Inger Hagerup i 21-07-1948. Litt kultur bak jernteppet. Inger Hagerup. Åtte dager i Praha er knapt nok en dråpe i havet. De første fire fem dagene i en fremmed storby, spesielt når byen har fått dobbelt så mange innbyggere som til vanlig, virker bare lett forvirrende. De elskverdige vertene våre brukte den gamle internasjonale metoden som jeg ikke er sikker på er helt riktig; den første dagen var viet sightseing. Vi "gjorde" Praha på en fire fem timer. En hel formiddag stirret vi oss blinde på helgenbilde og juveler og fyrstegaver og glassmalerier, beskuet praktfulle kirker og gamle hus, vandret gjennom Hradslinborgen, der folk valfartet for å se på montrene med Thomas Masaryks sko og hatter og ytterst spartanske arbeidsbord og stol, vi styrtet i øsende regnvær fra severdighet til severdighet, hele tiden under ledelse av en kjent kunsthistoriker, prof. Stech, som blant annet hadde kjent Jens Thiis, og som var like entusiastisk fra først til sist. Det virket som han kjente hver stein i Prahas gamle bydel, om han med samtidig med henrykkelse oppdaget den minste ting for første gang. Inne i en av de overdådige kirkene - jeg husker sant å si ikke hva den het - strømmet den herligste orgelmusikk mot oss, spilt av en av Prahas beste organister, samtidig som turister og guider trampet omkring, og en ung pike lå fredelig på kne midt i kirken i en helt privat samtale med Madonna. Statuen av Johan Huss står midt på torget foran rådhuset. Tyskerne prøvde å ødelegge rådhuset like etter nederlaget, men klarte det heldigvis ikke. Man har følelsen av at Johan Huss like meget er et symbol på tsjekkisk opprør mot all undertrykkelse, som på en religiøs nyskaper. "den hussitiske tid" lever blant annet igjen i komponisten Smetanas symfoniske dikt "Mitt fedreland", som ble oppført i Prahas største konsertsal for stappfullt hus og under en begeistring som jeg aldri har opplevd make til noen konsert. Men ett bilde sitter igjen fra denne sightseeing-turen det var den jødiske kirkegården. Det var ikke stor plassen de hadde fått seg tildelt, det var de dødes ghetto, som en eller annen uttrykte det uhyggelig presist. Tett i tett sto gravsteinene, mer eller mindre sammensunket i jorden, etter som de var gamle til, alle med "ansiktet" mot øst, alle med hauger av småstein på selve gravsteinen - noe jøden brukte istedenfor blomster som vi pynter gravene med. Symbolikken med disse småsteinene kjenner jeg ikke til, men selve bildet virket så trøstesløst i sin grå fattigdom, at en så det for seg lenge etterpå. Om kvelden opplevde vi på nytt at Norge er det ledende kulturland i verden. Deltakerne av Unescos teaterkongress var invitert til Dobris, og en kinesersom fikk høre at han hadde en nordmann for seg, sa øyeblikkelig henrykt: "Å, Norge! Ibsen!" "Et dukkehjem går for tiden strykende på kinesiske teatre. Det er nettopp vårt program i dag" Ja, vi bør aldri slutte å takke gud for Ibsen. Men jeg følte meg ikke fullt så høy i hatten en ettermiddag jeg var til kaffe hos en av Tsjekkoslovakias største lyrikere - Halas het han, og jeg hadde naturligvis aldri hørt navnet før jeg kom til Praha. Hva vet vi i det hele tatt om tsjekkisk litteratur? Den er oversatt til all verdens språk, men vi har fått tak i Capek, og dermed punktum. "Det er en norsk dikter jeg liker så godt", sa Halas. "Det er Obstfelder." Før jeg hadde fått pusten igjen gikk han bort til en bokhylle og dro ut et eksemplar av Hans Jægers "Fra Kristianiabohemen" - tsjekkisk! Jeg nevner dette for å vise hva tsjekkerne i motsetning til oss har greie på av fremmed litteratur! At de har hatt en virkelig klokkerkjærlighet for Norge, er jo tydelig, som Halas sa, var det nærmest en motesak en tid å oversette norske bøker. Selv den nyeste norske litteraturen kjente de til. Tarjei Vesaas er oversatt til tsjekkisk, og en av Sigurd Hoels bøker kom ut etter februar i år! En ærlig sjel fortalte meg at da de hadde sett at han sto som en av innbyderne til den norske forfatter-protesten mot Tsjekkoslovakia, ble de riktignok litt mindre lysten på å gi ut boken hans, men boken var god den, og det syntes de var riktigere likevel. Og Sigurd Hoel blir altså den dag i dag solgt bak jernteppet. - Amalie Skram, Olav Duun, Falkberget og Garborg er for lengst oversatt til tsjekkisk, og Halas hadde så god greie på bohemtiden og Hans Jægers påvirkning på Garborgs diktning at han makelig kunne tatt norsk artium på det. Jeg fikk forresten en annen liten anskuelsesundervisning i forskjellen på - skal vi si norsk og tsjekkisk forfattermiljø. Det var den første ettermiddagen på Dobris. Vi var blitt anbrakt i hver vårt forgylte værelse (som jeg forresten ikke tror må være så lett å arbeide i), og var så vidt begynt å summe oss, da det banket på døren, og en av de unge vertinnene ba oss om å komme inn i en av salene. Jeg forsto det sånn at noen av ministrene var der, og at det var en slags mottagelse. Svak som jeg er for ministre og øvrighet av enhver art, skyndte jeg meg avsted, idet jeg naturligvis trodde at vi skulle hilses på eller gjøres stas av på et eller annet vis. Men da vi kom inn i salen, var det ikke en kjeft som la merke til oss. Dertil var diskusjonen alt for ivrig, og først senere på kvelden fikk jeg vite hva det gjaldt. Det var et møte som var arrangert mellom forfatterne på den ene siden, undervisningsministeren, landbruksministeren og informasjonsministeren på den andre siden, og en del bønder som tredje part. De var kommet sammen for å diskutere hvordan en best kunne få satt i gang kulturelle tiltak rundt omkring på landsbygda. Og så fikk hver forfatter tildelt et område av landet, som han så og si skulle okkupere. Der skulle han eller hun arrangere teaterforestillinger (amatørteatret har en ganske annen posisjon der enn hos oss), få i stand kunstutstillinger, holde foredrag, ordne med boksamlinger, kort sagt, være kulturspredere på alle hold. En slik idé er jo ikke ny i og for seg, men det som gjorde inntrykk på meg, var det praktiske samarbeidet - jeg prøvde å forestille meg et lignende møte mellom Hønsvald og fostervold og norske forfattere smat mine gårdbrukernaboer i Østre Aker - men nei, fantasien strakk ikke til. Det var forresten en bonde som traff spikeren på kodet, jeg fikk oversatt hans innlegg, og det lød omtrent slik: "Ja, dere skal ha hjertelig takk, og vi synes dette er veldig fint, men husk på det hender vi er for trøtte til å ta imot kulturen deres! Pass iallfall på at dere ikke kommer til oss midt i høyonna eller når vi har det mest travelt om våren og høsten og bare vil stupe i seng hver kveld. En må ha overskudd for å sitte og ta imot kultur, og dere må først og fremst arbeide for å gi oss dette overskuddet. Hjelp oss til at arbeidet vårt blir lettere, (dette var vel til landbruksministeren), gi oss traktorer, rasjonaliser arbeidet for oss så godt det går an. Det er grunnlaget for å kunne ta imot kultur. Og dere som skal greie med disse tingene, må foreløpig prøve å komme til oss i de rolige mellomøktene - da vil både vi og dere ha glede av det." En utmerket norsk forfatter var vitne i en landssviksak like etter krigen. Det gjaldt en annen kunstner. Vedkommede forfatter sa - sikkert i beste mening - at retten burde regne det som formildende omstendighetat anklagede var kunstner. Det var en uhyggelig setning, aller mest uhyggelig fordi den avslørte det mindreverdighetsstemplet så mange kunstnere setter på seg selv uten å vite det. En kunstner skal på den ene siden være formidler av evige verdier, skjønnhet og sannhet og hva det heter alt sammen, på den andre siden burde han helst ikke hatt stemmerett, for å sette saken på spissen, i hvert fall bør han ikke dømmes etter samme lover som andre. Denne ansvarsløsheten er selvfølgelig svært fristende - hvem ville ikke stå utenfor loven uten å risikere å komme i konflikt med den? Men den gjør kunstneren til et halvmenneske, en person man aldri tar helt alvorlig når det virkelig gjelder. I Tsjekkoslovakia blir kunstnerne tatt alvorlig. De ble tatt alvorlig lenge før februar, og man fortsetter med det fremdeles. Diktere, musikere og malere arbeider i stat og kommune - de er teaterdirektører og museumsfolk, virksomme medlemmer av diplomati og utenrikstjeneste. Merkelig mange tsjekkiske statsmenn er kunstnere eller vitenskapsmenn samtidig. Få mennesker i Norge vet kanskje at da Thomas Masaryk tok sin filosofiske doktorgrad, valgte han et så lite politisk emne som "Om selvmord". Han ble ingen dårligere statsmann av den grunn. Den nåværende utenriksministeren har skrevet en grundig vitenskapelig studie over komponisten Smetana - en får faktisk følelsen av at tsjekkiske statsmenn bruker en eller annen vitenskapelig eller kunstnerisk utfoldelse som hobby og avspenning, istedenfor å skyte fugl eller fiske laks, eller spille golf. Men det kan da umulig være sant!