Inger Hagerup i 28-12-1948. RADIOTEATRET Just Lippe: "Thraniterne". Regi: Ole Grepp assistert av Kjell Stormoen. Just Lippes hørespill om Marcus Thrane som ble oppført 3. juledag til minne om 100-års dagen for stiftelsen av den første arbeiderforening i Norge, fåe en uvilkårlig til å tenke på at det er mange lidelseshistorier i verden. I påsken feiere vi en av dem, julen er for så vidt bare en introduksjon.Marcus Thranes skjebne er også et martyrium, for å bruke en profan sammenligning. Ytre sett møter vi en mann som prøver å sette sine idealer ut i livet, han blir hindret av kirke og annen øvrighet - ja også av sine egne medarbeidere, sitter tre år i fengsel uten lov og dom, blir endelig dømt til fire års tukthus, reiser omkring i Norge etter avsont dom som fotograf, og utvandret til Amerika. I virkeligheten er han en av Norges store sønner, han var den første som førte februarrevolusjonens tanker hit opp, og han slengte dem ikke bare ut i luften, han gikk med liv og sjel inn for en ny og ytterst farlig oppgave: å få organisert alle småkårsfolk - alle de som var utnyttet og utbyttet av de priviligerte stendene. Marcus Thranes historie er historien om arbeiderbevegelsens første barndom, om feilgrep og usikkerhet, om indre splid og svikt, men den røde tråden som tross alt går gjennom all sosialistisk bevegelse er der: La oss holde sammen, vår eneste fordel er at vi er mange og at vi ikke eier noen ting. Vi er underveis for å erobre våre menneskerettigheter. Det er ikke lett å gjøre tungt historisk stoff dramatisk og levende. Just Lippe har klart det kunststykke å gi oss en klar og anskuelig oversikt over disse bevegede og uklare fødselstidene i norsk arbeiderbevegelse, og samtidig har han ikke et øyeblikk tapt mennesket Thrane av syne. Som han sier i sin introduksjon: "Aldri i vårt lands nyere historie har en stor og sosial bevegelse i den grad vært bygget opp av ett menneske". Han viser oss Thrane i sin første seiersikre optimisme, vi får høre ham som fengende taler, og vi møter ham i de øyeblikkene han er plaget av tvil og usikkerhet, fordi han er ærlig nok til å tilstå at han ikke klart kan se hvilken vei de skal gå. I et anfall av mismot lar han Abildgaard overta ledelsen, og igjen oppdager en det som alltid har skjedd i historien: beregnende oportunistisk politikk fører ikke fram når det gjelder å realisere en idé med åndsinnhold. Fenomenet Abildgaard er et bevis på dette. Arbeiderbevegelsen er fremdelees underveis, det er langt igjen før kampen om menneskerettighetene er vunnet. Men vi kan se at det har nyttet å kjempe disse hundre årene. Et så moderat organ som Aschehougs konversasjonsleksikon (utgave 1925) skriver: "I august s. å. samledes i Kristiania et "arbeiderting" hvori adressens i virkeligheten meget tamme program ble drøftet. Men autoritetene var skrekkslagne. T. beskyldtes for å ville bevirke en blodig omveltning" osv. Det er pussig å forestille seg hvordan et eventuelt samtidig konversasjon ville ha karakterisert Thrane. Det hadde neppe vært så overbærende. Stykket var satt ypperlig i scene av Ole Grepp og Kjell Stormoen, likefra den fengende overmodige introduksjonen, som slo an hele februarrevolusjonens stemning. Ole Grepp spilte selv Thrane med dempet men brennende intensitet. Alf Zetterholm var en skjærende god brukseier Thonning, og Hans Stormoen hadde laget en hel karakterstudie av brennevinshandler Ramberg - en mann som kunne ha blitt hva som helst, både av godt og ondt. Svein Dürings prestestemme fra prekestolen hadde en slik overbevisende messetone at en uvilkårlig fikk den samme kirkegjespen igjen. Elna Kimmestad var kanskje en strek for dramatisk som Marthe Spå - dette omvendte fortegnet i stykket, kan en si, den fresende talsmannen for personlig hevnfølelse og hatefullhet. Rolf Berntsen var kald og kynisk som student Abildgaard, og ellers medvirket en rekke andre skuespillere fra den Nasjonale scene. Eilif Armand var en god aksentuert forteller. "Thraniterne" var et virkelig verdig minneprogram over Marcus Thrane. Kringkastingen kan rolig ta imot sine blomster for det. INGER HAGERUP NRK-kort fra 1949 NKPs Inger Hagerup side her