Kaare Wahl: Hammerfestkommunistene.

Glimt fra krigen

Innledning


Denne artikkelen bygger i hovedsak på notater som min far har etterlatt seg.

Det første er datert den 20.2.1968 og skrevet i noen nattetimer
da han arbeidet på Grand Hotell. «Til partihistoriens arkiv
», står det. Videre: «Nu er så mange år gått siden den tid at
mangt av detaljer er skjult i en glemselens tåke. Etter krigen,
etter hjemkomsten fra fangenskapet, var jeg sterkt plaget av
hukommelsessvikt når det gjaldt det som hadde hendt både
før og under krigen. Noen annen forklaring enn at det må skyldes
de stadige sjokk under krigen og senere i fangenskapet i
Tyskland, kan jeg ikke gi».

Glimtene fra fangenskapet har jeg bare fått muntlig.
Min far var leder i partilaget og dets illegale arbeid under
krigen. Mye kommer derfor til å dreie seg om ham, og det har
derfor vært vanskelig å skrive dette.
Artikkelen er å sammenligne med et puslespill hvor noen
brikker mangler, men ikke flere enn at man aner hvordan bildet
ser ut.

Partilaget stiftes

Hammerfest lag av NorgesKommunistiske Parti ble dannet
1. mai 1935. De 5 første medlemmene var Aksel Wahl,
Paul Amundsen, Henry Hansen, Adolf Wiik og Ludvig
Evensen. Senere kom den kjente faglige tillitsmannen
Olaf Kårby og noen andre radikale arbeidere med.
Da krigenkom, hadde laget et medlemstall på 13.

Siden 1903 hadde byen hatt et aktivt arbeiderungdomslag,
Ungdommens Vel. For interesserte hadde det et ganske stort
bibliotek på ca. 100 bøker og brosjyrer, blant dem Det
kommunistiske manifest, Den materialistiske historieoppfatning
og Bukarins Kommunismens ABC. Det var fengslende stoff for søkende ungdom
som ville ha svar på tidens spørsmål.

Ungdommens Vel hadde i høst- og vintermånedene ukentlig møter
i Folkets hus’ store sal hvor det hang et stort bilde av Karl Marx. NKPs første
medlemmer fikk nok sin første skolering her. Etter dannelsen
ble partilaget mest en studiesirkel i sosialismens vitenskapelige
ideer. Dimitrovs enhets- og folkefrontpolitikk sto sentralt.
Samtidig gikk det en vårløsning over landet av progressive
antifascistiske ideer. Otto Luihns Arbeiderrevy, Arbeidermagasinet
og Nordahl Griegs Veien frem og Vår ære og vår makt skapte lys over
landet. I tillegg til disse skriftene ble NKPs Arbeideren, Finnmark
Framtid, Nytt fra Sovjet samt litteratur og brosjyrer fra partiets
forlag spredt i et ganske stort antall.Ute i Europa vokste fascismen.
Italia okkuperte Etiopia i 1935. Borgerkrigen raste i Spania i 1936-39.
Østerrike og Tsjekkoslovakia ble okkupert. 23. august 1939 inngikk
Tyskland og Sovjetunionen en ikkeangrepspakt. Blant kommunistenei Hammerfest
ble den vurdert som et forsøk fra Sovjetunionens side på å utsette
krigen på sitt territorium etter at bestrebelsene på å danne et forbund med
Vestmaktene mot Hitler hadde brutt sammen.Finlandskrigen raste i tida
30.9.39 - 13.3.40. Sovjetunionen angrep etter at forhandlinger om avståelse av
finsk territorium nær Leningrad i bytte mot større landområder i Karelen
hadde brutt sammen. Ikkeangrepspakten og Finlandskrigen skapte en sterk
stemning mot kommunistene, disse hendingene ble skruppelløst brukt i
propagandaen mot dem, uten hensyn til andre vurderinger.Hetsen ble
sammenfattet i begrepet «nazikommunister». Dette til tross,
den 7. november 1939 ble det dannet et Kommunistisk ungdomslag
med 30-40 medlemmer med Bjarne Kvalvik som formann. Hammerfest
bygningsarbeiderforenings resolusjon om Finlandskrigen ble gjengitt
i Moskva radio i sin helhet, med full underskrift: Adolf Wiik, formann
og Paul Amundsen, sekretær. Det sies at det var to som var brei om brøstet
i tida etter.

«Verg landet mot fascismen»

var den hovedparole NKP hadde satt opp for arbeiderbevegelsen og det
norske folket i februar 1939. Men alt var så langt borte, krig
i Norge var utenkelig. Eller? Ca. 2 måneder før 9. april 1940, ble mulighetene
for en tysk okkupasjon av Norge diskutert i partilaget. Rykter florerte
om tyske troppekonsentrasjoner i Kielområdet. Noen skrattlo. Men det ble
vedtatt at abonnementslistene på Arbeideren og Finnmark Framtid
skulle fjernes fra posthuset. Avisene kom i pakker som lagets medlemmer etter
dette selv delte ut til abonnentene eller solgte.

Okkupasjon

Etter 9. april, men før kapitulasjonen,hadde NKP en konferanse i Alta.
Dit kom redaktør Richard Bodin på vegne av NKP og gjorde rede for situasjonen.
Min far hadde da vakttjeneste ved Alta Bataljon og fikk ikke delta på konnferansen.
Men han fikk referat senere. Albert Brox og Kåre Hartvigsen var alt ved Narvikfronten.

Umiddelbart etter at okkupasjonen var et faktum, kom Olaf Kvernmo fra
sentralstyret i NKP for å studere partiets situasjonher oppe, og
finne ut om noen var falt under krigshandlingene. Mye hjelp og råd kunne han ikke
gi. Han sa at laget kom til å gå en vanskelig tid i møte, hvor
laget selv åtte løse de problemer som dukket opp, etter beste evne.Kvernmo
hadde også et møte med styret i NKU-laget hvor de ble bedt om å brenne alle
papirer. Bjarne Kvalvik syntes senere det var for galt og bestemte
seg for å gjemme dem. Det var ikke helt enkelt fordi en nabo som var
med i NS, viste stor interesse for dem. Sammen med sin forlovede la de de
fleste papirene inn på kroppene, resten la Bjarne oppå en arm med frakken
lagt over. Så gikk de tur på Salen, hvor de gravde ned papirene
under et fremspring. Papirene var emballert for det formål.
(Og der ble de liggende til etter krigen). Olaf Kvernmo ble senere tatt av
tyskerne og skutt i 1943. Etter disse møtene ble det besluttet at i
tilfelle forhør av Gestapo skulle man si at partilaget bare hadde 5 medlemmer,
og de skulle være Aksel, Paul, Ludvig, Henry og Albert.
Alle andre påstander var rykter og slarv som intet hadde med virkeligheten å
gjøre. Tilsvarende ble også gjort i NKU-laget. Noen navn skulle ikke
nevnes i tilfelle man fikk bruk for kurerer. Tiltakene med abonnements-
listene og «reduksjonen » i NKPs og NKUs medlemstall hadde til hensikt å
spare folk for ubehagelige besøk av Gestapo. Gestapo må likevel ha hatt
sine informanter. Da Bjarne Kvalvik høsten 1940 ble innkalt til
forhør, oppga han de navnene de var blitt enig om. Men Klötzer hadde en
liste foran seg. «Hva med han, da?», spør han. Jo, han hadde han
glemt. «Og henne da?» Jo, hum hadde vært så lite med at han hadde glemt
henne også. Batongen smalt i bordet. Og slik fortsatte det. Klötzer visste
om alle NKUs medlemmer. Albert Brox fikk besøk av Gestapo allerede
i midten av juni 1940. De plukket med seg litteratur, marxistisk
og annen, som ble vurdert som skadelig. Dette ble et kjennetegn
på alle razziaene som skulle komme. Han hadde inntrykk av at Gestapo
allerede da visste mye. Hadde Jonas Lies overvåking av kommunistene i Finnmark
allerede kommet til nytte? Det kommunistene hadde advart og
kjempet mot, fascismen og krigen, var kommet til landet.

Hvordan drive motstand?

En uke etter at Kvernmo var reist, ble det holdt et møte med bl. a. Odin
Rønbeck og Olav Kårby for å drøfte muligheten av motstandsceller og
sabotasjegrupper på båter og bedrifter. Faren ved foretaket og de mange
usikkerhetsmomenter gjorde at møtet ikke munnet ut i noen konkrete
beslutninger. Partilaget analyserte sine ressurser og hvordan de best
kunne brukes. Ett problem stakk seg øyeblikkelig fram:
Ungdom og arbeidere som i årevis hadde gått arbeidsløse eller bare hatt arbeid
i korte perioder, kastet seg nå over arbeidet med «de ubrukte
krefters energi». Partiet hadde solide støttepunkter rundt om på
arbeidsplassene og satte seg nå som hovedoppgave å få arbeids-
produktiviteten ned. 1000 arbeidere som gjør halv innsats, utgjør bare
500, og en fjerdedels innsats bare 250. At dette var en førsterangs
oppgave, var åpenbart. Her ble medlemmer og sympatisører utnyttet fullt ut.
Resultatene uteble heller ikke. Men det oppsto tilspissede forhold på
mange arbeidsplasser der arbeidslederne ikke forsto den nedadgående
arbeidsproduktivitets nødvendighet. Den andre altoverskyggende oppgaven
var å forhindre en nazifisering av ungdommen og folket. Partiet anså at
faren var tilstede for at et folk med en sterk arbeiderbevegelse og
sosialistiske forhåpninger, kunne narres på avveie med nasjonalistisk
og såkalt «sosialistisk» propaganda fra tyskernes og Nasjonal Samlings side.
Også i dette arbeidet ble medlemmer og sympatisører utnyttet fullt
ut. «Londonnytt» ble spredt med jungeltelegrafen. Dette var et viktig
bidrag til den politiske og ideologiske ront mot nazismen i folket.

Søken etter motstand «på høyere nivå»

3/4 år etter Kvernmos besøk ble Aksel Wahl innkalt til Gestapo og forhørt om
besøket. Det kom lite ut av forhøret, han led ingen overlast utover de
vanlige skremslene og truslene, bl. a. om skyting. Etter 2-3 timer ble han
sluppet fri. Ønsket om å heve motstanden opp på et høyere nivå var hele tida
til stede. Etter Kvernmos besøk ventet de på å få direktiver og oppgaver
fra ledelsen i NKP. Men de var uvitende om hvor fort tyskerne
hadde tatt hand om de ledende kommunistene. 21 av sentralkomiteens medlemmer
var blitt tatt hånd om av tyskerne og skutt i løpet av krigen.
Furubotns sentralkomite var totalt ukjent, i hvert fall de to første
årene. De var også uvitende om hvordan Rinnanbanden hadde kappet av
partlinja nordover. Det var derfor en stor skuffelse for dem at
partiledelsen ikke fungerte over hele landet de to første årene, bortsett
fra Bodins og Kvernmos besøk. Men hvordan kunne motstanden
heves til et høyere nivå? Hammerfest var en småby med ca. 3000 innbyggere,
med gjennomsiktige forhold og partitilhørigheten til min far og de andre var
allment kjent. Videre var de tyske garnisonene i byen og nærmeste omegn på
størrelse med byens befolkning. På toppen av det hele var det dårlige
kommunikasjoner til resten av vestfylket. Vinteren 1941-42
utarbeidet min far et «krigsdokument» på 20 sider i 4 håndskrevne
eksemplarer. Dette dokumentet var et forslag til organisering av partiets
illegale arbeid. Planen omfattet hele Vest-Finnmark. I den
allmenne kampen mot nazifiseringa var det om å gjøre å engasjere flest
mulig. I denne saken var det færrest mulig som måtte involveres på
planleggingsstadiet. De andre kommunistene i Hammerfest ble konsultert
bare i generelle vendinger. Bare Fritz Valen visste om dokumentet. Han ble
betrodd de 4 eksemplarene etter en razzia hjemme hos oss. Etter at Fritz
fikk dem, ble 3 av dem sendt med kurerer til adressatene i Alta, Porsanger
og Nordkapp kommuner. Det fjerde ble gravd ned ved brua over
Russeelva i Rossmollgata i en termosflaske. Kanskje ligger det der enda.
Av de 3 ble ett sendt til Ingvald Bjørnæs i Kamøyvær. Han gjømte det under ei
kai inntil uvær og storflo tok det. De 2 andre ble sendt til Erling
Romsdal i Alta og Åge Andersen i Lakselv. De ble sannsynligvis brent under
evakueringa.

Gestapo trapper opp

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 fikk min far meldeplikt
hos Gestapo hver uke i 7 måneder. Det ble «mindre behagelige»
samtaler og forhør. Bl. a. ble han forsøkt overtalt til å slutte seg
til «den nye tid», hvilket han bestemt avviste. I denne perioden hadde han
fem razziaer hjemme hos seg. Han hadde tatt den forferdelig risikoen å
skrive krigsdokumentet hjemme. Etter at planen var ferdig nedskrevet,
fikk han besøk av Gestapo kl. 5 om morgenen. Dette var den 2.
eller 3. razziaen. Men lykken, om ikke forstanden, står den kjekke bi som
det heter. De fant ikke manuskriptet, og det var en lykkelig mann som
fulgte dem ut. Det var også siste gang han oppbevarte illegalt materiell hjemme.
Jeg tillater meg å ta med følgende historie som min mor har fortalt meg, og
som jeg antar referer til denne razziaen. Jeg var da vel 2 år gammel. Da
tyskerne hadde forlatt huset, tok jeg min far i hånden og førte ham ut
i yttergangen. Der løftet jeg på golvbelegget slik at noen papirer kom
fram. «De fant ikke disse, pappa», skal jeg triumferende ha sagt.
Jeg har, altfor sent, forsøkte å forstå det presset han må ha vært utsatt for.
En gang fortalte han meg at under en razzia hadde en av tyskerne tatt
ham til side og sagt at om han ikke tenkte på seg selv, så hadde han en
kone og liten gutt å ta vare på. Hans umiddelbare reaksjon, som
veltrenet idrettsmann og bokser, var å hive tyskeren ut av vinduet
(vi bodde hos Ludvig Kristiansen på Hauen i 2. etasje). Men han skjønte fort at
det gavnet ingen. Nye håp - nye muligheter? Den gunstige krigsutviklinga
på Østfronten og i Afrika virket stimulerende på hele
hjemmefronten og hele folket forøvrig. Med det kommunistiske partiets vilje
til aktiv krigføring så de fram til spengstoffsabotasje og væpnet kamp i
slutten av krigen. Tyskernes lagre av bensin og ammunisjon samt aktuelle
bruer ble kartlagt. Spørsmålet var hvor de skulle få passende
sprengstoff og håndvåpen til personlig sikring. Jeg hitsetter et sitat som
forteller om en side ved deres virksomhet som jeg gjerne skulle visst mer
om, men det får stå der som en antydning. «Vi kjempet for å komme i
forbindelse med den russiske militære etterretningstjeneste for å kunne rette
støt mot den tyske forsyningstjenesten, konvoiene til nordfronten. Vi
lyktes ikke med å skaffe et slikt senter i Hammerfest, fordi russerne var
uheldige med sine landsettinger på Opnan og på Sørøya. Derved fikk vi ikke
direkte kontakt med Murmansk og måtte holde oss til sekundære. Hjemmefronten
visste vi dekket London med nødvendig militær og politisk
etterretning, så vi anså det ikke nødvendig å engasjere oss på det avsnittet
selv om fornøden kontakt og om nødvendig, samarbeid kom i stand».
Et sted nevnes «observasjonskontakt » med Otto Larsens gruppe.
Men de skulle snart få annet å tenke på.

På nære nippet.

Ved en anledning ble min far kontaktet av apoteker
Schulz og spurt om han ville spre flyveblad for en
vestlandsorganisasjon. Han svarte selvfølgelig ja. Han fikk flyveblad 1
eller 2 ganger av Shultz, det ene inneholdt Kongens tale til det norske
folk. Det var ca. 15 eksemplarer. Senere fikk han flyveblad 2
ganger til, fra hvem husket han ikke. Det ene inneholdt et allment opprop til
det norske folk om å stå fast og være sikker på seieren. Det andre
inneholdt en tale av Molotov om krigens gang. Han vurderte det slik at disse
bladene burde deles ut i Alta. Følgelig dro han dit med dem,
i hvert fall en gang på sykkel. Da holdt det på å gå galt. Ved en kontroll
inne i Leirvika ble han spurt om hvor han skulle, men hans
forklaring ble godtatt uten nærmere granskning av bagasjen. Videre at tyske
vaktposter øverst i Stokkedalen ikke skjøt godt nok i nattemørket da han
syklet forbi uten å stoppe på anrop. En kule gikk mellom overkroppen
og armen, fortalte han en gang. En tredje tur til Alta hadde sammenheng med at
kommunistene der hadde tatt hånd om en handfull russefanger som hadde
flyktet. Kunne det være en tysk infiltrasjon? De kom til at så ikke var
tilfelle. Den senere utviklinga bekreftet dette, alle fangene bortsett
fra en ble videresendt til Sverige, den siste direkte til
Sovjetunionen i krigens sluttfase.

Provokatøren

Min far og andre kommunister ble ved årsskiftet 1943-44 kontaktet av
en «tysk sjømann » som ga seg ut for å være kommunist. Han hadde
hammer og sigd tatovert på armen og sa at han het Paul Kämpfe.
Han tilbød seg å hjelpe til med antifascistisk arbeid og foreslo at det burde holdes et
møte mellom kommunister i Alta og Hammerfest. Med den forsiktighet
som utviklet seg under krigen, vedtok partiet at han skulle holdes på avstand,
men han ga seg ikke. Ved et tilfelle fikk Inger Wahl, som da
arbeidet på Grand Hotell, vite av en tysk underoffiser at Paul Kämpfe
var gestapoagent. Dette brakte hun straks videre til sin bror. Etter dette
gikk budstikka til alle kontakter i byen og distriktet om at
Gestapo hadde klistret en agent på dem. De avviste flere møter med ham.
Men min far ble stadig inviterte til nye drøftinger samtidig som han
fikk høre hvilken skam det var for kommunister å ha en slik «humanistisk» og
defaitistisk innstilling i kampen mot fascismen. Noen partikamerater flyttet
for en tid ut av byen, en ble lagt inn på sykehus.
Resten ventet. Til slutt ble det nødvendig å ta tyren ved hornene. Det ble
arrangert et møte med Paul Kämpfe i leiligheta til Henny Lillebo.
Med seg hadde han Fritz Valen - i tilfelle det ble aktuelt å likvidere Kämpfe.
På denne tida hadde Fritz allerde ett opphold i konsentrasjonsleir med på å
stjele tysk flesk. Da kom han blant de såkalte «Moorsoldaten» og
hadde en forferdelig påkjenning. Men han viste ingen tegn til kapitulasjon
da han kom hjem. Det var derfor ikke tilfeldig at hanble valgt. Det ble ikke
noe håndgemeng siden Kämpfe også hadde tatt med seg en følgesvenn.
Men under møtet ble det gjort tindrende klart for ham at kommunistene her ikke
drev med illegalt arbeid og ikke ønsket det heller. De var fredelige
arbeidsfolk som ikke kunne tenke seg å holde på med sånt.
Etter to uker, den 3.3.44, slo Gestapo til.

Arrestasjoner

Kl. 22 kom Gestapo og hentet min far. Min mor ble tatt med for sikkerhets
skyld. Videre ble Frits Valen, Paul Amundsen,Kyrre Wahl, Inger Wahl,
Henry Hansen, Henrys sønn Gunnar og datter Henny tatt. Etter kortere forhør
ble min mor, Paul, Kyrre og Inger sluppet løs. Gunnar og Henny
var ikke involvert i noe, hun ble tatt fordi møtet med provokatøren
foregikk i hennes leilighet, han (kanskje) fordi han var en sangfugl
og hadde det med å synge Internasjonalen slik at det ljomet i nabolaget.
Det var ikke tid og sted for slike sanger. Min far ble forhørt i 55 timer
i løpet av 4 døgn. Gestaposjefen Klötzer ledet forhørene.Utrolig nok,
men ved hjelp av fengslets vaktmester kunne det holdes nattmøter hvor det ble
avtalt hva som skulle sies. Det ble også sendt beskjeder ut i distriktet
fra fengslet, blant annet til Margit Hågensen i Alta hvor det ble advart
mot eventuelle følger. Paul ga beskjeden til Leif Erntsen som brakte den
videre. Margit Hågensen var en uvanlig kvinne. Før krigen var
hun medlem av Røde Hjelp, en organisasjon som tok vare på og skjulte tyske
flyktninger i Norge. Og hun var en av 3 norske kvinner som dro til Spania
og pleide sårede fra Den internasjonale brigaden. Nordahl Grieg fremhevet
hennes innsats. Etter å ha mottatt advarselen, dro hun, hennes mann og
deres lille datter til Sverige. De fikk skyss av noen samer de kjente.
Da forhøret var slutt, den siste runden varte i 17 timer,besvimte min far av
utmattelse. Han fortalte aldri noe om selve forhøret, men ved en
anledning kom følgende historie: Han sitter fremfor gestaposjefen

Klötzer som sier: "Du skal sendes til Tromsø. Om du blir skutt der eller sendt til Tyskland,
vet jeg ikke. Men hvis du bli skutt der, vil jeg sende deg en krans".
Min far utdypet det aldri. La meg også ta med Karoline Hansens ord, Henrys kone,
slik min far fortalte det, da hun fikk komme til fengslet for å ta farvel.
Idet hun gikk, snudde hun seg i døra, hilste med knyttet neve og sa: «Husk
ka som enn skjer, la ikke de fascistiske svina knekke dokker, bryte viljen
dokkers. Kjemp videre!» En arbeiderhustru og mor. Min far skriver et sted:
«Jeg vet igrunnen ikke hvorforGestapo arresterte oss.
De hadde jo ikke beviser for noe som helst konkret illegalt arbeide fra vår side.
Jeg antar at skuespillet med arrestasjoner, besettelse av post og telegraf osv.,
var satt igang av Gestapos hovedkvarter i Tromsø for å vise at kampen
i Nord-Norge mot den kommunistiske fare ble ført skånselsløst. De trengte vel
i høyeste grad til «resultater» av sitt arbeid, en fjær som kunne bli til 5
høns overfor deres overordnede i Oslo. Jeg betrakter de 5 dager lange
forhør av oss som en total seier for oss. Bare vi 5 som provokatøren personlig
hadde sett og hørt ble tatt. Ikke en eneste en i Vest-Finnmark
forøvrig ».

Black Watch

Bjarne Kvalvik forteller at han ut på våren/sommeren 1944 fikk Adolf Wiik
på besøk. «Noen har snakket sammen», innledet han. Det viste seg at
han og Paul Amundsen planla å sprenge Black Watch som var forskyningsskip
for ubåter som jaktet på Murmanskkonvoiene. Adolf Wiik var sprengningsbas
og kunne skaffe dynamitt med tilbehør. Båten lå da ved nåværende havneterminal.
Bjarne Kvalvik var utsett til å ta seg fram under kaia og plassere
dynamitten ved skipssida. Eksposjonen skulleutløses via ei
lang ledning. Bjarne ventet på startordre, men fikk så kontrabeskjed.
Noen hadde fortalt at tyskerne ville ta gisler dersom det ble foretatt
sabotasje. «Du snakker aldri til et levende menneske om dette», sa Adolf.

Fangeliv

De fem arrestantene ble ikke skutt, de havnet i ulike fangeleire.
Fra denne tida har jeg bare historier som far fortalte over kjøkkenbordet
å holde meg til. Som marxist burde jeg vite at folk ikke lever evig, og
derfor tatt notater. Men det ble ikke gjort. Det følgende er forsøk
på å gjengi noe, selv om det blir fattigere uten hans innforlevelse.
Min far endte opp i Sachsenhausen. Som telefonarbeider havnet han i
Sonderkommando Prinz Albrechts Strasse, Gestapos hovedkvarter i Berlin.
Hvor er det tilfellet kan føre oss? Der ble han sammen med fanger fra andre
land satt til vedlikeholdsarbeid av radio-og telefonapparater.
Blant disse fangene var det også folk som kunne sitt fag. Og der - i
Gestapos hjerte, omgitt av vakter - rigget de opp utstyr og lyttet på London!
På vei tilbake til leiren en dag kom en tysk soldat i full mundur
syklende forbi. Plutselig hever han knyttneven til kommunistisk hilsen og roper:
«Rot Front, Kameraden!» Og så var han borte.
Under et bombeangrep havner han i en beskyttelsesgrav sammen med en russisk medfange.Plutselig får de
en tallerkenformet brannbombe dettende ned mellom dem i grava. Russeren
har åndsnærværelse nok til raskt å grave sand over den slik at
den kveles. «Her er det sannelig farlig å være», flirer han.
Hvorpå han tar suppekoppen sin og holder den som en hjelm over hodet. Øyeblikket
etter sitter en bombesplint i den. En annen gang kommer han opp fra
undergrunnsbanen idet et bombeangep er i ferd med å avsluttes.
På andre sida av gata står 70-80 tyskere klemt opp mot en husvegg, slik de
hadde fått beskjed om. En bombe eksploderer inne i huset. Veggen svaier ut
over menneskene, men går så tilbake. Det samme gjentar seg en gang til.
Men så, tredje gangen, kommer veggen ut over menneskene og raser sammen.
Alle omkommer. «Hvis de bare hadde løpt», sier han stille.En kveld står 80
jøde-gutter foran leirens port. Morgenen etter ligger der 80 klesbylter.
Han fortalte om solskinnsbarnet Ali. Han var araber, og det alene var nok til
tyskerne var etter ham. En kveld, sola har nettopp gått ned og himmelen
flammer i rødt, la de en løkke rundt halsen på ham, spøkefullt
det visst, og spurte: Hvem er størst, Hitler eller Allah.
Ali svarte: Allah ist gross. Så heiste de ham opp. Spørsmålet ble gjentatt
er at han var tatt ned, halvkvalt. Allah ist gross, Hitler ist so
klein, kom det fra ham. Om morgenen fant de ham død, og etter det var ikke
livet det samme for noen av dem lenger. Jeg slutter med at han, da krigen
et mot slutten, en dag sto på Berliner Bahnhof som lå like ved
hovedkvarteret.
Han ser flokker av fillete offiserer og soldater som er på
vill flukt vestover fra Den røde arme. Han ser kontrasten i forhold
til da de seiret på alle fronter. Han ser Hitler-Tysklands nederlag.
HISTORIEN passerer revy foran den skolerte kommunisten fra Hammerfest.

Hjemover

Den 2.5.45 sender han et postkort fra Helsingborg til sin kone. Kortet har
følgende adresse : Sara Storborg Wahl, Krutthusgata, Hammerfest. Senere
adresse: Nussfjord, Lofoten og til 20.2.45 Melbo - Vesterålen.
Derfra evakuert Trondheim, Evakueringskontoret, Oslo. Under har noen
skrevet: Gryllefjord, understreket. Om vi fikk dette kortet på en
gård ved Ilseng utenfor Hamar hvor vi da bodde, eller først i Gryllefjord på
hjemtur, vites ikke. Litt av innholdet: «De siste 2 måneder har jeg
stadig skiftet boplass. Men jeg har hatt det godt hele tiden. 1. mai, i går,
kom jeg til Sverige og er nu å regne for fri. Man har jo vennet seg
til litt av hvert under denne krigen og tar alt om kommer med ro og
fatning. Men da det «Svenska Rødekorsets» biler kom inn i hjertet av
Tyskland for å hente oss hjem, da var det ikke fritt for at hjertet slo
litt hurtigere. «Svenska rødekorset» og «Danske røde kors» har gjort
et enestående arbeid med at de hele tiden under fangenskapet
har sendt oss pakker. Vi har derfor ikke sultet...» Med Røde Kors-bussene
kom også Henry, Henny og Gunnar. Henry hadde fått skamfert den ene foten
da han en gang tok sin sønn i forsvar. Vaktene brukte geværkolbene hardt.
Hvem som kom først til Ilseng, min far eller følgende jernbanetelegram
innlevert den 4.5. kl. 15.30. vites heller ikke. Innhold: «Røde kors opplyser at Aksel og Fritz er på tur hjem.
Hilsen Ole Helgesen og Kyrre».

En vurdering

Det er opp til andre å vurdere kommunistenes innsats. Men jeg tar med to
sitater for å antyde hvordan min far som hovedaktør så på det:
«Nu etter krigen er det lett å se våre mangler og begrensninger.
Men under de gitte betingelser for mitt og vårt arbeid den gang, samt vår
sørgelig dårlige kjennskap til løsning av en slik situasjons problemer,
er det forståelig at det ikke lyktes oss å bryte ut av jernringen som vi var
sluttetinn i». «På denne bakgrunn ser jeg tilbake på krigens og
fangenskapets dager som brutale og tragiske år i menneskesamfunnets
utvikling. Riktignok møtte man mennesker hvis innsats og personlighet avtvang
og fortsatt avtvinger oss vår beundring for deres mot,
snarrådighet og offervilje, men hovedinntrykket er fortsatt at kampen var et
arbeid. Riktignok krevende og vanskelig. Men det måtte gjøres.
Mitt og vårt var av beskjedent format. Men vi forsøkte å være med».

År 1946, søndag 3/3 kl. 17 avholdt Hammerfest Kommunistiske Parti sitt første møte
etter krigen. Følgende dagsorden blev vedtatt:

1. Innledning om partiet og dets oppgaver v/ formann A. Wahl
2. Inntegning av medlemmer (osv)
Lenger nede i protokollen står det:
Det blev inntegnet 45 nye medlemmer. NKU-lagets medlemstall passerte raskt
100. Bjarne Kvalvik var formann. Det er en ny tid. Men jeg synes det er riktig
å avslutte med å gjengi følgende historie, avgitt over en kopp kaffe
ved kjøkkenbordet: Vel hjemme møter min far en ung mann på kaia. Denne karen
hadde forvillet seg over på gal side under krigen. Min far hilser, snakker
vennlig til ham, og spør hvordan han har det. Mannen brister i gråt og sier:
«Du er den første som har snakket slik til meg etter at jeg kom tilbake».

(Denne artikkelen er hentet fra ØYFOLK 1994, årbok for lokalhistorie og kultur i Hammerfest).