Uunngåelig utvikling
I marxistisk terminologi kaller vi denne fasen i kapitalismen for monopolkapitalismen. Kapitalismen gjennomgår en uunngåelig utvikling fra frikonkurranse til monopoldannelser. Underveis i utviklingen blir monopolenes makt og innflytelse så sterk at det finner sted en sammensmeltning av monopolenes makt og statens makt til en enhetlig utbytnings- og undertrykkingsmekanisme, for å sikre den høyeste monopolprofitt og det imperialistiske herredømmet, ekspansjon og aggresjon. Staten blir et redskap for å utvide monopolenes makt. Den vestlige verdens kapitalisme er i denne tilstanden som vi kaller statsmonopolkapitalismen eller imperialismen.

Statens støtte til monopolene ytrer seg på mange måter: Gjennom lovverk og institusjoner (WTO, MAI, EU) som har til oppgave å sikre monopolenes monopolsituasjon. Gjennom fordelaktig eller manglende beskatning. Subsidiering av monopolenes ekspansjon utenlands (IMF og Verdensbanken). Støtte til forskning som vesentlig kommer monopolene til gode. Propagandavirksomhet mot grupperinger og ideer som utfordrer monopolenes makt. Og i ytterste konsekvens militærmakt for å erobre utenlandske stengte markeder. Slik som vi har vært vitner til i fjor høst med krigen mot Afghanistan. Et slående eksempel på medias propagandafunksjon i denne sammenhengen er de første bildene fra Kabul etter krigen, som viste folk som barberte seg, og barn som så på Disney tegnefilmer. Nå hadde endelig afghanerne fått sin frihet. Nå kunne de nyte vestlig kultur. Ja der var det mange glade barneøyne kunne den kvinnelige NRK nyhetsleseren oppsummere med tårer i øynene.

Ikke la deg lure
Men la deg ikke lure, imperialistene har ingen humanistiske intensjoner. Vi som husker litt lengre en 15 minutter vet at Taliban vokste frem fra de vestligstøttete "demokratiets frihetskjempere" i mujahedin. Taliban ble først et problem da de stengte landet for oljekompaniene og alle andre vestlige monopoler. Vi husker også den tid da Saddam Hussein var vestens yndling i Midtøsten og mottok vestlig våpenstøtte i sin avskyelige krig mot Iran og egen befolkning. I dag gjør han bedre nytte som en felles fiende som vesten kan alliere seg med de andre arabiske nasjoner mot. Hvem får denne rollen i morgen?

La deg ikke lure av frasen om "krigen mot terror". USA kunne fått Bin Laden stilt for en nøytral domstol, men hvorfor kaste bort mulighetene for militær anneksjon av Afghanistan på en slik løsning. Det var mer et spørsmål om å hive seg over Afghanistan før de fant på å utlevere Bin Laden. Den imperialistiske aggresjon har alltid vært innhyllet i et røykteppe av retorikk og "gode" intensjoner. Det er alltid en eller annen god sak med humanistisk vinkling som gjør at vi som verdenssamfunn bare må gripe inn.

En gang var frasen at bare vi blir kvitt de kommunistiske landene så ville vi få en fredelig verden med nedrustning. I dag er det noen andre som bekler skurkerollen og som bare må vekk før vi får fred og frihet. Og slik vil det alltid være så lenge vi har imperialismen, for hinderet til en fredelig og fri verden er imperialismen selv.

Men er det ikke mulig ved opplysning og påvirkning å få maktbesitterne til å ta humanitære hensyn? Det er vel ikke så farlig at det bare er ett fåtall som besitter kontrollen over monopolene, hvis vi bare får de til å handle riktig?

Dette er tankegangen og utgangspunktet til mange venstregrupperinger. Det må være mulig å gi kapitalismen et menneskelig ansikt, for vi liker jo tross alt den velstandsutviklingen vi har hatt i vesten. Og vi skulle jo så gjerne sett at resten av verden også fikk ta del i denne utviklingen. Og overser fullstendig det faktum at vår materielle velstand er grunnlagt på at vi bytter varer med lav arbeidsinnsats imot varer med høy arbeidsinnsats. Og skal dette bytteforholdet endres så vil mye av grunnlaget for vår velstand forsvinne.

Kan kapitalismen bli snillere?
Men hvorfor kan ikke en kapitalist handle «riktig»? Kapitalister har generelt ikke noe forhold til de bedrifter de eier. Eierskapet kan i mange tilfeller bare vare i sekunder. Kapitalister kjøper og selger aksjer kontinuerlig ut i fra fallende og stigende aksjekurser. Og om en aksjekurs stiger eller synker henger dypest sett sammen med forventningen om høyest mulig utbytte på aksjen.

Til å drive monopolene har aksjeeierne ansatt et styre, som bare sitter i styrestolene så lenge de klarer å maksimere profitten. Systemet er bygd opp slik at det bare premierer handlinger som øker profitten. Og en av de viktigste måter å øke profitten på er å minimere arbeidernes del av merverdien. Ideelt sett skal ikke denne andelen være større enn at arbeideren overlever og kan produsere nye arbeidere. I mange deler av verden er arbeiderens andel ikke større enn nettopp det. En bedrift som prøver å bryte denne regelen om å maksimere profitten, vil fort synke i verdi på børsen, eller vil mangle kapasitet til å ekspandere og erobre nye markeder, og vil før eller siden selv bli utkonkurrert av konkurrerende bedrifter som ikke har slike skrupler. Derfor vil holdningskampanjer aldri føre frem selv om det selvsagt fra tid til annen kan skapes solskinnshistorier.

For å tiltrekke seg aksjekapital må monopolene stadig øke sin avkastning. stagnasjon tåles ikke selv om et overskudd produseres. Det har vi mange eksempler på fra Norge hvor virksomhet som skaper overskudd blir nedlagt, fordi man ønsker at markedet skal taes over av andre som kan skape et større overskudd.

Monopolene kan øke sitt overskudd ved å erobre nye markeder, eller utvikle ny energisparende teknologi. Men når dette utviklingsrommet blir oppbrukt, og det blir det før eller siden. Så oppstår det ei krise, og lønnsnivået til arbeiderne må angripes for å opprettholde veksten i profitten, eller man bruker staten til å angripe andre jevnbyrdige nasjoner for å erobre disse som ved 1. og 2. verdenskrig.

Revolusjonære situasjoner
I begge tilfeller økes presset på egen arbeiderklasse som i større og større grad vil bli presset med ryggen mot veggen, og en revolusjonær situasjon vil oppstå. Slike situasjoner har oppstått flere ganger i historien og har i noen tilfeller resultert i sosialistiske stater, som likevel har vist seg å være for svake til å stå i mot imperialismens angrep over tid. Det er naturlig at disse oppstandene først har kommet i mer underutviklede land. Fordi det er der befolkningen har vært mest presset, mens arbeiderklassen i mer utviklede land har delvis tatt del i rikdommene som blir samlet ved teknologisk utvikling og plyndring av andre land.

Men når andelen av merverdien til arbeiderklassen i vesten må angripes for å øke profitten, så vil det for imperialismen oppstå en situasjon som den ikke kan overleve. Imperialismen er terskelen til sosialismen, fordi ved den imperialistiske monopoldannelse har kapitalismen brukt opp sitt vekstpotensiale, og det vil medføre revolusjonære oppstander i selve kapitalismens arnested.

Når vi får en revolusjon i vesten vil ikke imperialismen være i stand til å etablere seg i andre land for å bekjempe revolusjonen. Og ved den sammenfiltring av verdensøkonomien som imperialismen selv har skapt vil det ikke lenger være mulig for dem å isolere revolusjonen til ett land.