Kan man virkelig fange et eventyr?

 

Jeg tror jeg vil starte dette brevet med en nyhet jeg synes er god. Den nedleggingstruede svenske syndikalistavisa Arbetaren er reddet! Uka ville ikke blitt helt den samme uten, for å vri litt på en reklame for ei avis som jeg ikke forsurer dagene mine med å lese.

Jeg skal forresten prøve å gjøre litt godt igjen noen av de negative kommentarene mine til Klassekampen. Ikke at jeg tar tilbake så mye som et komma om den småborgerlige kulturprofilen – men det står jo mye annet der som er absolutt leseverdig.

Og en ting til – siden jeg var en av dem som først og sterkest tok avstand fra stalinisme og "maoisme" i det som den gang da jeg var medlem het Sosialistisk Ungdomsforbund (og var Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon) synes jeg at jeg er i min fulle rett når jeg faktisk vil forsvare AKP litt mot anklagene fra høyresida og fra media.

Når år to tusen setter seg til doms over 1970 da er det noe som skurrer. Vi som var politisk aktive den gangen levde i ei tid så forskjellig fra dagens politiske virkelighet at mange av anklagene virker direkte latterlige.

For det første ble situasjonen som skapte fenomenet Pol Pot indirekte skapt av den amerikanske krigføringa i Kambodsja. For det andre var det opplest og vedtatt langt inn i sosialdemokratiets rekker at hver gang amerikanske politikere åpnet munnen for å snakke om det som foregikk i Sørøst-Asia så løy de så det rant av dem!

Å skille mellom sannhet og propaganda var så godt som umulig, og de fleste på venstresida var så mistroiske til alt som kom fra vestlige media og naturligvis særlig fra vestlig etterretning at en nærmest automatisk gikk ut fra at det var løgn. Og det var det jo vanligvis også...

Jeg sier at jeg kan forstå det. Det jeg ikke forstår og slett ikke godtar er at man ikke snudde da bevisene ble overveldende.

At man kunne tvile på om Barron og Paul i sin bok Kambodsja hadde helt rent mel i posen, javel. At man så på Albert Henrik Mohn som den amerikanske regjeringas ropert i Norge, jada. Men hva med bøker som Ponchauds Kambodsja, år null? Hva med øyevitneskildringene som dryppet inn med beretninger så skremmende at man måtte være omtrent politisk døv og blind for ikke å ane at noe riv ruskende galt var fatt?

Forresten viste det seg jo at sjøl amerikansk etterretning ikke maktet å overdrive det som skjedde i Pol Pots "kommunistiske" imperium.

Slakteren ble endelig stanset da hans Røde Khmer hadde ertet Vietnam en gang for mye, blant annet ved gjentatte angrep med tusenvis av sivile ofre i Ba Chuc og andre steder i Mekongdeltaet.

Reaksjonen fra vesten var et samstemmig hylekor med anklager mot Vietnam for å ha gått til angrep på Kambodsja! Hvorfor har ingen nevnt dette i denne debatten? Er det fordi at for en stakket stund hylte AKP og høyresida sammen?

AKPs store problem var naturligvis at de knyttet sin analyse opp mot Mao Zedongs og Kinas noe originale forståelse av verden og historia.

Det gjorde blant annet det vesle skakkjørte og isolerte Albania til Europas sosialistiske fyrtårn! Jeg hadde for min del sett en del av albansk kommunistisk praksis allerede som femtenåring, og hvis de sto for "kommunisme", da var kommunisme sannelig ikke mye å trakte etter, nei.

Albania var et motbydelig lite diktatur av råtneste sort, og det ramlet da også til slutt sammen som et korthus i et hav av korrupsjon, vold og hjemavlet mafia da Enver Hoxa døde.

Om AKP(m-l) kan en si at sjelden har så mange velmenende og dyktige mennesker bommet så totalt og katastrofalt i så mye.

Det synes som om standpunktene svært ofte ble formet av hva Sovjet og i noe mindre grad USA foretok seg og mente. I en artikkel om Afghanistan i Klassekampen omkring 1980 gav for eksempel det seg utslag i følgende noe avslørende salve:

"Det er klokest å gå ut fra at sannheten er det stikk motsatte av hva som meldes fra Moskva." Jeg fant dette utsagnet i ett av de utklippene som min gode venn Emil Tømmervåg med ujevne mellomrom forer meg med – og han har med poengtert ironi skrevet i margen:

"Jævla sosialimperialistisk folkebedrag"

 

Men det er likevel helt riktig som Sigurd Allern påpeker at AKP-erne tok et oppgjør med svært mye av sitt stalinistiske tankegods for flere år siden.

Fra ledende hold i det sekteriske SUF(ml) i 1968 fikk jeg et nokså melodramatisk hint om at jeg var en grei fyr, men når revolusjonen kom så ville jeg dessverre måtte likvideres.

Men i 1989 samarbeidet jeg og andre frihetlige på venstresida her i Møre og Romsdal uten særlige problemer med AKP(ml) om den såkalte "rødgrønne" stortingsvalglista, der blant andre Kim Småge og Edvard Hoem sto på lista.

Den "fæle anarkisten" skrev forresten utkastet til programmet for lista, og det ble vedtatt med svært få endringer!

Det var forresten et bra program ... men det hele endte naturligvis helt som jeg hadde ventet i ei trist valgvake.

Det som virkelig overrasket meg den gangen var at en del av de som var med faktisk syntes å tro at denne lista hadde en mulighet til å vinne et mandat?!

Javel, det er vel på tide å lete etter digresjonen som sporer meg vekk fra dette før det eser mer ut.

La meg konkludere med å si at riktignok synes jeg AKP fullt ut fortjener å få "kamfer og vatten" som min gamle far sa når noen fikk kjeft så det suste. Men hvis dette skal være det samme sjøltilfredse kapitalistiske seierherregnaget som har plaget oss helt siden Berlinmuren falt, så betakker jeg meg. Både sosialisme og anarkisme var ideologier som kom til som et svar på kapitalismens råhet, utbytting av arbeidsfolk og interne kriger om makt og markeder som kostet millioner på millioner av menneskeliv og ufattelige lidelser og fattigdom.

At sosialismen i sin marxistisk-leninistiske form overtok så mye autoritært og borgerlig tankegods at "frigjøringa" endte i stalinismens perverse diktatur var noe f.eks. Bakunin advarte mot allerede lenge før bolsjevikenes oktoberkupp i Russland, og Kropotkin og Emma Goldman og til og med marxisten Rosa Luxemburg gjentok mye av kritikken senere. De ble blåst av, latterliggjort, overdøvet, hånet, kalt forrædere, småborgerlige (!?), svake, utopiske, urealistiske, villedede, uvitenskapelige, dumme, klassefiender, etc. av et brekende kor av stalinistiske sauer, tatt fullstendig på kornet i George Orwells Animal Farm når grisene ved å reise seg og gå på to bryter den aller helligste sannheten farmen er bygd opp på; "four legs good, two legs bad".

Four legs good, two legs better, four legs good, two legs better... bæææ.

Det er et evigvarende problem at mennesker i enhver historisk epoke innbiller seg at de lever midt i historien. At nå, NÅ, blir det endelige ordet sagt. Det er bare trettito år siden Europa og USA ble snudd på hodet av en uventet bølge av radikalisme og kritikk av kapitalismen. Tror man så virkelig at historia har tatt en skarp sving mot høyre nå, for å fortsette den kursen for all framtid?

I så fall er man i besittelse av en naivitet minst like stor, om ikke større, enn de studentrevolusjonære på syttitallet.

Men for en skitjobb det blir for framtidas mennesker å rette opp de skadene aksjemarkedets vanvittige spekulasjonssystem nå påfører samfunnet!

Det hevdes at aksjespillet ble oppfunnet av romerne, men jeg er nå av den oppfatning at det var ikke Eva som gav Adam et eple og dermed startet synden i verden, jeg tipper han kjøpte en aksjepost i Eden Bank av slangen. Muligens også noen aksjer i tekstilindustrien. Og så startet bokstavelig talt faenskapen.

 

Ikke uten grunn har jeg denne gangen unngått å skrive om nære og personlige ting. Jeg er dessverre i ferd med å miste svært mye av troen på at framtida skjuler noen særlig positive overraskelser for forfatteren Ingar K.

Jeg snakket med en kollega i dag som har hatt skriveblokkering i flere år. Tanken er skremmende. År – uten å skrive? Uten å få utgitt noe som helst?

Jeg liker sol og varme, men å vase rundt i ørkenen uten mål og mening, det høres slett ikke ut til å være noe å trakte etter.

Av alle yrker må forfatteryrket være ett av de underligste. La oss si at du bruker omtrent et år på å skrive en roman. Deretter sender du manus til et forlag, og sier de nei, og alle sier nei, så kan nok de fleste forfattere i dag gripe til ett eller annet reserveyrke for å berge liv og helse og trivsel.

Jeg lurer derfor litt på hvor unik jeg egentlig er når jeg fullstendig er uten "reserveyrke". Jeg har ikke en eneste eksamen av noe slag, ikke en gang symaskinreparatørkurset mitt gav meg et papir på det jeg lærte.

Jeg er antakelig så totalt uinteressant for både næringslivet og kulturbyråkratiet som det overhodet er mulig for et menneske å bli! Og jeg er ennå et godt stykke unna alderspensjonen.

Kulturrådets avgjørelse om å nulle Mannen med steinhodet kan derfor fort virkelig bli et yrkesforbud. Vel. Kanskje ikke helt. Ikke ennå. Men skulle jeg mot formodning greie å skrive ei bok til, og et like fiendtlig Kulturråd skulle sende også den boka til den litterære konsentrasjonsleir, så må jeg kanskje bare innse at ikke noe forlag etter det vil våge å gi ut noe av meg?

 

Dere får prøve å tilgi meg at tankene mine kretser slik rundt og rundt dette nå, men 1. januar nærmer seg jo med raske skritt.

Hvert år i de siste ti-tolv åra har jeg satt meg til datamaskina, lagt bunken med notater og andre papirer i nærmeste skuff og installert flest mulig av de fagbøkene jeg antar jeg vil trenge i bokhylla på kontoret – for deretter å starte på den første sida på en ny roman.

Jeg gjorde ikke det i år, og det ble en meget underlig første januar år 2000. En lang og tung og mørk dag som kaster en lang skygge som gjør det vanskelig å være optimist.

Kanskje det hjelper å synge?

"If things don't look so bright, maybe they turn out right, if I start painting the clouds with sunshine..."

Eller kanskje heller "Kan man virkelig fange et eventyr?"

 

Beste hilsen fra