«Mesterton får skoene pusset»...
«Fra venstre: Gleditsch, Gerda Moe, Carsten Boysen, Karl Evang, Erling Schreiner og Hans Vogt».. .
«Hans Vogt i rubasjka»...
«Hans Vogt sammen med en tsjuvassisk student»...
Kristian Gleditsch la for dagen en maurflittig rapportør-virksomhet, og vi skal bruke ham som en slags "modell", -- på godt og vondt en tidstypisk representant for et "gjennomsnitt" (ikke i odiøs betydning!) av reaksjonsmønstre hos deltagerne i Clarté-delegasjonens reise...
Den mest "produktive" av de norske delegater var uten tvil Kristian Gleditsch. Han offentliggjorde en lang artikkelserie i Norges Kommunistblad, -- jeg har registrert hele ti artikler i tidsrommet fra 27. juli til 25. august 1928!
Vi skal her og nå -- i tur og orden -- ta for oss disse ti artikler.
Det første "nedslag" i norsk presse fra Clarté-delegasjonens reise til Sovjetunionen, finner vi i Norges Kommunistblad -- allerede mens delegasjonen ennå "er" i Revolusjonens Land:
Mandag den 23. juli 1928 bringer nemlig avisen et reisebrev fra Kristian Gleditsch, datert "Volga ved Samara juli 1928", -- og et besøk i "kulturhuset" i Leningrad. [31]
Gleditsch gir en entusiastisk skildring fra "kulturhuset" i ett av arbeiderstrøkene, -- etter et besøk "den første aften":
Tross alle inntrykk jeg senere har mottatt i løpet av over en uke i Sovjet-Unionen, er dette blitt stående som et av de sterkeste. Kanskje fordi det var det første. Kontrasten med det hjemlige var sterk.
Etter å ha vist rundt i "kulturhuset", tar vertene Gleditsch med på en Hamsun-forestilling; unektelig eksotisk "seanse" anno 1928:
Det er en Moskvaturné som spiller. De opfører Hamsuns Ved rikets port.
Skjønt jeg bare ser en akt og skjønt den spiller på russisk, som ikke hører til min barnelærdom, vilde jeg ikke ta i betenkning å kalde det en fremragende forestilling.
Og allikevel er det ikke scenen som mest fanger min interesse, det er publikum. Hvilken forskjell fra hjemme, ingen panserskjortebryster i orkesterplass, en jevnt fylt sal hvor hverdagsblusen er like almindelig nede som oppe. Åpenbart i alt vesentlig et arbeiderpublikum.
Jeg hadde ikke tenkt mig at Hamsuns skuespill vilde være den rette kost for et russisk arbeiderpublikum. Men jeg har sjelden sett en teatersal være bedre med i hvad der foregikk.
Gleditsch trekker en foreløpig konklusjon -- av kulturpolitisk art; i optimisme:
Jeg er glad for at det første sterke inntrykk vi mottok i Sovjet-Unionen, blev nettop dette.
Det er umulig å forstå og vurdere det nye Russland uten at man holder sig for øie at det er en helt ny kultur som her bygges op.
Andre synsmåter, andre målestokker, for alt, økonomisk, socialt og ikke minst kulturelt...
Kristian Gleditsch gir -- i neste brev -- rapport fra et besøk i "Det centrale arbeidsinstuitut" i Moskva. [32]
Gleditsch fastslår at han bygger på inntrykk fra et besøk "på et par timer" ved instituttet, pluss "det store trykte materiale" som han fikk med seg. Gleditsch gir et riss av vitenskapelige forsøk på å studere arbeidsprosessene og arbeidsoperasjonene, -- alt er et ledd i en rasjonalisering, som kan føre til -- temporær -- arbeidsledighet. Avslutningsvis skriver Gleditsch:
Noen av oss fikk anledning til å snakke med en slik arbeidsledig helt tilfeldig, mens vi ventet på å slippe inn i instituttet.
Han hadde gjennemgått et kursus og hadde ennå ikke fått arbeide.
Men han var overbevist om at han snart vilde få, og var, under alle omstendigheter, hjertelig fornøid over å ha fått benytte tiden til å lære.
Naturligvis er det arbeidsinstituttet kan utrette ennu ikke på langt nær nok.
Men man er på riktig vei.
Fordi man angriper arbeidsløsheten som det økonomiske og kulturelle problem den er.
Slik som et arbeidernes samfund må angripe den...
Hjemreisen skulle komme til å bli et antiklimaks -- for de norske deltagerne; Kristian Gleditsch forteller utførlig -- og muntert -- om dette i en rapport med tittelen: "En reise med forhindringer". [33]
Ved kontrollen på grensestasjonen til Finnland, viste det seg at de norske deltagerne manglet "finsk visum for tilbakereise"! Ingen parlamentering nytter denne dramatiske lørdag i juli 1928; og Gleditsch skriver:
Med et fyrfaldigt hurra reiser svenskene -- bokstavelig talt til Helsinki.
Fem minutter efter reiser fire nordmenn i motsatt retning...
De fire nordmenn (Gerda Moe, Evang, Boysen og Gleditsch) får dermed to "ekstra"-dager i Leningrad:
Vi blev vist alt som man kan se i Leningrad på to dager og som vi ikke alt har sett, paraden og idrettsstevnet ved Spartakiadens åpning, seilerklubben, fagforeningshuset og Leningrad-studentenes kontor...
Men i løpet av mandagen kan endelig de fire nordmenn forlate Sovjetunionen for godt...
I to artikler rapporterer Gleditsch "Fra fabrikkbesøk i Sovjet-Unionen"; det dreier seg om tekstilfabrikken "Den røde stjerne" i Leningrad og en papirfabrikk i Balachna, en liten industriby utenfor Nisjnij Novgorod. [34]
Gleditsch skriver med sympati -- både om arbeidere i rollen som fabrikkdirektører, om det store antall kvinnelige arbeidere, om de sosiale goder (bl.a. barnekrybber), og om -- ikke minst -- arbeiderklubber, der biblioteket -- som i "Den røde stjerne" -- har en sentral plass:
I biblioteket moret jeg mig med å rote igjennem katalogen over utenlandsk litteratur. Jeg fikk ikke tid til å danne mig noget helhetsbillede, men jeg kan ihvertfall si jeg fant omtrent alle de forfattere jeg i farten fant på å lete efter.
Der var Ibsen samlet, Bernard Shaw samlet, flere av Hamsun, av Anatole France, av Blasco Ibanez.
Ja, selv en så typisk borgerlig moteforfatter som Claude Farrère fantes der.
Nogen streng bokcensur for skjønnlitteratur var det vanskelig å opdage.
Ialt finnes der etpar tusen bind.
Og det er altså bare klubbens bibliotek.
I artikkelen "To monumenter i Leningrad" opererer Gleditsch med en kontrastvirkning; på den ene side -- Lenin taler i en panserbil like etter ankomsten i april 1917; på den annen side -- en rytterstatue av Alexander III; det ene monument -- nytt; det andre -- gammelt...
Men for å "avvæpne" den sistnevnte statue, er det festet en inskripsjon til fundamentet, -- et "smedevers" av "revolusjonsdikteren" Demjan Bednyj; Gleditsch har selv oversatt teksten: [35]
Advarsel Ved blodig død min far og sønn fikk begge sin fortjente lønn, mens jeg foruten ære rider som skremsel gjennem alle tider, en tykksakk på et klumpet fæ, jeg arme Alexander 3...
De fire avsluttende artikler gir Gleditsch felles-tittelen "Sovjet-Unionens proletariske studenter". Gleditsch fastslår:
Artiklene bygger dels på de meget orienterende oplysninger vi under delegasjonens reise fikk av proletstuds viceformann, Samarin, dels på de iakttagelser vi selv fikk anledning til å foreta på dette felt, som jo var hovedformålet for vår reise. [36]
Gleditsch går nøye inn på den revolusjonære omveltning som har funnet sted i studentverdenen i ti-året etter Oktober-revolusjonen; han drøfter sosial sammensetning, -- det han kaller "den nye studenterstand". "Proletstud" ble dannet i 1924.
I artikkel nr. 2 fra student-miljøet tar Gleditsch for seg undervisningens art; målet for undervisningen er "det å bli dyktige spesialister hver på sitt felt uten derfor som spesialistene i andre land, å skille sig ut fra proletariatet". Gleditsch summerer:
Hovedinntrykket av den nye russiske universitetsutdannelse er at dens store fordel ligger deri at spesialisten aldri taper kontakten med det praktiske arbeide og det arbeidende folk.
Gleditsch drøfter også den innsats studentene gjør som kulturarbeidere:
Studentene gjør tjeneste dels i cirklene til bekjempelse av analfabetismen, dels sendes de ut i bedriftene for å hjelpe arbeiderne igang med veggavisene, dels gjør de sekretærarbeide eller arbeide med materialsamling for sovjetenes forskjellige fagavdelinger. [37]
I en tredje artikkel drøfter så Gleditsch "Studentenes levevilkår", og skriver bl.a.:
For å prøve å sette oss personlig inn i hvordan en russisk student lever, besøkte vi studenterhjem i flere byer.
I Saratow fikk vi også anledning til å spise dagens kost på den store studenter-restaurant, hvor 2000 studenter spiser.
Stellet var meget enkelt, men maten var god, meget rikelig og særdeles billig.
I studenterhjemmene er nok det første inntrykk en vesteuropeer får, at man bor for tett, her er optil 4 og 6 på værelset.
Det innrømmes også i fullt mål av russerne selv, og nu [...] bygges der meget. [38]
I en artikkel nr. 4 diskuterer Gleditsch i detalj -- "Studentenes mentalitet"; med hovedvekt på forskjellen mellom de norske og de sovjetiske studenter. [39] Gleditsch skriver blant annet -- i en sum:
Når jeg sitter her hjemme og skal prøve å gi en karakteristikk av den nye russiske studenterstand, [...] tror jeg det hovedinntrykk man tar med [...] er nettop inntrykket av unge, friske hjerner som er stolte av å tenke og som kan tenke tankene fullt ut.
Som ikke eier den frykt og tvil som hemmer våre "gamle hjerner". Ikke for intet har vi fått formet vår tids tanker klart og bittert konsekvent fra russiske hjerner, der hvor en vesteuropeer så lett stopper op og blir svimmel.
Man er ikke trygg for at den nye slekt vil begå dumheter.
Men man er trygg for at de selv vil innse dem og ta konsekvensen av det.
Og man er så usvikelig trygg for at de vil utrette noe...
Vi ser: Kristian Gleditsch, 27 år, legger -- nesten visjonært -- en viss ambivalens for dagen; hans historiske optimisme er ikke blind; og alt i alt blir hans resonnement en viktig stemningsrapport fra en skjebnesvanger overgangsperiode...
