KRIGSSEILERNE - INGEN HEDER FOR SJØMANNSFORBUNDET. I en artikkel om hvordan den paranoide antikomunismen under den kalde krigen rammet også våre krigsseilere, har noen i seinere innlegg i bl.a. Haugesunds Avis og Sør- Varanger Avis hengt seg svært opp i det de feilaktig har oppfattet som ros til Sjømannsforbundets håndtering av Nortrashipfondet etter krigen. Leif Vetlesen skriver i et personlig brev at jeg må "trekke mitt innlegg tilbake og erkjenne at jeg har vært på ville veier i min fremstilling". Også Ralf Stahlke, Norsk Sjømannsforbund, er på krigsstien. Disse har lest innlegget som fanden leser bibelen. Jeg er takknemlig for korreksjon, men ikke det som bevisst/ubevisst er mistolking av innholdet i atikkelen. Det jeg skrev om Sjømannsforbundet var: " Dette Nortrashipfondet ble krevet utbetalt av bl.a. Norsk Sjømannsforbund umiddelbart etter 1945 til de hundrevis av fysisk og psykisk skadde uteseilerne som trengte hjelp og ikke minst som en praktisk anerkjennelse for deres helteinnsats…. Under påskudd av at Sjømannsforbundet var en kommunistisk dekkorganisasjon og styrt fra Sovjet, ble alle krav om å forvalte fondet til det beste for de mest forkomne av uteseilerne avvist. Saken var oppe flere ganger i stortinget helt opp i 1980-tallet". Her ligger det ingen ros, eller for den saks skyld ris, til Sjømannsforbundet. Mitt poeng har utelukkende vært å påpeke hva den hysteriske antikommunismen også førte til av overgrep mot krigsseilerne og at det er på tide at det norske samfunn gir dem den oppreisning de vitterlig fortjener. Det er min påstand at umiddelbart etter krigen krevde de som utgjorde sjøfolkenes grunnorganisasjoner - Skibsførerforbundet, Styrmandsforeningen, Maskinistforbundet og Sjømannsforbundet - at fondets midler skulle anvendes (1945-46). At det året etter ble startet et Hovedaksjonsutvalg, hvor bl.a.Vetlesen var medlem, som var uenig i hvilken form utdelingen og fordelingen av midlene skulle skje, endrer ikke på dette. Mitt poeng er at meget tidlig etter krigen var krigsseilernes kamp i gang for sin rett. Den kampen som deretter oppsto mellom Sjømannsforbundet og Hovedaksjonsutvalget førte til eksklusjoner av kommunister fra Sjømannsforbundet - heriblant Vetlesen - under påskudd av at det hele ble styrt fra Moskva. Sjømannsforbundet spilt en lite ærefull rolle idet de førte sine egne medlemmer bak lyset og nektet å redegjøre for fondets opprinnelse og historie, men lot ryktene florere. 1947 kom imidlertid en viss selvkritikk da Sjømannsforbundet vedgikk: "Landsstyret beklager at en først nå har fått alle opplysninger om Nortrashipfondet". Den store skammen skjedde på Sjømannsforbundets landsmøtet 1950 som nektet å behandle Hovedaksjonsutvalgets inntrengende henstilling om støtte for å få eiendomsretten til fondet rettslig belyst siden Sjømannsforbundets tidligere standpunkt altså bygget på sviktende forutsetninger. Ralf Stahlke mener at ingen ble trukket i hyren og at det er "utrolig at en leder for et studieutvalg kan sette noe slikt på papiret". Det er ikke mer utrolig enn at krigsseilerne, deres familier og sjømannsorganisasjonenes ledere i et fellessskriv til skipsfartsdepatementet i London av 21. Sept. 1943 uttalte:" Hele fondets kapital, hva enn det måtte bli når det endelige oppgjør foreligger, er faktisk tilbakeholdte lønninger på sjøfolkenes konto…" Gjentatt i åpent brev fra 500 krigsseilere i des. 1948 til Stortinget. Om dette kalles trekk i hyren eller ikke gjør ingen forskjell for de 11.000, krigsseilerne som trengte en ny start og bistand etter krigen. Det kan ikke fra 1947 og utover ha vært noen tvil i Sjømannsforbundet hvem fondets midler tilhørte, men den kalde krigen ødela enhver mulighet for å gå tilbake på feil og å gi innrømmelser. Enda verre ble det etter Gerhardsens "Kråkerøytale" i 1948. Da var løpet i realiteten kjørt inntil regjeringen Borten i 1972. Jeg skal innrømme at jeg kanskje var unøyaktig når jeg krevde: Det er på tide at man i fra stortingets talerstol gir en uforbeholden unnskyldning til krigsseilerne og beklager den irrasjonelle hets som ble rettet mot fremstående ledere i Sjømannsforbundet på den tid. Det var selvfølgelig de ledere som ble hundset, hetset og ekskludert fra Sjømannsforbundet fordi de turte å tale sjøfolkenes sak på en annen måte enn den Ap. dominerte ledelsen, som har krav på en unnskyldning. Jeg kan ikke se at andre ledere og dets formann på den tiden og Stortingsrepresentant for Ap. Ingvald Haugen ble hetset og kalt moskvalakei. De og han ble vel neppe overvåket av politiske grunner. De trenger ingen unnskyldning. Dette trodde jeg var klart for deg, Vetlesen. Mitt viktigste poeng var å se krigsseilernes skjebne i lys av antikommunismen og Lundkommisjonens avsløringer om overvåkningen etter krigen. Stemningen i pressen var sikker representert ved Arbeiderbladet 13. mars 1948 dagen før en matine´ skulle gå av stabelen for Hovedaksjonsutvalget:" Intetanende kunstnere - trekkplaster for kommunistisk fraksjonspolitikk. Usmakelig tilstelning på Det nye teater". Harald Ø. Reppesgaard Trondheim 21-06-98 Krigsseilerne ofret... her