"Nyttårsbarn" 1921. Det norske teatret "Den store barnedåpen" Når en etter mange år igjen ser "Den store barnedåpen", oppdager en på nytt for et stort naturlig selskap en er i, når en er sammen med Oskar Bråten. Folkekomedier har ofte med rette fått en lei bismak av vulgaritet og dårlige vitser, desto bedre er det å oppleve en virkelig folkekomedie, en munter og varm framstilling av menneskelig klokskap og dumhet, der den sunne fornuft og det gode hjertet til slutt vinner over alle fordommer og mørkemenn. I dette tilfelle gjelder det i all enkelthet spørsmålet om hva som kommer først i rekken, bryllupet eller barnedåpen, og Bråten setter opp en niskjær ung kapellan som et svart fugleskremsel mot de glade, arbeidssomme fabrikkjentene - "avgrunnens folk", som kapellanen smakfullt uttrykker det. Og Bråten lar disse jentene representere en så naturlig og overlegen innstilling til den enkle ting å få et barn at en nesten drar et misunnelsens sukk: akk, om det hadde vært slik i virkeligheten, både her og i vårt kjære naboland Danmark! - Ja, så snild er Bråten at til og med kapellanens nidkjærhet sprekker litt til slutt, samtidig som han blir forflyttet fra Kristiania til en fjellbygd, der det formodes at han vil finne en ganske annen mottagelig menighet for sitt evangelium om helvetet. Men samtidig forkynner Bråten sitt eget evangelium: La folk få leve i fred, ikke pirk og bland deg opp i andres affærer, døm ikke, og fordøm ikke! - Små lavmælte ord, men det stråler varme og medfølelse ut av dem. Bråten er i ordets beste og egentligste forstand vår gode folkekomedieforfatter. Vi savner hans ettermann. Det har alltid kledd Det norske teater å spille Bråten, og Alf Sommer visste hva han gjorde da han valgte dette stykket til sin jubileumsforestilling. Den intime miljøskildringen ligger så ypperlig til rette for disse skuespillerne som bokstavelig talt har spilt seg sammen til en harmonisk helhet. Det vil si, merkelig nok klikket det litt i begynnelsen denne gangen,. Amund Rydland som gamlepresten, Henny Skjønberg som prestefruen, Gisle Straume og Eva Sletto som kapellanen og datteren, passet liksom ikke i stue sammen. De sto svært ofte hver for seg og snakket ut i luften. Gisle Straume hadde en god maske med det spente, sammenbitte uttrykket, men udertiden virket hun ufri og stiv på en gal måte, og den undertrykte lidenskap mellom ham og prestedatteren merket en lite til. Og Amund Rydland ga oss ikke noe bilde av en snild og plaget gammel mann, men en bråkete, høyrøstet grinebiter med alt for mange fakter. Og det var vel ikke meningen. Men hermed opphører også all reservasjon. Edvard Drabløs var en uimotståelig kirkeverge, Evensen. Uten å overdrive en eneste gang, var han den fullkomne blanding av en Herrens undertjener og forhenværende høker - alt for kundene. Drabløs har en velsignet ro over seg når han spiller komedie. Det er godt å se på ham. Dagmar var en ferm og trivelig Dobbelt-Petra, med en nesten uhørlig undertone av vemod, fordi hun selv hadde vært for skikkelig i sin ungdom. Noen ganger var det noe rørende falmet unpikeaktig over smilet som gjorde skikkelsen myk og fin. Siri Rom var gnistrende søt og sprellende levende som Alvilde, hennes plutselige nyvakte forelskelse i Harald var både til å ta og føle på. Eva Strøm Aastorp hadde laget en morsom rappkjeftet Toralfa i en slags frodig Svart-Anna stil, og Åsta Voss ga et nydelig blekt portrett av den angerfulle Georgine. Astrid Sommer kunne av naturlige grunner ikke unngå å minne litt om sin glansprestasjon fra "Kranes konditori", men allerede på premieren var hun lenger borte fra den enn på generalprøven. Hennes jomfru Jahr var en umiskjennelig sursøt årgang. Som den mangfoldige barnefaren "Gjøken" illuderte Helge Essmar utmerket, han hadde en hoven og bråkjekk sleiv som tydelig forklarte hans mange men flyktige erotiske seirer. Alf Sommer feirer sitt tredveårsjubileum med å sette forestillingen i scene og samtidig spille Harald, den snille gutten, som tilsynelatende er en dott, men som viser seg å være et mannfolk til slutt likevel. Det er en stor og takknemlig rolle for en komiker, men Sommer gikk ikke et øyeblikk over streken. Hele tiden hadde han et fast tak på mennesket Harald, som en blir så sjarmert av, trass i alt, og han klarte det kunststykke å gjøre det komiske rørende og det rørende usentimentalt. Han ble også behørig og hjertelig hyllet av publikum fra første stund han viste seg, og av kolleger og venner med teatersjef Hans Jacob Nilsen i spissen etter forestillingen. Arne Walentins dekorasjoner var gode, men det kalde kontoret ble enda kaldere, fordi en iallfall savnet synet av en ovn. Det var en stor stor publikumssuksess. Det norske teatret kan rolig se en temmelig lang framtid i møte uten avbrytelser i form av en ny premiére. Inger Hagerup i: 28-03-1947. Filmen: "Den store barnedåpen"... her