«Saratov. Hegelund-Lange og Gelsted. En formiddag de var blevet snydt for frokost!» ... «Fotografert av Hermod Lannung»...
«Nischni-Novgorod. Studenter møter os på stasjonen»... «Marusjka fra Irkutsk &emdash; i blomstret kjole &emdash; hilser på våre vertinner. Foran, i stripet kjole, Karin Boye»...
Også Carsten Boysen avla rapporter fra reisen i Norges Kommunistblad. Den første artikkelen har tittelen "Polyteknikum ved Leningrad", -- en detaljert redegjørelse for studieforholdene ved denne viktige utdannelsesinstitusjon. [40]
Carsten Boysen må ha sendt rapporten fra seg allerede mens han var i Sovjetunionen; han bygger på helt ferske inntrykk, datert "Samara i juli 1928". Boysen skriver bl.a.:
Den skandinaviske studenterdelegasjon besøkte kort efter ankomsten til Leningrad det utenfor byen liggende Polyteknikum.
Vårt første møte med de russiske studenter formet sig ikke meget konvensjonelt.
En stor flokk studenter, mange arbeidskledte, møtte oss i parken foran den store skolebygning.
Hver delegat blev beleiret av en gruppe spørgende og leende mennesker.
Vennlighet forenet med et verdig og likefrem vesen gjorde straks disse mennesker til våre venner, og våre tolker fikk et svare strev...
Etter en detaljgjennomgåelse av liv og levnet ved Leningrad-teknikum anno 1928, trekker Carsten Boysen en entusiastisk, såre tidstypisk konklusjon:
De russiske studenter er den moralsk og kvalitativt høiest stående del av den russiske ungdom.
De er fyllt av en nidkjærhet og en viljekraft som må bringe store resultater.
De danner en velgjørende kontrast til den bornerte og interessante hjemlige studentertype, og man føler sig skamfull på sitt eget lands studenterlivs vegne, når man sammenligner det med den interesse som de russiske studenter viser for alle tidens spørsmål.
Denne interesse gir sig utslag i diskusjonsmøter og i teateropførelser og er den stadige drivkraft i det tunge daglige arbeide.
14 timers arbeidsdag er for en russisk student en naturlig ting...
De skandinaviske Clarté-studenter møter Lunatsjarskij! -- Lenins "forlengete arm" i kulturlivet, den første folkekommisær for undervisning...
Carsten Boysen avlegger rapport fra "en samtale med Lunatscharski" i Norges Kommunistblad: [41]
I Moskva avla delegasjonen et besøk i Narkompros. [...]
Lunatscharskis mest fremtredende egenskap [...] er den dype respekt, den kjærlighetsfyllte pietet hvormed han omfatter alle kulturverdier. [...]
Under vårt besøk i Narkompros lyktes det oss å få en samtale med Lunatscharski.
Han mottok oss med stor venlighet i pausen mellem to viktige møter og bad oss om å undskylde at han bare hadde noen få minutter til sin rådighet...
De skandinaviske studenter ber Lunatsjarskij om å "fortelle litt om hvilke vanskeligheter man særlig hadde hatt å kjempe med", og om "hvilke arbeidsopgaver som det i den nærmeste fremtid var mest maktpåliggende å løse"...
Carsten Boysen gjengir "de vesentligste punkter" i svaret fra Lunatsjarskij -- i direkte tale:
-- Arbeidet har hatt en dobbelt hensikt, uttaler Lunatscharski, -- på den ene side utdannelsen av en ny intelligens som kunde ta ledelsen i det industrielle og sociale opbyggingsarbeide -- på den annen side massenes politiske og kulturelle opdragelse. [...]
Det største resultat som vi idag kan peke på blir da det faktum at der i Russland er skapt en ny intelligens som ikke danner en særlig stand men som ved sin oprindelse og sitt daglige arbeide og liv står i den intimeste kontakt med unionens arbeidere og bønder.
Halvparten av den hele russiske intelligens er idag fremgått fra arbeider- og bondeklassen.
Av denne arbeider- og bondeintelligens er størsteparten teknisk utdannet...
En viktig posisjonsbestemmelse av Lunatsjarskij, anno 1928!
Også Melker Johnsson formidlet Lunatsjarskijs "budskap" -- via en artikkel i svensk presse, der det bl.a. heter: [42]
Lunatsjarskij, kommisarie för folkupplysningen, betonade vid en intervju med den skandinaviska studentdelegationen, att vad vi sågo i Sovjetstaten måste vi se dynamiskt genom jämförelse med tillståndet för några år sedan och före kriget. [...]
Hos Marx fanns, betonade Lunatsjarskij, inte mer om hela kulturpolitiken än som kunde få plats i en liten broschyr.
Av de tyska marxisterna hade man ingen hjälp att vänta, ty de intogo en obrukbar borgerlig mellanståndpunkt.
Trots vanskligheter som mött och misstag som blivit begångna, har man nu anledning att vara tilfreds, när man ser tilbaka.
Framför allt är teoretisk klarhet uppnådd, och det gäller nu endast att i praktiken fullfölja den inslagna vägen...
Det er en atmosfære av "like før" i dét Lunatsjarskij sier; men den historiske optimisme han står for, skulle komme til å bli "forsinket" et halvt sekel...
Det danske delegasjonsmedlem Hermod Lannung (f. 1895) var en Russlands-veteran: Lannung hadde vært i Russland i to omganger -- fra mai 1917 til 1919 (i "en nyopretteet afdeling af det danske gesandtskab til Rusland"), og i 1922-1924, da han var "aktiv i Fridtjof Nansens hjælpearbejde for de hungerramte". [43]
I boken om sin "russiske ungdom" nevner ikke Lannung det tredje besøk på russisk jord i 1928; kanskje fordi besøket nå var av en helt annen art? Og Lannung var blitt fire år eldre, -- han var hele 33 år gammel...
Og femti år senere, i 1978, omtaler Lannung 1928-reisen "bare" i generelle vendinger.
Jeg var i den første årrække efter hjemkomsten i maj 1924 og også i de allerseneste år mange gange i Sovjetunionen: fire gange i løbet af 1920'erne og 1930'erne. [44]
I et brev poststemplet den 11. juli 1989 skriver den aldrende arkitekt, 82-årige Carsten Boysen, bl.a.:
Kjære Martin Nag!
Hjertelig takk for ditt manuskript om turen til Sovjet i 1928.
Jeg har ikke lest Johan Vogts og Kristian Gleditsch dagbøker fra turen.
Din fremstilling støtter derfor ikke bare opp om min sviktende hukommelse, men gir også nye og interessante trekk i billedet...
En liten detalj vil jeg nevne:
Jeg husker at vi besøkte instituttet til Ludwig med forsøkshus som kunne minne om professor Bugges i Trondheim.
Men jeg mener at vi der ble mottatt både av Ludwig og av hans medarbeider ved navn Wutge...
Jeg syns reproduksjonene av mine fotografier er forbløffende gode...
Hjertelig hilsen
Carsten Boysen.
22-årige Carsten Boysen tok delvis selv -- foruten å samle via de andre delegater -- en rekke unike, kulturhistorisk særs verdifulle fotografier fra Clarté-delegasjonens reise i Sovjetunionen 1928.
I en innledning til et foto-album av disse bilder skriver Carsten Boysen (28. april 1981), -- så å si i nostalgi; 75 år gammel:
Sommeren 1928 arrangerte de nordiske Clarté-organisasjoner en fellesreise til Sovjetunionen. Jeg deltok i turen som 22-årig arkitektstudent.
Over 50 år er gått siden dengang. Mine notater fra turen er gått tapt. Jeg har bare oppbevart noen gule og avblekede kopier av de fotografiene som deltakerne knipset og sendte hinannen, da vi var kommet hjem igjen.
Noen av disse bildene var påført noen sparsomme opplysninger på baksiden. De fleste har jeg kunnet tid- og stedfeste efter hukommelsen. Jeg har sikkert ikke alltid klart å lokalisere dem riktig. Heller ikke har jeg alltid klart å identifisere deltakerne. Jeg husker ikke alle -- iallfall ikke navnene. Jeg vil forsøke å få istand en komplett deltakerliste i samråd med andre deltakere. Den vil bli innsatt i dette album senere.
Foreløbig noen opplysninger om vårt vertskap.
Vår "hovedvert" var formannen i det sovjetiske studenterforbund Samarin. Vi traff også hans hustru. En utrettelig guide het Pushkin. Mange andre tok vennlig imot oss, men navnene husker jeg ikke.
I Moskva ble vi møtt av nordmennene Ivar Digernes og Viggo Hansteen.
Vi ankom til Leningrad via Helsingfors. Derfra dro vi med tog til Moskva og efter noen dagers opphold til Nisjnij-Novgorod (nå Gorkij).
Der gikk vi ombord i en flodbåt, som førte oss nedover Volga til Balachna, Uljanovsk og Saratov.
Tilbake dro vi med tog til Moskva og Leningrad. Hjemreisen ble litt problematisk, fordi finnene nektet oss gjennomreise-tillatelse, da vi skulde over grensen.
Vi måtte returnere til Leningrad, hvor vi fikk noen interessante dager, før gjennomreise-spørsmålet ble løst...
