Gabriel Scott Gabriel Scott 75 år. Arne Beisland: Gabriel Scott. Gyldendal. Av Inger Hagerup I denne biografien over Gabriel Scott har forfatteren som undertitel satt "En sørlandsdikter". Og bortsett fra Wilhelm Krag er det vel ingen norsk dikter som med slik innerlig glede og dyp innlevelse har hentet stoff og inspirasjon fra den bløde kyststripen. Men ellers skal en vokte seg vel for å sette likhetstegn mellom Sørlandets idylliske sommernatur slik som feriegjestene oppfatter den, og Gabriel Scotts forfatterskap. Arne Beisland sier helt riktig at grunnlaget i Scotts diktning alltid har vært at han vil forsvare de små i samfunnet, - enten det bokstavelig talt er barna, eller det er de snille, de stillferdige, de som aldri kommer "fram" i verden, som det heter. I "Kilden" skriver han om fiskeren Markus, han som lever stille og beskjedent i den vesle stua, fisker til livets opphold og graver i den magre jorda rundt huset, er ingen til mên og helt blottet både for hofferdighet og ærgjerrighet. En i sannhet saktmodig av hjertet, som glir i ett med freden og ensomheten nede blant bergene og rabbene ved Sørlandskysten. Det er primitivismens og nøysomhetens evangelium Scott preker. Noe opprør mot tilværelsen eller sin skjebne fordrister ikke fiskeren Marcus seg til, han er en mild Diogenes i sjekta. Men samtidig kan en minne om at Scott i romanen "De vergeløse" har reist en sviende anklage mot den mishandling av barn som kan foregå under navn av offentlig tilsyn. Og en kan også tenke på "Josefa", romanen om den stakkars unge piken som gikk til grunne, fordi omgivelsene alltid utnyttet og mishandlet henne, og hun selv var for from og hjelpeløs til å gjøre opprør. Scott gjør opprør på vegne av disse barna, og han gjør det så det svir i oss. "Enn også barnet er skubbetfrem i de voksnes skremmende spor og har funnet sitt blodige Betlehem under galgens gyngende snor De har tigget sin bøddel med munn og blikk i angst for fullbyrdelsens ve. De har tømt den voksnes beiske drikk mens hjertet slo som en trommestikk - og vi har latt redselen skje". Gabriel Scott fikk sine første sterke litterære inntrykk under 90-årenes nyromantikk, og han er i meget et barn av sin tid. Han har adskillige lettvinte og harske ord om "ideologier" og om mennesker som "alle gjør samme sleng med foten, alle gjør samme grep med hendene - skribenter, malere, arkitekter, håndverkere. Den ene ser ut som en reproduksjon av den andre, de er liksom stanset frem av en maskin og satt metervis på løpende bånd". Det er ikke underlig at denne helt fortapte form for individualisme som består i at menneskene helt skulle på hver på sin holme, må bli en konflikt for en så sosial forfatter som Gabriel Scott også er - han som samtidig har sett en samfunnstragedie så rett inn i øynene som Alberts i "De vergeløse". Gabriel Scotts romantikk har ingen ting av Hamsuns herremanns-idealer å gjøre - den er ikke hovmodig, den er bare et uttrykk for en lengsel etter å rømme fra alt sammen fordi det er for vanskelig for ham. Hos slike diktere ligger den dårlige samvittigheten alltid og gnager, så det er derfor ikke underlig at Scott gang på gang når han prøver å analysere seg selv - eller dikteren - i romanform - kommer med bitre anklager mot det rent estetiske i forfattervirksomheten. Arne Beisland har gått altfor lett forbi de ypperlige barnebøkene som Gabriel Scott skrev på et tidlig stadium i sitt forfatterskap. "Tripp trapp tresko", "Hollænder-Jonas", "Gutten i røyken", "Det flyvende bord" og "Boken om de fire dukker" hører alle til gullalderen i vår barnelitteratur, den gang virkelige diktere skrev barnebøker og skrev dem somtidig for og om barn , med like stor glede så de kunne leses av voksne og barn. Det ligger en ganske sterk underkjennelse i hvor vesentlig slik litteratur er, når Beisland i sin nesten 200 siders biografi avfeier disse bøkene med noen få linjer. Og likevel tror jeg at mange mennesker som var barn omkring den tiden Gabriel Scotts barnebøker kom ut, aller tydeligst vil minnes 75-åringen, fordi han har gitt oss disse perlene i norsk barnelitteratur, der hele dikterens medfølelse og samfølelse med de små, og hans aller luneste og underfundigste sørlandske humor alltid vil lyse mot oss. I: 10-03-1949. Gabriel Scott selskapet her Moltemyr skole, Arendal Om Gabriel Scott Les her