Regine Olsen




RADIOTEATRET

Regine. Hørespill av Vagn Jarløv.
Oversatt av Paul Gjesdahl.
Instruksjon: Gunnar Neels-Hansson.



Anmeldt av Inger Hagerup


Søren Kierkegaards liv er like besynderlig forvridd som hans filosofi er dypsindig og egenartet. Han var alltid annerledesenn de andre, unntagelsen, det ekstraordinære som han selv sa i motsetning til det almene. En personlig hending var avgjørende for den retning hans forfatterskap tok, eller i hvertfall en viktig medvirkende årsak: I 1890 forlovet han seg med en ung københavnsk pike, Regine Olsen, som han var blitt heftig forelsket i. Etterpå slo han han opp med opp med henne. Dette var en stor skandale i den tid, og Kierkegaard fikk ord på seg for å være en hjerteløs Don Jun som bare hadde eksperimentert med unge troskyldige piken. I virkeligheten var han dypt ulykkelig og kunne aldri glemme henne. Men han oppdaget under sin korte forlovelsestid at han var fullstendig uskikket for nermalt samliv med andre mennesker - "Jeg har ikke mot til å eie noe", som han selv uttrykte det.

Jeg vet ikke om denne episoden i Kierkegaards liv er behandlet dramatisk før i dansk diktning. I hvert fall må det være et funn for en dikter som har lyst og mot på å trenge ned i denne ulykkelige og ensomme mannens karakter og følelsesliv.

Det kan hende at jeg er spesielt skuffet over Vagn Jarløvs hørespill fordi jeg hadde stilt store forventninger til et dramatisk arbeide om Kirkegaard, men en skuffelse var det. Vagn Jarløvs hørespill er en ganske udramatisk gjengivelse av det rent ytre hendelsesforløpet rundt forlovelsen, ispedd sitater fra Kierkegaards verker, lagt i munnen på dikteren ettersom situasjonen skal belyses. Noe virkelig forsøk på å trenge inn i Kierkegaards vesen var overhodet ikke gjort. Særlig udramatisk virket de lange monologene Der Kierkegaard så å si fortalte stil om seg selv. Forfatteren har i det hele tatt forfattet ham i sin framstilling og gjort ham unyansert og egoistisk. Den bitre indre konflikten som fylte hele Kierkegaards liv og som var en av de sterkeste drivfjærene til hele hans forfatterskap, ble framstilt så skjematisk at en ikke trodde på det. Stykket ville utvilsomt forsvart sin plass i en skolekringkastingstime som et populært overfladisk portrett av Kierkegaard - men noe dramatisk arbeide var det ikke.

Neels-Hanssons instruksjon var grei og nøktern, han understreket stykkets tørre tone og lot blant annet scenene mellom Kierkegaard og Regine være et ganske hverdagslig munnhuggeri mellom et forlovet par som ikke passet sammen. David Knudsen og Ågot Didriksen spilte de besteborgerlige svigerforeldre med solid rutine. Olafr Havrevold hadde funnet en skjærende, litt hysterisk stemme som Kierkegaard, som lovet godt i begynnelsen, men siden ble stemmen altfor pansret - av og til burde en vel ant hvordan ulykken boblet under ordene, og det hørte en ikke. Thora Neels-Hansson var ferm og trassig som den unge piken, men hun var hele tiden for skarp, ømheten hos Regine merket en lite til, oe som også forfatteren får ta en del av skylden for. Jørg Ording som Kierkegaards venn var i grunnen den varmeste og mest levende av personene. Einar Vaage var en diskret tjenertype, og Holst Jensen ga et giftig lite portrett av Kierkegaards sekretær, levin eller lingvisten.

En positiv ting førte denne teaterkvelden med seg. En fikk lyst å lese Kierkegaard igjen.

Inger Hagerup



Tivoli i København



Søren Kierkegaard selskabet
her




Det norske Søren Kirkegaard selskap
her


Inger Hagerup i:
10-12-1948.





NKPs Inger Hagerup side
her






1