Inger Hagerup i "Friheten", 21. januar 1948. Emil Boysons diktsamling.
Inger Hagerup
i:
21-01-1947.



Emil Boysons diktsamling.

Emil Boyson: Sjelen og udyret.
Gyldendal.



Norsk lyrikk i dag har som regel noe veloppdragent med seg. Den er et snilt og fremmelig barn som kan snakke pent og forstandig for seg og både fortelle hvor gammel den er og hvor den er fra. En anmelder som samtidig er lyriker selv, kan ofte få en pinlig følelse av snusfornuft og mangel på fantasi både hos seg selv og andre. Og likevel skal ingen komme å si at denne tørrheten er en nasjonal grunnegenskap hos oss, og at den ikke kan være annerledes. Vi som har Wergeland, skal ikke klage over mangel på fantasi og syner i norsk lyrikk! Hva kan det da komme av at være nålevende lyrikere for en stor del med tukt å melde er temmelig kjedelige?
Kanskje er vi innerst inne levende redde for å utvide vår erkjennelse, for å bevege oss ut i det ingenmannsland som sann kunst er. Vi vil vel ha fast grunn under føttene og ikke risikere å gå til bunns i ukjente hengemyrer. Men livet må erobres, og det ukjente må kartlegges, det er all utviklings første bud. En kunstner som vil noe, må ikke være redd for å gå inn i mørket uten å vite hva han går til. Kanskje kommer han tilbake med noe verdifullt som han kan gi oss andre, kanskje går han til bunns i myra. For så farlig er både livet og kunsten.

Emil Boyson er en av de få lyrikerne hos oss i dag som ikke er redd for det ukjente. Samtidig er han en dikter som har evnen til å gjennomlyse sine bilder og gjøre dem klare, selv om de kan se uklare ut første gangen en ser dem. Han er nemlig ingen tungetaler, han har den kalde, klare lille flekken innerst inne i seg som gjør at han uten sentimentalitet kan formidle det sansene og sinnet hans først har opplevd.

Boysons lyrikk bygger omtrent alltid på ren sansning. Smertefornemmelser og lystfornemmelser krysser hverandre og løper linen ut, tilbake blir da erkjennelsen av at livet er rikt, at alt kan være lykke, at mennesket står med pannen mot det endeløse rommet, mot nye uløste gåter, mot ytterste ting. Man skulle tro at disse diktene ville ha noe iskaldt over seg, noe av ubønnhørlig stjernenatt - noe bortenfor godt og ondt, og det har de også undertiden, men samtidig har han tatt avgjort standpunkt for mennesket mot udyret i de mange diktene der han gjengir sine følelser fra krigstiden. Andre ganger kan diktene ha en litt åndsfraværende varme over seg, særlig gjelder dette en del av de diktene han har skrevet om eller til kvinnen. "Natteleiet" har denne dobbelttonen av fjernhet og nærhet som er så typisk for Boyson, og den er dessuten et ypperlig eksempel på hvor tett Boyson kan komme inntil en sanseopplevelse og en sinnsmessig opplevelse på samme tid:


I stille vekselspill av lys og klang,
all dagen lang, har time etter time,
skjønnhet beleiret mig fra alle kanter,
og bønnfalt mine sanser om at se...
men nu er hjertets lykke foldet sammen
bak mine armers korstegn over brystet
i dette kammer fylt av stjernemørke
og av en kvinnes fjerne åndedrag.



Boysons dikt er ikke "lette" å lese. I mange tilfelle må en bruke både hakke og spade for å komme ned i dem. Men det lønner seg, for rett som det er, stiger bildene krystallklare og enkle fram for leseren, og gjør også hans erkjennelse rikere. Og så kan Boyson plutselig gi oss et dikt som ligger i vår hule hånd fra første øyeblikk. Jeg sikter til "Rast ved rinnende vann", samlingens siste dikt:


Trett er vårt hjerte ikke,
men dagen er blitt kveld.
Vi stanser. gjennem vår taushet
toner vannenes væll.

Vi hører i elvesusen
at evigheten er nær.
Vi fødtes til jorden. Vi møttes.
Vi hadde hverandre kjær.

"Om litt kan vi intet høre
- dette er alt vi vet.
Vannet skal videre bruse
gjennem all evighet."



Til slutt en inderlig, men sikkert fåfengt bønn til Emil Boyson: Kunne det ikke gå an å bruke typografiske hjelpemidler for å gjøre et dikt klarere for oss? Jeg tilstår at rett som det var, mistet jeg tråden, fordi jeg ble paralysert av et ord som plutselig sto fram i verset med lutter store bokstaver. Og like distrahert ble jeg av de ulidelige bindestrekene som skulle gjøre det lettere(?) for oss å lese ett eller annet sammensatt ord. Jeg måtte tenke på vår barndom da vi spiste deilige modne stikkelsbær fra buskene, og til sist glemte smaken på bærene på grunn av alle de irriterende småstikkene vi var utsatt for...Inger Hagerup







Inger Hagerup





1