Ros av tvilen 2.

"Hvorfor meldte du deg inn i NKP?
Er det virkelig noe
å være så engasjert i?
Det er da nærmest ingenting".
Stemmene som taler
er ikke særskilt ondsinnede.
Ingen overvåkere
eller forskrudde guttunger
med lærstøvler
som flyr gjennom Askims gater
og tror de kan
innstifte en Rudolf Hess-dag.
Derimot rolig tvil.
Ja, hvorfor?
Er NKP de sympatiskes samlested?
En varig 1. maifest som
går videre året rundt?
Helters og ulasteliges forening?
Heller en forening av personer
preget av de omstendigheter
og den historien
som har ført dem dit hvor de står
Med problemer, særtrekk
og tragedier
som trenges til side på møtene,
men likevel er virkeligere
enn alle ord om ytre ting.

Der hedersordet kamerat
brukes ofte,
kan hende hyppigere enn klokt.
For ingen er uten videre
en venn eller kamerat.
Det er noe en gjør seg fortjent til.
Noe som krever et
høyt oppbud av oppmerksomhet,
omsorg, av vilje til å stille opp.
Og det kommunistiske partiet
er ingen øy.
Det lever midt i et samfunn
der egoismen rår fra først til sist,
fra nederst til øverst,
der fotgjengerene haster forbi
ihopsigne kropper på bakken,
og sovende, utslitte
overlates til sin skjebne
på en liten trapp
på sjøsiden av Oslo Ø.

Tusener har gitt opp.
Tusener som tidligere
hadde kommunismen
som en aktiv kraft i
sine liv, sitter hjemme.
Deres resignasjon lar seg forstå.
Det er ikke behagelig å være med.
Det er behageligere å gi opp.
Men var det lett og
deilig å oppfinne hjulet?
Hvor mange nattetimer,
utkast på tegnebrettet
og omkomne under de
første dristige forsøk kostet det,
innen det første flyet
lettet og fløy trygt?
Hvor mange år av
felles innsats tok det
før Neil Armstrong kunne sette
det første fotspor på månen?

Men en kjerne til
et gjenoppbygd parti
er bedre enn ikke noe arbeiderparti.
For uten partiet
venter bare
håpløsheten på de utbyttede.
Individuelle lønnsavtaler,
oppsplittede arbeidsdager,
et liv uten perspektiv
og horder av fremmede
som tyter fram
i alle gater og streder.
Klassefeller og mulige allierte
som kun kan nås
med partiets samlende kitt.

Nær Würzburg, 10. april 2001.

Jan Wilsberg.
I: "Gnister om høsten. Kaldt vann".
Forlaget NY VEI.
Løvenstad. 2002. s. 15-16.




1