Av Liv Heidrun Rising

I en tid da kunsten ikke har lov å mene så mye mente hun så det svidde. Om grunnleggende menneskelige spørsmål, såvel i hverdagen som på den politiske arena. Engasjert i saker som betyr noe i det livet vi lever her og nå, men også med et ansvar for den fremtid vi gir videre til dem som følger etter.

Det var umulig å kjede seg sammen med Torborg. Hun var en mester i å fortelle. Enten vi var samlet rundt spisebordet, eller du hørte henne i NRK.

Hennes forhold til verden var tvers gjennom ekte og usentimentalt, så rett inn til margen at et av hennes kåserier ble nektet sendt i kringkastingen. Det dreide seg dengang om hennes angrep mot Norges innmelding i NATO. Bladet Farmand gjorde henne til et begrep da det gikk til felts mot ”torborg-nedreaasene i NRK”. Det gjaldt alle de ”skumle personer som lurer inn kommunistpropaganda i progammene”. Et nokså besynderlig utfall ble trykt i Morgenavisens leder i 1966: ”Hjernevask i kringkastingen” og omhandlet et av forfatterinnens lørdagskåserier. Som Torborg selv kommenterte: ”Det er ikke noe nytt i den ting, at råtne egg er billigere enn saklig argumentasjon”.

Å høre henne i radioen var en opplevelse. Bergensstemmen er distinkt. Diksjonen perfekt. Meningene klare og bestemte. Hun eier et standpunkt.

I sine kåserier - samlet i boken ”Ytringer i det blå” - starter hun alltid i det enkle og hverdagslige: kattene hennes, vaskemaskinen, tåken over Bunnefjorden, sommerstemninger.
Ut fra et slikt bakteppe trylles det fram presise og kritiske analyser av samfunnsog politiske forhold, nasjonalt og internasjonalt. Man aner et flammende sinne under de enkle og klare formuleringene. Mot atomvåpen og masseødeleggelsesvåpen, mot gjenopprustning av Tyskland (1954), mot internasjonal innblanding i indre nasjonale anliggender (type Manila-konferansen i 1954), mot medlemskap i EF (1972) og mot kommersialisering av kulturen. ”Kultur vil aldri kunne bli gjenstand for noen markedsanalyse,” sa hun.

Mange av den yngre generasjon vet kanskje ikke om forfatteren Torborg Nedreaas. For oss som har levd en stund kjenner vi henne som en av etterkrigstidens fremste novelle- og romanforfattere.

Født i Bergen i 1906, brøt senere med sitt borgelige oppvekstmiljø og begynte sitt forfatterskap med å skrive noveller for ukepressen. Hennes egentlige debut kom med romanen ”Bak skapet står øksen”. Gjennombruddet kom med ”Av måneskinn gror det ingenting” (1947) og novellesamlingen ”Trylleglasset” (1950).

Kanskje var det Herdis-bøkene som ble best kjent, og oversatt til flest språk. ”Musikk fra en blå brønn” (1960) og ”Ved neste nymåne” (1971) - historien om jenteungen Herdis fra barn til ung kvinne. Romanen ”De varme hendene” (1952) er en klart politisk bok skrevet i all hast på grunn av sitt dagsaktuelle tema. Et krasst angrep på Norges tilslutning til Nato, på beredskapslovene og andre utslag av den kalde krigen. I forordet til 2. utgaven (1974) skrev hun:

”Og idag - i desember 1973 - etter Vietnamkrigen, etter Pentagon-rapportenes avsløringer, etter Watergate-svineriet, etter at vi stadig på nytt får bekreftet hvordan USA gir sin støtte til alt som fins av reaksjonære regimer omkring i verden og stimulerer til opprettelsen av nye, hviler Norges såkalte sikkerhetspolitikk på det en nærmest må kalle postulatet om USA som frihetens og fredens beskytter. Det heter tilmed at vi har funnet trygghet under den amerikanske atomparaplyen! Utstyrt med dette sertifikat som verdensfredens og frihetens beskytter har så USA - bare gjennom sin krigføring i Vietnam - pøst ut over dette lands fattige bondebefolkning en bombelast dobbelt så stor som det tilsammen ble sluppet under den annen verdenskrig...”

Torborg mente selv at boken bar preg av hastverk, og dermed fikk noe redusert litterær kvalitet. Imidlertid ser vi at budskapet forblir intakt den dag idag.

Ja, bøkene hennes lever sin egen verden. Det mest spennende og lærerike var samværet med Torborg og hennes mann Aksel Bull Njå på Blylaget. Det holdt åpent hus hver helg ”for skikkelig folk” som hun pleide å si. På linje med mange andre ble vi alltid mottatt med åpne armer. Gjennom mange år har vi lært dem å kjenne ganske godt. Enten vi var få eller mange, livlige var disse sammenkomstene.

Alle slags folk, alle aldersgrupper var representert. Spektret var rikt når det gjalt hudfarge og yrke. Men når sannheten skal sies gikk den politiske farge stort sett i alle varianter av rødt.

Medbragt mat og drikke ble satt på bordet. Diskusjonene gikk høyt. Politikk, kunst, litteratur, musikk, religion, barneoppdragelse... ja, til og med kattenes sjelsliv. Høydepunket var når Torborg fortalte, levende men aldri belærende. Torborg og Aksel var det rene leksikon hva vår samtidshistorie angikk. De hadde begge en fenomenal hukommelse og detaljrikdom. Man dro alltid hjem fra Blylaget breddfull av nye oppdagelser, inspirert og tenksom.

De ble etter hvert naturligvis gamle, men mistet aldri interessen for verdens tilstand. Det var rørende, ved dagsrevy-tid, å se de to benke seg - hånd i hånd - foran sitt flimrende svart-hvitt TV-apparat. De forble trofaste mot sine idealer hele løpet ut. I sine hjerter alltid kommunister.

I:
05-03-2004.