Helge Krog Helge Krog 60 år. av Inger Hagerup I forordet til Helge Krogs klareste og sterkeste skuespill skriver han: "Jeg har under utarbeidelsen av dette skuespill ofte tenkt på min mor. I henne var der ikke svik. Hun hadde et smilende mot og en sinnets frihet, langt større og sterkere enn det vi gjerne kaller frisinn: hun var, like til sin død, underveis". Vakrere ettermæle kan vel ingen dikter gi sin mor; men bortsett fra det, sier disse ordene en hel del om Helge Krog selv, denne spotteren, rasjonalisten, skeptikeren, negativisten, og hva folk ellers har for skjellsord å bruke mot en forfatter som har lidd av den fikse idê at forstanden også er en vesentlig del av det menneskelige sinnsliv. Det er nemlig en utbredt oppfatning at uklar følelsesfullhet og tåket begeistring er det samme som positivisme, mens klarhet, fordomsfrihet og presisjon blir kalt negativisme- av de uklare. Men det er ingen spottende negativist som har skapt Agnete i "Hvem vet", Vibeke i "opbrudd" og Cecilie i "Underveis". Det er en dikter med en nesten romantisk tro på kvinnen som den frie, den modige og den kompromissløse hver gang det gjelder, mens mannen som regel blir stående igjen i gapestokken mer eller mindre ynkelig og splittet. Helge Krog er Norges største nålevende dramatiker. Han nedstammer i rett linje fra Ibsen og Gunnar Heiberg, som det er sagt så mange ganger før. I motsetning til det svenske geniet og kvinnehater-elskeren Strindberg, som vi nettopp har feiret, går det gjennom norsk dramatisk diktning denne troen på kvinnen - fra Ibsens Solveig, som forresten er et meget lumskt angrep på kvinnenes menneskerettigheter, - fordi det er så avvæpnende farlig i sin madonnadyrkelse - gjennom Gunnar Heibergs Karen i "Kjærlighetens tragedie", hun som tar kjærligheten blodig alvorlig, og til Helge Krogs Cecilie, hun som tar seg selv helt alvorlig også som menneske. Når Helge Krog setter alle kort på kvinnene i sine skuespill, gir han oss en gave som forplikter. Og på hans 60-årsdag kan vi takke ham ved å prøve å bli klar over grunnlaget for hans vurdering av kvinnene. Vi er såvisst ikke skapt av noe finere materiale enn mannen, men selv i våre dager lider kvinnen på tusen måter under den nesten usynlige, men temmelig effektive form for undertrykkelse i vårt samfunn. Og de undertrykte er alltid de sterkeste til syvende og sist, fordi de har så meget mer å vinne og så meget mindre å tape ved et opprør. Det er denne forkjemperen for kvinnenes opprør vi vil gratulere i dag. Romantikeren og fremtidsdrømmeren vil vi også gi en hilsen med på kjøpet. Og en som har levd under den såkalte åndslivsdebattens tid i mellomkrigsårene, har også lyst å takke ham fordi han lærte oss så meget om sinnets klarhet og sinnets redelighet. I: 09-02-1949.