Vellykket gjendiktning. Andre Bjerké: Fremmede toner. Et utvalg av verdenslyrikken i norsk gjendiktning. Dreyer. Anmeldt av Inger Hagerup De færreste av oss kan nyte et dikt på et fremmed språk, selv om vi skjønner meningen med det. Vi kan nok forstå ordene, men lyrikkens magi virker bare helt på oss når vi kjenner de fine nyansene i språket, eller rettere sagt når språket betyr noe for oss, når det er vår egen eiendom. Svenske og danske dikt er en unntagelse heldigvis, men ellers er verdens lyrikk et lukket land for de fleste. Og det er synd. I den siste tid er det forresten blitt en gledelig forandring i så måte her hjemme. I høst fikk vi Walt Whitmans mektige livshymne, oversatt av Per Arneberg, og like før jul sendte Andrê Bjerkê ut en rik og mangfoldig antologi av engelsk, amerikansk, tysk, østeriksk og sveitsisk lyrikk. Det er et imponerende arbeid, og førstemann på listen er ingen ringere enn Shakespeare. En del av versene har fått orginalteksten trykt på motsvarende side. Det virker litt pretensiøst, men på den andre siden kan en godt forstå at oversetteren gjerne vil vise hvor vel han er kommet fra arbeidet. Det er dessuten en kontroll for den mistroiske leser, som kanskje gjerne vil vite hvordan det så ut fra først av. I den engelske avdelingen legger en særlig merke til den følsomme og oppfinnsomme gjendiktningen av Oscar Wildes "Balladen om Reading fengsel", et dikt som i lange tider har fristet oversettere av alle kvalifikasjoner. Blant moderne lyrikk har han tatt med både Yeats og T. S. Eliot (akk, den som engang kunne få visdom nok til å kunne forstå Eliot!), og ellers har han tatt med de fleste mest kjente navnene opp gjennom tidene. Jeg for min del savner bare sterkt de to eiendommelige lyrikerne John Donne (f. 1573) og William Blake (f. 1757), som begge har fått en renessanse i England de siste årene. Når det gjelder amerikanerne har Andrê Bjerke åpenbart føllt seg særlig tiltrukket av Edgar Lee Masters "Spoon River Anthology", en samling karakteristikker av mennesker i en småby, formet som gravskrifter. Det er også en oppgave som har fristet mange før. Men at han ikke har veket unna for virkelig vanskelige oppgaver, viser en nydelig gjendiktning av Edgar Allan Poes "Drømmen i en drøm". "Ta et kyss som siste svar! Alt er endt,. Men før jeg drar, la meg tilstå hvem jeg var - Du så riktig. Hør og døm: Alt mitt liv har vært en drøm. Gud! Er da min hånd så trett at jeg ikke verner ett ikke redder ett krystall fra det nådeløse fall? Er da alt i livets strøm bare drømmen i en drøm? Kommer vi til Tyskland , toner Andrê Bjerke flagg øyeblikkelig. Det er Heine som står hans hjerte nærmest, og han har oversatt hele seksten av hans dikt, og det med ogd grunn. Han har kanskje vært litt forsiktig for ikke å gå Wildenvey i næringen, og derfor har han gitt avkall på å oversette en del av dem som ville falt ham aller lettest, men han viser til overflod hvordan den lette ironien og den litt smilende sentimentaliteten passer ypperlig inn i hans eget temperament som lyriker. Derfor blir en så overrasket når en oppdager hvor godt han kommer fra oversettelsene av Nietsches dikt også. Ett av dem, "Stjernemoral" er et fint eksempel på en helt klar og samtidig beåndet gjendiktning: Forutbestemt til stjernevei, min bror, hva angår mørket deg? Seil over tidens mørke flom! Vær fremmed for dens usseldom! Medlidenhet er synd for ên hvis syn mot fjerne verdner skjen. Kun ett bud gjelder deg: Vær ren! Av østerrikerne har Bjerke først og fremst gitt seg i kast med Rainer Maria Rilke, som regnes for å være en av sin tids fineste lyrikere - han levde i tiden før og under forrige verdenskrig. - Men hvorfor har han plassert Hermann Hesse blant sveitserne? Det er like galt som å gjøre Amalie Skram til dansk dikter, selv om hun ville det selv aldri så meget. Naturligvis er ikke alt like godt i denne antologien. En får rett som det er følelsen av pliktarbeid. Det gjelder særlig en del av de gamle "gullalder" diktene fra de forskjellige land. Slike lyriske klassikere har ofte en tendens til å virke en smule floromvunne. Men her kan en i hvert fall bli kjent med dem, og kanskje Bjerke i en senere utgave kunne sjalte ut litt fyllekalk og bare gi ut de diktene som han virkelig har hatt glede av å tilegne seg, - og gjengi. Inger Hagerup i: 20-01-1948.