EROS Copyright: Maria Amaral Galleri her "Lysistrata" på Centralteatret. Av: Inger Hagerup. En av våre vittigste og mest moderne lystspillforfattere heter Aristofanes. Han er født 450 år før Kristus, og komedien "Lysistrata" som hadde premiere på Centralteatret i går, viser at det ikke kan være så svært lenge siden. Nylig så vi Sofokles´ Antigone på det Norske teatret. Aristofanes´ lystspill viser også at et tidsrom på et par tusen år igrunnen ikke har forandret menneskene noe særlig. Vi har ikke så forferdelig mye fremgang å skryte av, og vi har underveis mistet atskillig friskhet og naturlig livsglede, som den gamle grekeren hadde så meget av. Ideen til komedien er enkel som alle geniale oppslag er. Aten og Sparta ligger i krig med hverandre, og en av Atens unge damer, Lysistrata, bestemmer seg for at hun vil få sine medsøstre til å hjelpe seg med å skape fred i landet. Hun organiserer en storstilt kvinnestreik på det mest effektive område - i sengen. Kvinnene erobrer Akropolis og holder stillingen ved hjelp av kosteskaft og kjøkkenkniver, den ene ynkelige deputasjon av mannfolk etter den andre må gi tapt, og først da både spartanere og atenere ber om godt vær og lover at de skal slutte fred med hverandre, kommer kvinnene tilbake til sine respektive ektemenn. Men Lysistrata har hatt sin fulle hyre med de andre jentene. Det har stadig vært sterke tendenser i retning av streikebryteri, og det er bare ved hjelp av jernhard disiplin at hun greier å gjennomføre foretagendet. Men det går godt, og stykket ender i en vill freds- og festrus mellom de gjenforente elskende par. Det skumles i litteraturhistorien om at Aristofanes var en ytterst reaksjonær herre. Lysistrata tyder ikke på det. Der doserer han klar og tydelig kvinnesak, noe en ikke skulle tro var vanlig tale i Aten under Peloponneserkrigenes tid. Det er kvinnen som sier de kloke og fornuftige tingene, og det er mennene som må gi tapt. Lysistrata er ikke bare en pussig komediefigur, hun har virkelig et og annet alvorsord hun skulle ha sagt både om sine venninners forhold til livet og kjærligheten og det sterke kjønns tåpelighet når det gjelder krig. Om Gunnar Larsen har holdt seg nær opp til orginalteksten skal jeg av gode grunner ikke kunne si, mens hans friske og frekke gjendiktning kledde i hvertfall stykket utmerket og gjorde det aktuelt på en pussig måte. Nei - vi har ikke forandret oss så meget på 2000 år at det gjør noe. Toralf Sandø har laget en munter og levende forestilling. Hele teatret og vel så det er i ilden, det vrimler av søte og tomhjernete atenfruer, og midt blant dem raker Lysistrata opp som en søyle, klok og myndig hele tiden, men med det lille glimtet i øyenkroken som gjør at det aldri blir kjedelig det hun sier. Det var en fast og nydelig presentasjon av Wenche Foss. Wenche Klouman var en overmåte yndig og snadrende liten gås, og Astrid Jakobsen var deilig forelsket og farlig som Myrrine, hun som skulle erte livet av sin mann og samtidig holde ham tre skritt fra livet for sakens skyld. Som mannen Kinesias var Jon Lennart Mjøen ofte meget morsom, men undertiden fikk en mer assosiasjon av vred viking enn gresk ektemann. Rolf Kristensen var meget verdig rådsherre, gråsprengt og halstarrig, og da det nå engang er slått fast i norsk scene at det er et ekstra komisk poeng å snakke bergensk, så gjorde han altså det. Carl Struve og Arne Bang Hansen hadde begge laget gode farsefigurer, og Kirsten Sørlie var en meget morsom spartanerinne med strekkbusker og en slags jakobinerlue på hodet, hun hadde utstyrt den kjekke idrettsjenta med en slags sex appeal. Dekorasjoner, danser og drakter var en ren øyenslyst, særlig Rigmor Langes solodans, og under hele forestillingen trippet og kaklet resten av Centralteatrets skuespillerinner på den mest fortryllende og overbevisende hønseaktig måte. Det var en stor suksess. Inger Hagerup, I: februar-1946.