Egede Nissen i 1886
Som ung postekspeditør

"Et liv i strid"



Kamerat Egede Nissens erindringer.



Adam Egede-Nissen: "Et liv i strid" J.W.Cappelens forlag.



Jeg vet at vårt partis formann, kamerat Egede-Nissen alt flere år før krigen begynte og tok opp arbeidet med å skrive sine erindringer. Og like mange ganger har han måttet skyve arbeidet til side fordi han ustanselig fikk nye store oppgaver i dagens strid, oppgaver på alle mulige felter i arbeiderbevegelsen, oppgaver som det kommunistiske partis fremste tillitsmann,
For det er nettopp det ved vår partiformann som han selv sier i bokens siste avsnitt skrevet for et år siden: "Jeg er jo bare 76 år."

For ham er det ingen alder. For ham er det en selvfølgelighet når som helst å kaste seg inn i arbeidet, inn i kampen for de saker han har levet og brent for i et langt, langt liv.

Jeg så ham igjen første gang etter de lange krigsårene på partiets landsmøte i høst. En kamerat hadde sagt noe om finnmarkingenes aksjon i Mehamn i 1903.
Da sprang kamerat Egede opp på talerstolen. Han talte om Mehamn-aksjonen, han forsvarte finnmarkingene, sine finnmarkinger, og i sin temparamentsfulle iver, med den glød som alltid i de store stundene har båret ham mot høydene, opplevet vi atter den evig-unge Egede-Nissen slik som han var da han alene tok kampen opp i Finnmark for å samle arbeidsfolket om sine krav, slik som han var da han alene sto i stortinget og talte de arbeidsløses, fagorganisasjonens, kvinnenes sak for over 40 år siden.
For Egede-Nissen er bare 77 år.

Først i krigsårene fikk kamerat Egede anledning til i sin helhet å bearbeide og fullføre sin bok. På en måte bærer den preg av det. For det veldige arkiv som forfatteren gjennom et halvt århundrede hadde samlet seg: Taler, artikler, brever, bøker, dagboksopptegnelser og bilder, - det ble klokken 4 om morgenen den 16. august 1940, den dagen da Norges Kommunistiske parti ble forbudt, ranet av det tyske Gestapo.
De kom trampende inn i hjemmet ute i Sandvika rumsterte rundt fra kjeller til loft, frekke, brutale og stupide som vanlig. Hele dette store arkiv trakk de avgårde med og ødela. Uerstattelige værdier gikk derved tapt. Men kamerat Egede har selv forsøkt med sin glimrende hukommelse å rette på skaden. Og resultatet, skildringen av "Et liv i strid" vil vi alle være ham dypt takknemlig for.

I bokens første avsnitt streifer for øvrig forfatteren inn på razziaen i hans hjem i 1940. Og han gjør det på sin egen typiske måte:

"La meg før jeg går i gang, gjengi de ord som jeg i tankene skrev da jeg som anholdt, ble ført fra mitt hjem i Vollerlia i Bærum. De kunne godt stå som motto over min livsgjerning:
Jeg kjørte oppover Lommedalen og vi stanset mange ganger underveis. Det var så vakkert, og der dukket opp i erindringen, noen av de mangfoldige skjønnhetsinntrykk jeg har fått i dette herlige landet. Og jeg kom til å tenke på hvor det er vakrest."

De stanset mange ganger ja, gestapistene.
Sannheten er at de i flere timer kjørte rundt med kamerat Egede. De stanset på øde steder og lot ham forstå at nå skulle det "skje noe". Det var den vanlige terror, den vanlige "oppmykningen" før forhøret. Men de gikk hus forbi. Denslags metoder rører ikke vår partiformann.

"Et liv i strid" er ikke bare Adam Egede Nissens erindringer. For enhver som er interessert i arbeiderbevegelsen er den et stykke historie, selve arbeiderbevegelsens historie.
Kamerat Egede er ikke selv runnet av arbeiderklassen. Han stammer fra en handels- og gårdbrukerslekt på morssiden og en embetsmannslekt på farsiden. Men som han selv forteller i boken: han kom ikke til arbeiderbevegelsen som andre fra samme sosiale miljø har gjort, først et langt studium av den sosialistiske teori og så aktiv deltager. Han kastet seg fra begynnelsen inn i kampen for dagens krav, ble den praktiske organisasjonsmann og dagspolitiker hvis virksimhet etter hvert utvider seg til stadig nye områder, fra organiseringen av fagforening i sitt eget yrke i Bergen, til fiskeripolitikk, avholdssak, kooperasjon og stortingsvalgkamp,

disse første årene hvor den unge postmesteren i Vardø først og fremst er finnmarkingenes modige og uttrettelige talsmann, men hvor han også gjør et kjempearbeid som rydningsmann for Norsk Arbeidsmannsforbund i Syd-Norge, er kanskje et av bokens mest interessante avsnitt. Det er den intime og livfulle skildringen av arbeiderbevegelsens barndom i vårt land. Egede Nissen samler sin skildring om oppgavene, resultatene, de store begivenheter. Men bak denne skildringen øyner leseren det enorme slit for rydningsmennene, de lange strabasiøse reisene, dumme menneskers motstand mot de nye og farlige ideene, vanskelighetene også blant de som skulle vinnes og erobres. Og i selve skildringen har foregangsmannen Egede Nissen fått fram nettopp den ubendige troen som bar over alle vanskeligheter, den kraften som en bare finner i en radikal bevegelse i dens aller yngste, stormende og skjønne år.

"Et liv i strid" er ikke bare et utsyn over norsk arbeiderbevegelse skildret gjennom et menneskes førende innsats.
Det er også en bok om internasjonal arbeiderbevegelse og internasjonal politikk. For et av de mest karakteristiske trekk ved Egede Nissens politiske virke er hans levende intime kontakt med utenverdenen, hans lydhørhet i alle år overfor det nye som vokste fram utenfor Norge. Det går igjen helt fra hans tidligste ungdom. Studiereisene til Tyskland og Frankrike alt før århundreskiftet, deltakelsen i den skandinaviske arbeiderkongressen i 1901, reisen til Russland i 1907 viser hans trang til å søke ut, se og oppleve, hente nye idéer og impulser.

Merkelig, vil en si - en mann som i så vidt mange år har levet i det fjerne og avstengte Finnmark. -
Men ikke så merkelig likevel. Vardø hadde et stort og temmelig enestående "vindu" ut mot verden: - kontakten med Russland og med de revolusjonære krefter der.

Neppe noe har betydd så meget for den revolusjonære sosialisten Egede Nissen som kntakten med de russiske sosialdemokrater i Tsar-Russland, og med disse seirende sosialdemokrater, Lenins bolsjeviker, i og etter 1917. Boken gir selv uttrykk for det. Kampen i Russland ble en skole for Egede Nissen, og han kom selv til å bli den første og fremste talsmann for den russiske revolusjon i Norge og Norden i hele sitt lange virke fra 1917 til denne dag. Bokens avsnitt om forfatterens besøk i Sovjetlandet, møtene med Lenin, opplysningene om den sosialistiske oppbyggingen og kamerat Egedes egen kamp for de bolsjevikiske idéer i Norge, for Norges diplomatiske anerkjennelse av Sovjet-Russland, for massedemonstrasjonen mot "de 14 nasjoners intervensjon" i arbeiderstaten, er for oss alle verdifulle bilder til studiet av kontakten mellom norsk og russisk arbeiderbevegelse og dens betydning for oss.

Fra min grønneste ungdom i arbeiderbevegelsen kan jeg huske at folk alltid sa, når Egede Nissens navn ble nevnt: "Åja, det var han som stengte posthuset i Stavanger." Det ble sagt stundom med begeistring, stundom med raseri, alt ettersom vedkommende var venn eller fiende. Men heller ikke fienden kunne skjule sin beundring for "den røde postmester´n".

Det sto alltid strid om Egede Nissens navn. Og først og fremst for hans utrettelige og ubendige kamp for den russiske revolusjon og Sovjetunionen.

Kamerat Egede er en av de få gjenlevende 1905-menn. Hans skildring av dette avsnitt av Norges historie er dobbelt interessant, fordi han hørte til den lille gruppe som i opposisjon til regjeringa og stortingsflertallet mest konsekvent formet kampen for selvstendigheten med bestrebelser for å oppnå den mest utstrakte demokratisering bl. a. ved å reise kampen for republikken.

Det er overmåte interessant å lese Egede Nissens framstilling av dette og hans begrunnelse for sine standpunkter. Begrunnelsen er nemlig i en rekke skrifter av 1905 forvrengt så man har fått et falskt bilde av opposisjonen.

Og like verdifullt er skildringen av forsvarsdebatten i Stortinget de påfølgende år. De har vært brukt som argument fra konservativt hold for å framstille arbeiderbevegelsen som "forsvarsnihilister". Med den konkrete bakgrunn som boka påviser for debatt og framsatte forslag, blir det klart at saken ikke da dreiet seg om det. Hele spørsmålet var forbundet med forholdet til Sverige og stormaktspolitikken overfor Norden og kommer derved også i annet lys.

De temmelig omfattende avsnitt om stortingsarbeidet inneholder derfor et veld av opplysninger som i mange tilfelle supplerer og fullstendiggjør bildet av den politiske kampen i Norge.

Egede nissen forteller et sted i sin bok om et av sine dramatiske møter med finnmarkingene. De var kommet ut til rutebåten og lå i sine småbåter rundt den , mens han talte til dem fra skipets leider. Etter hans tale kom skuespillerinnen Sofie Reimers, som også var ombord, bort til ham og sa: "Men gud hr. Egede Nissen, De er jo en kunstner!
Jeg er sikker på at det gledet kamerat Egede. Og det gleder ham den dag i dag. For Egede Nissen er nettopp en kunstner. Ikke en utøvende kunstner i alminnelig forstand. Men av temperament og naturell, i sin livsform og livsutfoldelse. Det merker en også av hans skildringer av hjemmet, hans hustru Goggi og barna.

Norsk scenekunst har mye å takke familien Egede Nissen for, og enda i mange år vil den store søskenflokk av skuespillere - barna - komme til å sette sitt sterke preg på landets teaterliv. Gad vite om ikke disse 7 talenter kan takke sitt hjem først og fremst for at de alle fant veien. Gad vite om ikke selve miljøet , selve atmosfæren i det hjem de vokste opp i, adlet de evner som var nedlagt i dem og styrket og utviklet deres arv?

For om Egede Nissens egen vei ble en annen enn kunstens, så har han i sitt politiske virke også maktet å ta opp denne sak og gjøre et stort arbeid. Først og fremst i Stavanger i de år han levde der. Men også som talsmann for en levende radikal kulturpolitikk i Stortinget, i pressen og i organisasjonene.

I sin bok gir kamerat Egede en rekke morsomme bilder av familien Egede Nissens liv. De "urolige" årene med reiser fram og tilbake mellom Sør- og Nord-Norge, barnas debuter som imøtesees med spenning i familien, vanskeligheter med hus og flytting og økonomi, kort sagt dagens små og store problemer i en familie, hvor forsørgeren ikke bare er forsørger, men også brennende opptatt i kampen for nye og store idéer. Og her ser en kanskje tydeligst forfatterens uoppslitelige humør, hans ukuelige optimisme og hans omsorg for de han framfor alt har ansvaret for.

Kamerat Egedes bok gir ikke et sammenhengende bilde av de seneste ti årene av hans virke. For den perioden er han vel framfor alt blitt ribbet for materiale av Gestapo.

Bokens ramme er spent om tiden fra århundreskiftet til tredveårene. Og for hver eneste av kamerat Egedes tusener av venner, for enhver som interesserer seg for vårt lands historie og for norsk arbeiderbevegelses historie i disse årene er boken "Et liv i strid" en kilde å øse av, en kilde til viten og en spore til fortsatt arbeid for det synet og de idéene kamerat Egede har vært og er en slik strålende talsmann for.



Just Lippe i:
11-12-1945.






1