endelig var blitt så fullt av mening. Jeg vet ingen som kunne hygge seg bedre foran en flammende peis, klosset suttende på en sigar som han hadde kjøpt i en pose hos nærmeste landhandler, men gled hyggen ut i et tomt og meningsløst samvær, brøt han plutselig opp og ble borte.

Han gikk rett på. “Veien frem” inneholder i grunnen ikke noen løfterik programartikkel. Enhver god artikkel skal være en handling, og det er som hans artikler fra første stund er handlinger. Men senere en gang skrev han et opprop for “Arbeidet” som inneholder både det som var drømmen om “Veien frem” og erfaringene han gjorde. Det er mer enn et opprop, det er litteratur, det er mer enn litteratur, det er et helt monument over den tiden da “Veien frem” ble til.

“Alt som skjer i verden, er i virkeligheten et personlig anliggende for enhver av oss. Intet menneske, selv om det tusen ganger kaller sig upolitisk, står utenfor politikk; det mest upolitiske som et passivt menneske kan drive det til er å bli offer for politikk. Verdensbegivenhetene rammer alle: valget står bare mellem to måter som en kan betrakte dem på.

Den borgerlige presse skaper en følelse av fortvilelse hos de beste av sine lesere. Det er som disse aviser på sine førstesider daglig avtrykker nye kapitler av apokalypsen, et håpløst kaos av blod og redsel. Reaksjonen har sin nytte av det: dette daglige morgeninntrykket av det forferdeliges uavvendelighet sløver menneskenes motstandsvilje, hendene synker ned: ingenting nytter.

En socialistisk avis inntar en fullkommen motsatt holdning. Den søker lovmessigheten i de begivenhetene hvor reaksjonen bare fremstiller forvirringen.

En slik avis vet at klarhet er fremskrittets viktigste våpen. Fordi det arbeider ut fra en idé, er den i stand til å vurdere begivenhetene. Viten er det første skritt til å overvinne angst.”

Ja, med denne klarhet som var gjennomlyst av hans fantasi og gjennomglødet av hans varme, gikk han like løs på den uhyggelige kjede av skjensler som preger disse årene før krigen: Etiopia, krigsspekulasjonene, Quisling, Ossietzky-striden, Spania ... For et register!

Utvalget er foretatt uten smålighet. Det er mulig at det er dem som føler seg ille berørt av den polemiske kraft i hans artikler og som mener at de bør tilhøre fortiden, men hensikten med utvalget har vært den dobbelte: i hans ånd og med hans ånd å ramme de ting han kjempet mot, og som vel tør sies å ha overlevd ham. Dernest å vise ham selv og hans stilling i vårt samfunn, både hans ubendige livstro, hans polemiske kraft og hans grenseløse offervilje for en idé, - og den sørgelige bakgrunn av mistenkeliggjørelse og underkjennelse. Det er også tatt med en del artikler som han skrev i Russland, i og om Spania i de siste årene før krigen, artikler som alle kunne ha stått i “Veien frem”. Dessuten et dikt “Til Nordens ungdom” som først nå er funnet blant hans papirer. Det er et supplement til det kjente “Kringsatt av fiender” som sto allerede i 1936 i “Veien frem”, - det er som prologen til krigen. Utvalget slutter vemodig nok med hans siste svar på den siste mistenkeliggjørelse, skrevet noen måneder før krigsutbruddet. “Hvor er Nordahl Griegs tanker nå?”, het det. Han svarte: “Mine tanker er hos Norge!”

København, mars 1947.