Under beltestedet Av Inger Hagerup "Nationen" har plutselig fått en sterk interesse for teater, nærmere bestemt for Riksteatret. Det burde i og for seg være naturlig. Bladets lesere er for en stor del bygdefolk. Mange mennesker rundt om i Norges land skal nå kanskje for første gang nyte godt av de kulturverdier teatret kan gi. Og da gir vel "Nationen" en saklig og nøktern vurdering av Riksteatrets problemer? Å nei da. Avisen begynner plutselig tilsynelatende å snakke om noe annet, nemlig og teatersjef Hans Jacob Nielsens reise til fredskongressen i Paris. Med en selsom logikk kan "Nationen" konstatere at denne reise er grunnen til at Det norske teatret har spilt for tomme benkeeeer i lengere tid, selv om "teatret forfølger den ene suksessen etter den andre hva teaterkunst angår" som det står. Hvis dette er tilfelle, må i sannhet en reise som ble foretatt for et par uker siden, ha hatt en besynderlig tilbakevirkende kraft. Rent bortsett fra dette, viser påstanden en pinlig mangel på orientering hos avisen. Det norske teatret har nemlig kunnet notere flere publikumssuksesser i Hans Jacob Nielsens tid enn på lenge. En annen sak er at det alltid i Oslo er tendenser til teatertretthet utover vårparten. Men dette gjelder alle teatre - og det har aldri hatt noe å gjøre med de respektive sjefers innen- og utenriksreiser. Men "Nationens" artikkel har en meget alvorlig side. En avis som har atskillig å si utover landet, oppfordrer så å si direkte til sabotasje mot et av våre statsunderstøttede teatre. Og samtidig kommer den med en forblommet trussel, som ikker er til å ta feil av, mot det teater som skal bety mest for hele vårt land i de nærmeste årene framover. Vi vet av erfaring at her i landet har mørkemenn og kulturfiender bestandig hatt særdeles hell med seg når de opphisset til krig nettopp mot teatret. Det er ikke så mange år siden medlemmer av "Fedrelandslaget" og andre "nasjonale" institusjoner gikk omkring og samlet protester til Stortinget for å få stoppet oppførselen av et så harmløst stykke som "Guds grønne enger". De klarte biffen dengangen. Vi husker også meget godt hvordan reaksjonen - denne gangen skipsrederne - gjorde sitt beste for å stoppe Nordahl Griegs "Vår ære og vår makt" da skuespillet første gang skulle oppføres i Bergen. Det gikk ikke, ikke minst takket være Hans Jacob Nielsen. I dag vil "Nationen" neppe oppløfte sin røst mot noen av disse stykkene. Ikke direkte ihvertfall. Avisens holdning er enda mer motbydelig hyklersk nå. Først skaper den så godt den kan en boikotthets, og dernest skriver den: "Vi vil ikke ha sagt at denne reaksjonen er riktig. Tvert om, vi syns den er forkastelig. En mann må ha det privatliv han vil, også som teatersjef. Men på den annen side, når situasjonen er så tilspisset som den er i dag, er det naturlig at folk reagerer i slike tilfelle". Det er den samme ynkelige taktikk sladderkjerringene alltid bruker når de først rakker ned på folk på det groveste og etterpå sier: "Er det ikke for galt at slike ting blir sagt?" En får lyst til å spørre "Nationen" om følgende: Hvilken av sine omhyggelig inntullede meninger vil avisen til syvende og sist stå inne for? Når en teatersjef først aller nådigst har fått avisens tillatelse til å ha et privatliv, hvorfor da i samme åndedrag dette merkverdige trusselønske til Riksteatrets sjef, at han må være "klok", så Riksteatrets skjebne ikke blir likedan som den "Nationen" med en nett forvrengning av sannheten antyder at Det norske teatret har lidd. Mener "Nationen" at klokskap er det samme som idelig å stikke fingeren i jorden og prøve å lukte hvor en er? Som bekjent er det ikke første gang avisen selv har praktisert en slik taktikk, men noe eksempel til etterfølgelse har dette sant å si ikke vært. Inger Hagerup i: 02-05-1949.