VEIEN FREM Av Nordahl Grieg Den store engelske lyriker Wilfred Owen som falt under verdenskrigen, en uke før våpenstillstanden, - skrev i et dikt fra skyttergravene med skjærende bitterhet: Vi ligger her, fordi man sier til oss at på ingen annen måte kan vennlige ildsteder brenne, eller sol skinne med mening på barn og marker og frukt. I dag spør mennesker hele verden over: er der ingen annen måte? Det kapitalistiske samfunn svarer nei. En ny verdenskrig regnes for uunngåelig, en katastrofe som kan utslette hele vår civilisasjon. Som det var å vente, er fascistene, kapitalismens stormtropper gått i spissen. Marinetti, en italiensk dikter som står Mussolini nær, har nylig sendt et budskap hjem fra Etiopia, hvor han jubler over eksplosjonene; "kanonenes orkidéer kaller han dem. Disse vakre blomstene skal snart skyte op på alle Europas marker. Er der ingen annen måte? Der er bare en vei å gå. Kamp mot krigen og det samfund som fører til fascisme og krig. Vi må søke solidaritet hos dem som i kraft av sin livskamp har sett veien og valget lenge før oss: arbeiderklassen. Det samfund som dirrer i en feber av krigstrusler og opprustning (og derfor kalles det bestående), har nektet å føre livet og kulturen videre. Vi må gi våre evner og vår styrke til et nytt samfund, fredens og socialismens. Det er nye krav som stilles til alle oss, hvis liv er å arbeide med ånd: vi må kunne kjempe og tro. Norsk åndsliv har lenge sviktet disse to oppgavene. Den ubevisste frykten for virkeligheten har altfor ofte skapt en kvasiradikal maskerade, hvor individets psykologiske og seksuelle anfektelser er blitt utnevnt til høyeste "dristighet". Disse "uredde" folkene liker å tro at deres libido er menneskehetens ytterste skyttergravslinje. De kan komme til å opleve at fascismens bomber vil rive underlivet op på dem. Så kan de hvile salige, under hver sin orkidé. Der er andre som ikke har kraft til å se gjennom giftdampene fra et døende samfund; deres sluttresultat er den absolutte skepsis, og ikke sjelden er de stolt over det. For en mangel på sann vitalitet i denne tvilen på at menneskeverdigheten kan kjempe og seire! La oss ha det klart at mangel på vitalitet er en synd som vil bli straffet med døden i denne store og forferdelige tiden som verden nu går i møte. vi vil i dette tidsskrift prøve å være med i marbeidet for å vekke menneskenes fantasi og erkjennelse av vår tids kamp. Vi vil holde valget frem for dem - mellem den fascistiske tilintetgjørelse av all kultur og frigjørelsen av alle krefter i det klasseløse samfund. Vår vei er livets vei. I denne tid av truende barbari ser vi at alt av verd kjemper på samme front. Enhver edel tanke er, bevisst eller ubevisst, en protest mot kapitalens, fascismens og krigens forakt for menneskelighet. Det var dette Rosa Luxemburg følte, da hun i fengslet, like før hun ble snikmyrdet av officersbanden, kalte Goethe - mannen utenfor striden, men med håpets velde i seg - for sin kampfelle. Det er den klare erkjennelsen. men også livstroen og livsmotet, som skal gå med proletariatet på veien frem. Nordahl Grieg I: VEIEN FREM, februar 1936. Mer lesestoff til å få forstand av: NKPs Nordahl Grieg side her NKPs Inger Hagerup side. her. Hartvig Sætra Ei minneside frå NKP her NKPs Martin Nag side her Dikt til 1. mai her