Aksel Sandemose
Ungdomsbilde




Aksel Sandemose 50 år


Av Inger Hagerup


Aksel Sandemose hører ikke til de diktere som gir leseren fred i sinnet. Hans bøker kan ikke anbefales som beroligende sengelektyre etter en anstrengende dag, og han vil neppe selv oppleve at de blir brukt som familiekveld i Kringkastinga. Sandemoses diktning er nemlig farlig. For når en dikter bestemmer seg for at her skal ingenting stikkes under stolen, - og hvis han har talent nok og moralsk, eller umoralsk mot nok, til å gjøre det, - blir det øyeblikkelig slått alarm.
- Sannheten er farlig, erkjennelse er farlig, det kan plutselig vise seg at pene og fine dannete mennesker oppdager mindre pene og fine og dannete ting om seg selv. Det er da den indignerte leser setter boka på indeks og sier at når terrenget og kartet ikke stemmer overens, er det noe galt med terrenget. Sandemose holder seg til terrenget i menneskenes sinn, og det har adskillige av moralens offentlige voktere innen litteraturen gått løs på ham for - de som sverger til kartet med mange hvite flekker. Men så er det andre, - og det er heller ikke så få - som lærer litt om seg selv ved å lese om det villnisset Sandemose møysommelig prøver å kartlegge på ny hver gang han går seg vill i det, - det villniss som heter et menneskes sinn.

En roman skal etter kyndiges mening først og fremst ha en riktig komposisjon, og hva som blir betraktet som riktig, og varierer fra ti-år til ti-år, fra den ene litterære retningen til den andre. Aksel tilhører ingen litterær retning overhodet, han er på en paradoksal og overraskende måte ett med sin diktning, en kan stjele et sitat fra forfatteren og si at han ustanselig korrigerer sitt liv med sin diktning. Det er dette som fyller hans bøker med en besettende lidenskap, denne halsstarrige trang til å se seg selv i øynene under alle situasjoner, dikterens evige, ulykkelige trang til å være ett med det beste i sine intensjoner.

Aksel Sandemose våger å se vesentlige ting om menneskenes svakheter, dårskaper og lidenskaper i øynene. Han våger ennvidere å bringe denne erkjennelsen videre. Derfor er han en farlig mann i vår litteratur. Derfor slår han også leseren med forferdelse slik som en lynstråle kan gjøre det lyst og uhyggelig samtidig. Det er ikke mange lynstråler i norsk litteratur. Vi ønsker ham til lykke med 50-års dagen og håper og venter og gruer oss for nye lynnedslag.




Sandemoseprosjektet
Morsø folkebibliotek
her





I:
19-03-1949.





NKPs Inger Hagerup side
her









1