MYTEN OM ANGSTEN DEN STORE...

Under et studieopphold i Polen i 1958-1959 gjennomlevde jeg en depresjon, som jeg, 32 år gammel, også skrev meg ut av; via en dramatisk tekst, synliggjort nå, 47 år senere; myte:

EN SISTE HILSEN?

(Natten mellom 13. og 14. januar 1959). Jeg vil ikke håpe det. Jeg har så mye ugjort. Ikke bare for meg selv, men for kommunismen i verden. Jeg føler de krefter i meg som selve verdensutviklingen rommer. Disse krefter ville jeg tjene. Men hvorfor synes det da som om mine egne krefter svinner bort?

I natt ble jeg grepet av en fryktelig dødsangst, som jeg hadde følelsen av ville lamme meg. Jeg vil jo ikke tro at det er riktig. Det kan ikke være det. Alt jeg skal gjøre, tenke, skrive. Russerne har nettopp skutt ut en månerakett. Denne tid som jeg selv vil være med på å skape, forme bitte lite gjennom mitt bilde, det kan ikke være mulig at jeg skal være uten den og den uten meg.

Jeg håper det er angsten som spiller meg et puss. Jeg vet jo hvor overveldende, lammende, frysende angsten er. Jeg kjemper nettopp for en bedre verden, en verden uten angst, kommunismen. Avhandlingen min om Galczynski, skal den aldri bli ferdig? Det som jeg hittil har skrevet, foreligger dessverre bare i kladd. En rekke andre artikler og bokutkast er ikke helt bearbeidet, noe er nærmere, noe fjernere fra et endelig resultat. Det er meg som ligger i det, mitt syn, mitt liv, min idéverden, min drøm, min framtid. Jeg ville så gjerne fullføre det. Og så alt det andre, det ennå uskapte, det utenkte, udrømte, "håpets velde", som Nordahl Grieg sa.

Falle til ro uten angst, leve videre, kjempe, rive lykken bit for bit ut av framtiden, delta i avskaffelse av kapitalismen og i oppbygningen av kommunismen, det nye liv, det var det jeg ville. Det var noe å leve for, å ofre seg for. Skal så kapitalismen ta knekken på meg før tiden? Jeg vil ikke tro det. For framtidens skyld vil jeg ikke tro det. Jeg trodde framtiden hørte meg til. Vil ikke framtiden ha meg? Fortjener jeg den ikke? Var jeg ikke tro nok mot framtiden?

Nå begynner angsten å synke i meg, svinne bort. Så var det altså ikke sant? Kapitalismen har lagt angstens kime ned i meg. Kapitalismen er angstens kilde. Det er noe lovmessig i denne kapitalismens nedbrytende kraft. Vil du beholde dine tanker og følelser hele, menneskelige, uten å gå på akkord med det beste i deg, ditt kall, må du la deg knekke, fysisk og psykisk. Men hvis du gir etter, føyer deg, innordner deg under samfunns-sviket skal du leve lenge i landet. Det er ved utpostene, på grensen til framtiden at det røyner på å være. Det er "over evne" å leve der. Det utsuger deg. Men noen må leve der for å forberede, og for å ta imot framtiden. Jeg har i all beskjedenhet gjort mitt beste for på en verdig måte å leve og arbeide der på framtidens utpost. Mitt fattige håp er at jeg dermed har gitt et lite bidrag til framtiden.

Jeg vet ikke hva det er med meg. Egentlig føler jeg meg så sterk. Kroppen er langtfra oppbrukt, utbrent. Men likevel la seg lamme, la seg knuse, la seg spise opp? Min protest kan kanskje demme opp for angsten. Men viktigst av alt er den samfunnsmessige, klassemessige protest revolusjonen. For bare den kan garantere et gyldig utgangspunkt for et generalangrep på angsten i samfunnets og menneskets liv. Etter som angsten forsvinner, melder søvnen seg.

Hvis det er søvn. Jeg tror og håper det. Måtte det være så at denne våkenatt bare ble et intermesso, intet varsel, ingen påminnelse. Et intermesso som sa meg at det gjaldt å nytte min tid, for alle tilfelles skyld, tenke mest mulig av de utenkte tanker, føle flest mulig av de ufølte følelser, skrive ned flest mulig av de ennå usagte og uformede ord.

Nå vil søvnen overmanne meg. Håper, det blir den gode søvn, den styrke og livgivende søvn. Klokka kvart over seks. Det er alt morgen, og derfor i grunnen "for tidlig" å legge seg.

Jeg ønsker ikke angsten velkommen igjen. Dens berøring var som et kaldt, kvalmende gufs. Jeg vil være menneske ennå lenge til, for å kunne bygge opp mer og mer mot, omkring meg og i meg, og foran meg. For framtiden er mot. Kommunismen er mot. Jeg vil ikke skrive noe testamente. Jeg vil ikke trøste, hverken meg selv eller andre. Jeg vil bare manifestere meg i pakt med det kommende, i pakt med kommunismen, det klasseløse samfunn. Angst, vik fra meg. (Renskrevet, søndag 9/10/05, kl. 1855)

1