Gunnar Arnfelt Knudsen under avdukingen av minnetavlen på Oslo østbanestasjon i 1995. Foto: Vegard Holm, Transportarbeideren. Sabotørveteran og legende Gunnar Arnfelt Knudsen fra Osvald-gruppa sovnet stille inn på Lindeberg sykehjem 16. juli 2002. Gunnar Arnfelt Knudsen ble født i Kristiania 1912 og vokste opp på Dælenga. Han seilte i utenriksfart fra han var 16 år til han var 22, da han fikk jobb i land som mekanisk sveiser. Så begynte han på brygga, hvor han ble tillitsvalgt i foreningen. Politisk ble han tidlig med i AUF, men kom til å se på Oslo AUF nærmest som en selskapsklubb. Via NKU kom han inn i NKP i 1938, og var særlig engasjert i støttearbeidet for den spanske republikken. 9. april var Gunnar vernepliktig gast på panserskipet "Tordenskjold" i Horten, da en liten gruppe tyskere som hadde klart å ta seg i land fikk seg overgitt hele marinebasen, mange fartøyer og befestninger uten sverdslag. Gastene ble satt på toget hjem med beskjed om at krigen var slutt. Gunnar glemte det aldri. Høsten 1941 kom han i tyskernes søkelys, da han var bas på sørenga og hans arbeidsgjeng hadde forsøkt å sabotere et tysk fryseskip. På denne tiden samlet han informasjoner om tyske troppebevegelser. Noe tid senere kom han i kontakt med Nasjonalgarden, en militær organisasjon som NKP hadde startet. Han var på møter i Ullevål Hageby og på Sinsen, men lite skjedde. NKP mente at tiden ennå ikke var ine for sabotasje. Men sommeren 1942 forandret det seg. Han ble bedt om å reise på sabotasjekurs i Rukke-dalen, hvor han i august 1942 kom i kontakt med Asbjørn Sunde, Monthey Røse, Peter Bruun og andre i Osvald-gruppa. Kort tid etter inngikk NKPs leder Peder Furubotn en samarbeidsavtale med Sunde, og Knudsen ble som ledd i avtalen sendt ut som vaktmannskap for NKP i Hemsedal. Deretter ble han sendt som instruktør til Milorg i Drammen, og etterpå for politigruppen i Oslo. I 1943 og 1944 var Gunnar sentral i den aktive motstandskampen. Osvaldgruppa dominerte sabotasjen på dette tidspunkt av krigen, og etter at Sunde hadde etablert hovedkvarter på Lunner og Einastranda, fungerte Gunnar som nestleder. Han organiserte spregning av jernbaner, broer og likvidasjoner, etter mars 1944 også noen bankran, for å skaffe penger til driften av organisasjonen og til pårørende som hadde mistet sine forsørgere. Ved to anledninger gjennomførte han vanskelige kureroppdrag til Stockholm og det var han som bragte ordren om oppløsning av organisasjonen til Norge i juni 1944. Et vanskelig oppdrag fikk Gunnar høsten 1944, da han sammen med to andre sabotører ble sendt til Bergen for å instruere Osvaldgruppas Bergensavlegger, Saborg. Mens de var i Bergen gjennomførte Saborg sin intense sabotasjekampanje, før tyskerne fikk revet det hele opp. Gunnar unnslapp som blindpassasjer på et skip og kom tilbake til Oslo. Deretter ble han sendt på et siste kureroppdrag til Stockholm, hvor han var da krigen sluttet. Etter krigen fulgte en vanskelig tid for mange fra Osvaldgruppa, som ble overvåket intenst av politiet og av militære etterretningsorgan. Gunnar jobbet på Oslo Havnelager, da han i 1954 ble dratt inn i Sundesaken av POT. Etterpå ble det vanskelig med jobb, det var ikke til å unngå at langvarig overvåking og svartelisting satte preg på ham. Han klarte likevel å komme tilbake til jobb. De siste årene før han ble krigspensjonert mvar han arbeidsformann ved Ringnes bryggeri. Gunnar hørte ikke til dem som vifter med meterlange 17-mai-sløyfer mens de ustoppelig forteller oss om hvordan de vant krigen. Gunnar fikk personlig erfare hvordan krigsinnsats ble påskjønnet ulikt. På tross av at han var en av Norges store sabotører, fikk han aldri noen som helst utmerkelser av norske myndigheter. Ennå så sent som i 1995, under frigjøringsjubileet, ble ikke Osvaldgruppa tatt med på myndighetenes feiringer. Det var fagbevegelsen som reiste minnet om Osvaldgruppas døde. Ikke engang ved hans bortgang fant det offisielle Norge det på tide å gi ham oppmerksomhet. Det hadde Gunnar heller ikke ventet, ut fra det samfunnssyn han hadde og på grunn av hans personlige beskjedenhet. Så må vi andre, som har evnen til å se urettferdighet og uvett, ta vare på minnet om hans innsats for den spanske republikken, i fagbevegelsen i Oslo og i motstandskampen mot den tyske okkupasjonen. Han sto for de beste tradisjonene i arbeiderbevegelsen og de er det fortsatt stor bruk for. Lars Borgersrud I: Friheten 09.08. 2002.