Hans Aanrud En fra gullalderen. Hans Aanrud fyller 85 år den 3. september. Men det kan jo ikke være sant? Det første som slår en, er at han har jo vært bestandig. Han er jevngammel med Asbjørnsen og Moe, H. C. Andersen, Holberg, defoe, Swift, Barbra Ring, Gabriel Scott, og en dame med glemt navn som skrev en slags småpikenes ønskedrøm under titelen "Prinsesse Sara". Senere oppdaget en at hun også hadde skrevet "Lille lord Fountleroy". Og så var det en annen Scott, som hadde skrevet "Ivanhoe" - og litt senere kom Rasmus Løland, men han var både lik de andre og ganske, ganske annerledes. Men Hans Aanrud - det var "Sidsel Sidserk" og "Sølve Solfeng". Det er ikke tvil i min sjel om at Aanrud er en eventyrforteller, og at de fleste andre av disse forfatterne, - bortsett fra Holberg so "bare" var morsom, - også skrev eventyr for barn, med eller mot sin vilje. Forfatterne av "Gullivers reise" og "Robinson Crusoe" ville nok blitt ytterst forbløffet hvis noen hadde spådd at deres bøker skulle bli eventyrlesning flere hundre år etter at de var skrevet i dypeste alvor for voksne mennesker. Hans Aanrud forteller eventyr fra Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Vestre Gausdal. Sølve Solfeng er Askeladden som kommer til den store kongsgården og den snille kongen og dronninga, og han får kongsdatteren - eller kongsbrordatteren - til slutt, og kongeriket attpå. Sidsel Sidserk er Askepott, hun havner også på kongsgården til slutt og på alle de gilde storgårdene nedover Gudbrandsdalen bor det godslige konger som styrer og steller der og hjelper de små askeladdene og askepottene som kommer dit på legd eller fra husmannsplassene rundt omkring. Det er glitrende eventyr, fortalt om livlevende unger, som springer omkring i en håndfast østlandsk hverdag, men over denne hverdagen er det hvelvet en smilende regnbue av frisk idyll. Aanruds fortellinger fra hjembygda minner meg på sett og vis om Werenskjolds illustrasjoner til folkeeventyrene våre. - Skigardene og liene og hestene og kongsdatteren er ekte norske å se på, eventyret er nesten sant, men alt er lysere, lettere, bildene skinner liksom innover mot en drøm til syvende og sist. Når en mange år etter tar en bok som Sølve Solfeng i hånden, får en den gode følelsen av å møte en virkelig venn fra barndommen. En gang i tiden sto en sammen med Sølve på fjellet en påskemorgen, - og sannelig så en ikke sola danse! Til lykke med dagen! Inger Hagerup Inger Hagerup i: 03-09-1948. Mer om Hans Aanrud her Lydbok... her Bergen Folkebibliotek Om hva barn og unge kunne lese i 1905!.... her