Inger Hagerup
i
04-11-1948.





Gunvor Hofmo: Fra en annen virkelighet.
Dikt. - Gyldendal

Gunvor Hofmo sendte ut sin første diktsamling for to år siden.Det var en av de sterkeste og mest gripende lyriske debuter vi har hatt på lenge her i landet. Sterk på grunn av følelsenes intensitet, gripende på grunn av den blanke selvutleveringen uten omskrivninger eller kruseduller. En hadde følelsen av at for denne dikteren var kunstnerisk stoff og liv ett; når hun sloss med stoffet, var det bokstavelig talt en kamp på liv og død.

I år er denne kampen med stoffet på samme tid innsnevret og utvidet. Enda mer enn i debutsamlingen gjelder det henne selv, hennes eget sinn.

Hun borer seg innover og innover i mindre og mindre skruganger mot det svimlende lille svarte punktet som heter jeg. Det er som om hun prøver å gripe sitt eget blikk uten andre hjelpemidler enn sine egne øyne - et fanatisk oppbud av krefter for å gjennomtrenge tingenes vesen og komme inn til sine egne følelsers innerste utspring. Og når denne absolutt uløselig oppgaven må glippe for henne til slutt, vender hun seg plutselig like intenst utover - men utover mot kosmos eller mot dypet, som hun selv kaller det, for å komme innerst inn dit også. Det ligger en halstarrig fortvilt trang til erkjennelse i disse forsøkene på å ville finne og formulere selve livsfølelsens uropplevelse, det er den evige letingen etter de vises sten.

Det fins såkalte kosmiske dikt som i hvert fall på undertegnede minner om lettvispet såpeskum - en lettferdig flirt med uendelighet og alle store ord, fordi det i virkeligheten er så meget mer behagelig og lettvint og mindre forpliktende å spille tilskuerens og estetens rolle i en verden der det hender ganske ubehagelige tingfor den som vil leve med her på jorden. Men Gunvor Hofmo har ingenting med disse estetene å gjøre. Krigens angstopplevelser er bakgrunnen for nesten alle diktene hennes. En gang har denne angsten og medlevelsen vært så sterk at buen ble spent for hardt. Nå kjenner hun det som hun har følt seg gjennom alle ting, som om bare tomheten og følelsesløsheten er igjen, og som hun står på den andre siden av livet og tilhører en annen virkelighet.

Når spenningen mellom tanke og følelse blir for ulidelig, velger sinnet en tredje utvei. Gunvor Hofmo har valgt en slags mørk, kosmisk religiøsitet:

Vi som er viet til mørke, til stillhet,
til Gud!
En gud som sover i natten mens jorden
slår revner,
en gud uten renhet, uten skam,
lik døde sinne grenseløse dyp, de som
er uten "jeg"!
Å, hvor han overvelder jorden med sitt dyp,
sitrer i vårhårdt lys, i avgrunnens
våte glatthet.
Det som bevisstløst hviler, hviler i ham,
det som urørlig lytter, lytter i ham,
ild som har drept seg selv, er død i ham.


---------

Hun kaller det "gud", men for henne
er gud de rolige øyeblikkene da bølgene
i sinnet legger seg:

Hjertet lytter
lytter inni altet:
Guds dype røst,
Guds ånd er inni det, -
å sjø derute, å mitt hjerte sover
mot hans, den våkende
hvis sjel er fred.


-------

Men selve Gunvor Hofmos ungdom kommer i en naturlig konflikt med hennes lengsel mot selvutslettelse. De religiøse diktene hennes har ikke salmedikterens milde resignerte tone av opplevd og ferdig liv. Det er tvert imot som hun står foran begynnelsen av tilværelsen og sier nei i trass og angst.

Formelt setter jeg første diktsamling høyere enn denne. Men det henger igjen sammen med at forfatterinnen denne gangen har gitt seg ut på så store dybder at det av og til må bli umulig for henne å finne dekning for sine intensjoner. Jeg kunne tenke meg at en del av disse diktene er utgangspunkt, arbeidsgrunnlag for senere ting, det stråler undertiden en hete ut fra dem som gjør dem konturløse, slik som de er nå.

Når en stiller seg utenfor den vanlige hverdagen og de vanlige menneskene kan det skje av hovmod eller av kald egosentritet. Men når Gunvor Hofmo skriver et dikt som "Til mennesket", er hennes utgangspunkt det motsatte:

Ja, jeg må røre ved deg i bitterlig
ydmyghet
fordi du er mennesket!
Røre ved dine hender,
dine øyne merket av kamp
der dine løgner ligger strålende som
onde sverd
ferdig til forsvar,
sannheten ser jeg i dem,
godheten hinsides synet. -

--------

Hvis ikke alle solemerker slår feil, kommer ikke Gunvor Hofmo å slå seg til ro med sin annen virkelighet. Hun har for meget ild og liv og blod i seg til at hun kan resignere i en oppløsningstilstand der alle former og farger og nyanser viskes ut i en eneste stor tretthet.


INGER HAGERUP





Et par andre Hofmo-bøker...












1