Marcus Thranes grav. Omkring den første arbeiderreisingen i Norge. Den første arbeiderreisinga i Norge ble slått ned med hard hånd. Marcus Thrane og mange av hans kamerater måtte bøte med langvarige fengselsopphold for sine "forbrytelser mot statens sikkerhet". Da Thrane kom ut av fengslet i 1858, rådde reaksjonen ennå uinnskrenket i landet, og det var så godt som ingen ting igjen av den rørsla og de organisasjonene han hade lagt grunnen til. Thrane prøvde å slå seg igjennom som fotograf her hjemme, men han kunne ikke finne seg til rette i Norge. Han var en merket mann. I 1863 utvandret han til Amerika sammen med barna sine. Mange av hans tilhengere var kommet dit før ham. I førstningen arbeidde Thrane som fotograf i New York, men seinere flyttet han til Chicago og grunnla et norsk blad der. I de følgende tjue år utfoldet han en omfattende virksomhet som foredragsholder og skribent. Jorbunnen i Amerika på den tid var ikke gunstig for sosialistiske idéer, og det var ikke svært store resultater han oppnådde, men han har da satt spor etter seg. Reaksjonen blant nordmennene i U.S.A. konsentrerte seg omkring den lutherske kirke, og dette medførte at Thranes kamp i disse årene fikk et antikirkelig eller antiklerikalt preg. Thrane var med og dannet en "fritenkerforening" i Chicago, og han skrev kvasse stridsskrifter mot prestene. de to siste årene av sitt liv holdt Thrane seg i ro og reiste ikke lenger på foredragsturnéer. Han bodde hos sønnen dr. Arthur Thrane i byen Eau Claire i Wisconsin. Eau Claire er et fransk navn og betyr "klart vann". Det tyder på at det har vært franske "trappere" som har vært de første nybyggere der ute. Thrane døde av slag den 30. mars 1890. Han hadde bestemt at han skulle begraves uten religiøse sermonier og at kisten skulle være av enkleste slag. Bare hans nærmeste og noen få "fritenkervenner" fulgte ham til graven på byens kommunale kirkegård. Han hade bestemt at det ikke skulle reises noe minnesmerke på graven. Kirkegården er Thrane ligger begravet heter Lakeview Cementary. Den har en meget vakker beliggenhet. Fra Thranes grav er det utsikt over innsjøen som har gitt byen sitt navn. Over graven kaster et svært gammelt nåletre, en American spruce, sin bredde skygge. et fins ennå mennesker i live som kan huske Marcus Thrane. En av dem er enken etter den kjente norsk-amerikanske forfatteren Walemar Ager, som også bode i Eau Claire. Walemar Ager ligger begravet på samme kirkegården, bare et steinkast fra Marcus Thrane. Mrs. Ager skriver i et brev til undertegnede datert 6. april i år: "Jeg husker Marcus Thrane meget godt, enda han leve svært tilbaketrukket de siste årene. Jeg tror han fortsatte å skrive også i den tiden, men jeg vet ikke hva arbeidet gikk ut på eller om noe av det ble offentliggjoort. Hans skikkelse var velkjent for svært mange av byens innbyggere da han likte å gå lange spaserturer gjennom byen i selskap med to store hunder som tilhørte hans sønn, dr. Arthur Thrane. Han gikk alltid med en stokk, som han pleide å holde bak på ryggen, og som regel gikk han alene. Dr. Arthur Thrane var en framragende lege som selvsagt var i stand til å gi sin far et hjem. Marcus Thrane øe av slag. Det ble den gang sagt at han hadde pådratt seg en hjertesykdom under sitt fengselsopphold i Norge, og også synet hans var blitt dårlig. Jeg mins at han virket distingvert og tilbakeholden. Mange av de norske som kjente ham, likte å diskutere med Marcus Thrane, ikke bare fordi de respekterte hans intelligens, men fordi det var noe visst mystisk ved ham på grunn av hans fortid." Mrs. Ager forteller også at dr. Thranes barn flyttet fra byen kort tid etter farens død, og at det visstnok ikke er noen av hans etterkommere igjen der. Familien Thranes hus sto på det nordøstlige hjørnet av Fifth Avenue og Grand Avenue. Det ble revet for noen år siden. Mrs. Ager skriver at ddet ikke er noen grunn til å være bekymret for at graven skal bli vanhelliget. "Den ligger på en offentlig kirkegård, og blir derfor stadig ettersett. Gressplenen blir klipt og vannet regelmessig...Det er riktig at Thrane etterlot seg skriftlige instruksjoner om at det ikke skulle reises noe minnesmerke på hans grav, men han antydet at det skulle anbringes en enkel jernplate med bare hans navn samt fødsels- og dødsår...Hvis graven noensinne har vært avmerket, må merket ha forfalt og være blitt fjernet." Marcus ligger altså i en uinnhegnet og uavmerket, navnløs grav i Amerika. Hvis Mrs. Ager husker rett, og det er knapt noen grunn til å tvile på det, er det vel verd å overveie om ikke de norske arbeiderne, som skylder Marcus Thrane så mye, burde sørge for at det kom en plate på graven. Om Marcus Thrane kan det trygt sies som Ivar Aasen har sagt om Harald Hårfagre: "Ikkje treng han merkje på gravi, enn er i Norig namn hans kunnigt". Han var personlig en svært smålåten mann som ikke satte pris på ærens utvortes flitterstas. Han reiste seg minnesmerke godt nok gjennom sin livsgjerning. Men likevel - -. Har Mrs. Waldemar Ager rett? Beror det simpelthen på en forsømmelse at Marcus Thranes grav er uavmerket? Og kan en være trygg for at en vil kunne finne graven igjen når 50-100 år til er gått? Nå i desember blir det hundre år siden Thrane tok fatt på det veldige pionerarbeiet sitt blant det norske arbeidefolket. Det ville ikke være av veien om den norske arbeiderklassen gjennom sine organisasjoner undersøkte hvordan det egentlig ligger an med denne saken. Jeg har en bestemt mistanke om at det her virkelig foreligger en forsømmelse som det ville være en enkel sak å rette på. Ivar Digernes i FRIHETEN 04-11-1948.