JOHANNA BUGGE OLSEN Nordahl Grieg går inn i sin tid. Striden omkring "Vår ære og vår makt". - Hør denne replikken! "No ska du ikkje være for urimelig heller, Malvin! Rederne kan være leie, det e sant og visst. Men for tiden e det ikkje nokke å si på de. Eg e gammel i junion. Eg husker alle de årene, kor tungt det va å slite seg te den minste rett. No e det anderledes! Der e for eksempel aldri plønder med overtiden. Du får det du skriver op. Og de gir tillegg. Du får to kroner dagen for å gå i faresonen". - Aldri plønder med overtiden! Nordahl Grieg lo, en glad, smittende latter, og sa ivrig: - Du kjenner replikken igjen? Han sa akkurat det! Fantastisk, hva? Ingen lage en så drepende god replikk. God morgen, forresten! Han hadde ikke hatt tid til å hilse før, skrittet opp og ned på gulvet med manuskriptet i hånden, mens han leste. Nordahl Grieg bodde på hotell Rosenkrantz mens han skrev "Vår ære og vår makt" - for å kunne arbeide i fred. Det var så alt for mange som ville treffe ham, mange han ville tale med også, men stoffet presset på. Og Hans Jacob Nilsen, som hadde satt ham på tanken å lage et skuespill istedenfor en film av historien om en sjømanns liv, presset også på. Den erfarne teatermannen, som hadde gjort Den Nationale Scene til sentrum for Nordens teaterliv med oppførelsen av "Bøddelen", av "Mars 33", "Brøl Kina" og flere, visste så vel at her hadde han det store skuespillet, som kunne lage teaterhistorie påny. Grieg hadde avsluttet forarbeidene. Nå hastet det å få alt ned på papiret. Feberen var over ham, en feber langt sterkere enn den temperaturen en høyst ubeleilig influensa hadde forlenet ham med. Forarbeidene hadde vært grundige. Nordahl Grieg eide en ukuelig vilje til å finne frem til sannheten. Helst ville han oppleve tingene selv, vite nøyaktig hva som var skjedd, føle hvordan stemningen hadde vært. Han dukket ned i avisene fra den første verdenskrig. Noen av de farligste, mest bitende aktuelle replikkene er direkte sitater fra den borgerlige presse. Han studerte rettsreferatene fra spionsaken og den britiske hvitboken. Han undersøkte hvordan arbeidsløse sjøfolkene hadde det på husvill-herbergene etter krigen, sov der selv. Hans mor fortalte at hun måtte hjelpe ham av med lusene etterpå. Han gransket Matros- og Fyrbøterunionens protokoller og arkiver, fant frem til medlemmer som hadde vært torpedert gang på gang, som hadde seilet i faresonen og gått på mine med skipet. Han fant sin "Vingris", sin gamle reformistiske tillitsmann Ludvigsen, som ikke lenger fant noe å si på rederne, - sine "Malvin"er, han fant "skipper Meydell" og mange andre. - Hør her! Her kommer skipper Meydell. Avgått skipper, har vært litt borti skipsaksjer nu: "Eg vet ikkje kem som e verst av dokker. Der e nokken ting som e for store til å handle med! To kroner meg her og to kroner meg der! Vi tenkte ikkje sån då eg va ung. Vi tenkte at det var stort å få vise flagget rundt jorden. Eg har vært skipper i femogtredve år, eg har sett folk stanse opp i havnene fra nord til syd, og ka var det de så? De så flagget. Då va eg stolt. Det va nok for meg." Følte den purunge førstereisgutten fra Katedralskolen i Bergen en gang noe av den samme stoltheten? Det var noe av den stoltheten? Der var av den stoltheten i diktet om flagget i "Rundt Kapp Det Gode Håb", - men han skrev "Fyrbøterne" i samme diktsamlingen! Og nu hadde han lært svaret, som han lot den krigsforliste Malvin gi. Han leste det langsomt den solyse morgenen på Rosenkrantz: "Eg har også sett flagget. En av de gangene eg husker va ikkje lenge siden, ute i Atlanteren, vintersdag. Eg lå og svømte mellem vrakstumpene, og så eg flagget bli snudd ner, då akterskibet gikk under. Og eg har sett flagget nokken ganger te. Det e kanskje ikkje riktig at de bruker flagget mot oss, at de slår oss ner med flagget hver gang vi krever menneskeligere liv. Men en dag ska vi ta flagget fra de. For det er vårt flagg. Den 26. mars 1935 bragte Bergenspressen den første melding om at teatret hadde antatt et skuespill av Nordahl Grieg, og at man allerede var igang med prøvene. Litt var jo på forhånd sivet ut. Forfatterens studier i marken hadde satt snakket i gang, hans politiske syn var kjent fra intervjuer like etter hjemkomsten fra Sovjetunionen. Nå våknet borgerpressen, som lenge hadde vært ute etter teatersjefens hode. Samtidig ble det satt i gang en hviskekampanje: Stykket var ikke kunst, det var ingen vanlig psykologisk studie, det var et grovt angrep på byens skipsredere, det var revolusjonær agitasjon. Forfatteren hadde utnyttet jobbetidens beklagelige enkeltforeteelser og skildret dem som karakteristisk for en hel stand. Forfatteren på sin side hadde ingenlunde til hensikt å stikke under en stol hva han mente med "Vår ære og vår makt". I et intervju allerede den 28. mars, før premieren, uttalte han: Stykket faller i to avdelinger. Den første skildrer Bergen under krigsårene 1917, og man ser der konflikten mellom kapital og arbeide, i dette tilfelle skipsrederne og sjøfolkene, i sin råeste og mest tilspissede form. Dette er i en periode som man nu på en måte med beklagelse trekker på skuldrene av, men når jeg fortsetter handlingen frem til våre dager, er det fordi jeg mener denne lovmessighet selvfølgelig i full grad også er tilstede idag. Stykket er på ingen måte propagandistisk, det er bare et forsøk på å la sannheten tale, og jeg mener det kan ha sin betydning.