Sosialdemokratiets historiske rolle - II:

Endelig kan de inkasssere gevinsten

I 1985 ble Gorbasjov valgt som generalsekretær i det sovjetiske kommunistparti.
Han fikk derfor en sentral plass i de begivenheter som fulgte. Sentrale begreper
som glasnost og perestroika vokste fram som reformbegreper.

Av Knut Holm

Dette skjedde i en periode da den ideologiske, økonomiske og politiske krigføring
mot Sovjetunionen var på det sterkeste fra borgerskapet i de kapitalistiske land. På
80-tallet under Reagan toppet de kapitalistiske stater kampen mot sosialismen. De
brukte kapprustingen, blokader og svart propaganda som middel.

Filosofien: ”Lik militær styrke gir begge systemer lik politisk sikkerhet” førte enorme
verdier inn i militære prosjekter. President Ronald Reagan proklamerte at i hans
periode så skulle Sovjetunionen rustes til konkurs. Han satte i gang et historisk
rustingsprogram uten sidestykke i fredstid. Sovjetunionen svarte på det nye
rustningsprogrammet. Enda større summer gikk til militære programmer i stedet for
til å bedre kårene til befolkningen.

I stedet for at den sosialistiske blokk kunne stå samlet i forsvaret av sosialismen, hadde
det på toppen av alt oppstått ei splittelse i den sosialistiske verdensbevegelsen allerede
på et tidligere tidspunkt. Alvorlig ble den etter president Nixon spilte ut det ”kinesiske kort”. Gjennom avtaler og løfter drev han en kile inn i den sosialistiske blokken. I
stedet for et samlet forsvar av sosialismen, tvang det to sosialistiske land bruke store
økonomiske ressurser til et militært forsvar mot hverandre. Dette førte til en svekkelse
av den sosialistiske bevegelsen.

Etter den omdiskuterte sovjetiske støtten til det revolusjonært demokratiske styret i
Afganistan, slik at det ikke skulle veltes overende, satte Vesten i gang kampanjer som
savner sidestykke. Handelsblokaden ble nesten total, og omfattet både teknologiske
varer og i stor grad ordinære handelsvarer. De sosialistiske land fikk ikke lenger delta
i den internasjonale arbeidsdelinga som de til dels hadde fått deltatt i under den
fredelige sameksistensen. Den politiske og ideologiske krigføringa mot de
sosialistiske land ble formidabel.

En nasjon som blir utsatt for slike handlinger som et lang langvarig våpenkappløp
på et slikt nivå, økonomiske blokader, politisk isolasjon og ideologisk
”svart propaganda”, kommer i kriselignende tilstander. Så også i Sovjetunionen og de
andre sosialistiske land. Når en rekke kommunistiske parti i Vest-Europa også
begynte å så tvil om den linjen de sosialistiske land førte var riktig, minsket sant å si
ikke problemene. ”Eurokommunismen” i Vest-Europa bidro til dette.

De svake økonomiske resultatene som styret kunne vise til overfor befolkningen i de
enkelte sosialistiske land som følge av den påtvungne militariseringen av økonomien,
førte til at misnøyen vokste i befolkningen. Legitimiteten til de kommunistiske partiene
smuldra gradvis hen over tid. Trua på det sosialistiske samfunnssystemet ble svekket.
Mange mista den.

Samtidig så de hvilke resultater de sosialdemokratisk styrte land i Europa hadde fått
til. Illusjoner ble født. Ikke bare i befolkningen, men også i ledelsen av det
kommunistiske partiet.

På en internasjonal vitenskapskonferanse som fant sted i Moskva på slutten av 1988,
innledet V. A. Medvedjev, som var sekretær i sentralkomiteen i Sovjetunionens
Kommunistiske Parti og medlem av politbyrået og sa: ”Det ser ut til at vi må tenke
nøye igjennom det moderne sosialdemokratiets praksis og dets konkrete virksomhet,
blant annet til forsvar for de sosiale og allmenndemokratiske resultater som
det arbeidende folk har nådd gjennom sin kamp”.

Kritikken av den sosialdemokratiske ideologien stilnet på de fleste områder.

Spørsmålet ble fra SUKP stilt på en ny måte. Det ble spørsmål om å låne av
sosialdemokratiets praktiske erfaringer. Om dette skjedde ut fra ei svekkelse av den
marxistiskleninistiske teorien i partiet eller om det ytre presset fra imperialismen ble
for stort, får bare framtiden engang vite. Det kan også vært en kombinasjon av de to
faktorer. Men en ting ser ut til å være på det rene, perestroika og glasnost sammen
med den økonomiske krisen førte til at imperialismen ble mer aggressiv. Både
på den internasjonale arenaen og overfor de sosialistiske land.

Da krisen i Sovjetunionen ble akutt lot folk seg styre av kontrarevolusjonen.
Subjektivt følte folket at de hadde ingen andre alternativ. Mange Jeltsiner kom på
banen. De slo i stykker Sovjetunionen. De åpnet vegen for at imperialismen kunne
integrere restene etter Sovjetunionen i sitt interesseområde. I det øvrige Øst- Europa
byttet man den marxistiskleninistiske ideologien med sosialdemokratiets.

Et verdenssystem gikk under. Tidligere generasjoners drømmer og håp og
selvoppofrelse ble skylt vekk. Hva er konsekvensene av dette?

Borgerskapets gevinst
Det ser vi i dagens politikk. den politiske og ideologiske høyrebølga som vokste
under Reagan og Thatcher er nå blitt ei økonomisk-sosial og kulturell høyrebølge.
Borgerskapet trenger ikke å være redd for det sosialistiske systemet lengre. De trenger
ikke å være redde for at folk skal vende tilbake til de sosialistiske ideer og politikk på
lang tid. Søylene ute i tåka er borte. Borgerskapet i det imperialistiske verdenssystemet
har så langt lyktes med sin globale strategi for å knuse sosialismen

Etter sammenbruddet i det sosialistiske verdenssystemet kan borgerskapet endelig si:

- Vi unngikk å bli utslettet ved at arbeiderbevegelsa begynte å bygge sosialismen.

- Sosialdemokratiet står på det borgerlige samfunns ideologi.

- Den revolusjonære bevegelsen er skadet for lang tid framover.

- Endelig kan vi begynne å drive det kapitalistiske systemet i henhold til sitt vesen.

- Vi kan kjøre en høyrepolitikk.

- Nå skal gevinsten innkasseres! Og det er de begynt med.

For det arbeiderbevegelsa brukte det 20. århundre for å bygge opp, tar nå
borgerskapet i det 21. århundre tilbake og river det i stykker. De har kontrollen over
samfunnet og frykter ikke lenger sosialismen. Den er borte. De kan kjøre fritt.
Borgerskapet tar nå velferden fra befolkningen og bruker den som eierkapital til seg
selv. Det ser vi overalt i de kapitalistiske land.

En representant for borgerskapet her til lands , Jens Ulltveit- Moe som tidligere var NHOpresident, sa i et TV intervju at den ukentlige arbeidstida må økes fra 35 timer
til 40 timer. Slike krav fra borgerskapet skjer ikke bare i Norge. Dette skjer i
forskjellige land. Frankrike har nå opphevet 35 timers uken.

Jens Ulltveit-Moes utspill førte til et kort rabalder fra LO. Men i en leder fra
arbeiderpressa het det: ”- Men så svekket som fagbevegelsen allerede er i mange av
disse landene, er det dessverre tvilsomt om den makter å mobilisere det som skal til
for å demme opp for denne utviklinga” (!)

Videre ser vi:

· Arbeidsmiljøloven svekkes.

· Det ligger forslag på å svekke alderspensjonene.

· Sykelønnsordninga svekkes.

· Uføretrygden strammes inn og svekkes.

· Statens overføringer til kommunene svekkes også.

Mindre andeler av den fremskaffede merverdien skal brukes på disse områdene.
Tvangsskruen settes nå på befolkningen av borgerskapet.

Dette skjer i et land som nasjonalinntekten bare øker. Vi har også fått ei privatisering
av statsbedriftene Telenor og Statoil. El-forsyningen privatiseres også. Borgerskapet
skal inn og tjene penger. Likeså innenfor helsesystemet, eldreomsorgen og skolen.
En skal legge merke til at bygginga av alt dette var sosialdemokratiets hjørnesteiner.
Men borgerskapet har ikke lenger bruk for sosialdemokratiet. Deres ideologi ble av
borgerskapet brukt i kampen mot sosialismen, og den er jo nå forsvunnet. Hvilke
hovedlinjer ser vi i borgerskapet bruk av sosialdemokratiet i sitt spill fram til
sosialismens fall?

Jo, borgerskapet ga konsesjoner til sosialdemokratiet og unngikk en overgang til et sosialistisk samfunn. Sosialdemokratiet sikret borgerskapets eksistens og deres
kontroll over overbygningen på samfunnet. Sosialdemokratiet ble også brukt i den
økonomiske, ideologiske, sosiale og kulturelle kampen mot den eksisterende
sosialismen. Sosialdemokratiet ble også benyttet i i kampen for kontrarevolusjon i
de sosialistiske land. Vi ser at sosialdemokratiet ble brukt og utnyttet av borgerskapet.
Nå er sosialdemokratiets historiske misjon fra det 20. århundret over.

Hvilken framtid har så sosialdemokratiet? Det norske Arbeiderparti har nå en
borgerlig reform plattform med en sosialliberal anskuelse.

Sosialistisk Venstreparti er blitt et nytt sosialdemokratisk parti med et tåket syn på
sosialisme. Selvsagt kan et sosialdemokratisk parti en eller annen gang i framtiden
benyttes på nytt av borgerskapet når det samme borgerskapet igjen har rotet seg inn
i en ny alvorlig krise. Om den nå er en syklisk eller en allmenn krise. Men det er ikke
nok for DNA. De har fra sine tidligere år forandret sin ideologiske plattform og vil nå
være med å videreutvikle det kapitalistiske systemet.

De har ingen illusjoner om sosialisme lenger. Under forskjellige påskudd er de
deltaker i imperialismes undertrykkingsapparat. Norsk utviklingshjelp har vært en
brøytplog for å integrere utviklingslandenes økonomi i de kapitalistiske lands
utbyttingsøkonomi.

Utviklingsland som ikke aksepterte Verdensbanken og Det internasjonale pengefonds
anbefalinger fikk ikke noe fra Norge. Sosialdemokratiet var i etterkrigstiden arkitekten
bak norsk utviklingshjelp.

Gjennom NATO har de vært positive til imperialismes inntog på Balkan og i
Afghanistan. De ønsker å bringe Norge inn i den Europeiske Unionen med den
kapitalistiske grunnloven. De ønsker nå å delta i den kapitalistiske utviklingen av den
nye supermakta.

Det skal bli interessant å følge SVs vandring i dette landskapet. Men for igjen å sitere den østerrikske sosialdemokratiske lederen Otto Bauer:

”Den reformistiske sosialismen er intet annet enn arbeiderklassens uunngåelige
ideologi på et bestemt trinn av sin utvikling, når arbeiderklassen ennå ikke er sterk
nok til å styrte det kapitalistiske samfunnssystemet, men allerede er sterk nok til å
utnytte de demokratiske institusjonene med framgang i kampen for å heve sin
levestandard innenfor rammen av det kapitalistiske samfunnet”.

Ut av dette kan man spørre:

- Hva skjer med arbeiderklassen når den reformistiske sosialismen ikke lenger
eksisterer, men har blitt sosialliberal på en borgerlig plattform?

- Hva skjer når arbeiderklassen svekkes og ikke lengre kan utnytte de demokratiske
institusjoner i kampen for å heve sin levestandard innenfor rammen av det
kapitalistiske samfunnet?

Avslutning
Som avslutning kan man vel bli litt billedlig.

- I fotballkampen mellom de blå og de røde leder de blå etter første runden med 1-0.
Det er en pausen nå. De blå har byttet inn noen lyserøde og gitt dem blå trøyer. Mens
de røde har hele verdens befolkning de kan sette røde trøyer på. Det skal etter pausen
spilles en omgang til. Hva blir da resultatet?

En ting er sikkert: Aldri i den moderne tid har det vært mer bruk for et parti med en
marxist-leninistisk plattform som nå. Partiet må være der for å holde ideologien
levende. Visjonene og mulighetene. Den beskriver veien til flere nye trinn i
samfunnsutviklinga. Den kan utvide det borgerlige demokratiet til et sosialistisk
demokrati. Dette danner igjen grunnlaget for et demokrati på alle områder. Det
kommunistiske demokrati.

Vegen vil bli lang. Det må kommunistene være forberedt på. Men kommunistenes
visjoner må for framtida holdes levende. Og så lenge kapitalismen eksisterer gir det
grobunn for at de kommunistiske visjoner fortsatt eksisterer. Kommunistene må for
de kommende generasjoner overlevere sine visjoner.

Det får så være at sosialdemokratiet har latt seg benytte av borgerskapet ved bl. a.
å ha:

· Hindret land i å ta i bruk sosialismen
· Latt seg bruke i skeivutviklinga den reelt eksisterende sosialismen.
· Påvirket sosialismen i sosialdemokratisk retning.
· Var med på å legge grunnlaget for en kontrarevolusjon i de sosialistiske land.
· Sikret grunnlaget til borgerskapet i et kapitalistisk system.

Sosialdemokratiets historiske misjon er brakt til veis ende. Nå har ikke borgerskapet
lengre bruk for dem. Dette har det internasjonale sosialdemokratiet tatt konsekvensene
av. Den sosialdemokratiske ideologi vil i framtiden bare stå som en historisk parentes
i samfunnsutviklinga.


Del 1
her


Knut Holm er nestleder i NKP Midt-Norge