I forreste rekke fra venstre: Per Dahl (i svensk studentlue), Karin Boye, Leif Björk og Melker Johnsson...
«Fra venstre: ukjent, Mesterton, ukjent, Hans Vogt, Karin Boye, Johan Vogt, ukjent, Samarin, David Stefansson (?), Hegelund-Lange, Karl Evang, Ivar Digernes. Bak Karin Boye: Carsten Boysen»...
«Saratov. De tre i forgrunden: Fru Evang, (Gerda Moe), dr. Evang, Johan Vogt, formann i Det norske Studentersamfund». Bak: svenske delegater, Mesterton (i nikkers), Karin Boye, Per Dahl, Leif Björk og Melker Johnsson...
Torsdag den 19. juli 1928; nestsiste dag i Moskva; aktiviteter -- ifølge referatet:
Kl. 12. Den økonomiske og humanistiske gruppen besøkte Marx-Engels-instituttet.
Av den tekniske gruppen beså Gleditsch om formiddagen det geodetiske centralinstitut.
Om eftermiddagen hadde den tekniske og den økonomiske gruppen sammen en samtale med sekretær Goreff i Gosplan om Dnjeprostroj og elektrifiseringsplanen.
Den medisinske gruppen beså et stort konsultasjonssted for mødre og svangre om formiddagen.
Om eftermiddagen et natsanatorium...
Den danske delegasjon dro hjem -- over Polen -- med tog torsdag 19. juli 1928 kl. 17.
Resten av delegasjonen hadde følgende program:
Om eftermiddagen besøkte delegasjonen handelsfunksjonærenes park og overvar optreden av de blå bluser.
Efterpå samtale med Kilbom og andre svenske delegater til Kominterns kongress, hvor der blev truffet avtale om foredrag av delegatene i Helsinki, i Stockholm og endel byer i Värmland...
Også her har vi å gjøre med et viktig poeng -- med store perspektiver:
Karl Kilbom, svensk Komintern-delegat, -- "mobiliserer" folk fra student-delegasjonen til foredragsholdere; så å si i Kominterns ånd!
Dette er stor-politikk, -- den første skandinaviske student-delegasjon til Sovjetunionen var en "akt" med potensielt vidtrekkende ringvirkninger! Situasjonen "vippet"...
Alt avhang av spørsmålet: Hva nå?
Historisk sett skulle det, dessverre, vise seg at alternativ "Stalin" i første omgang satte alternativ "Bukharin" til side; slik at bivirkningene av student-delegasjonen -- positive sådanne! -- foreløpig "løp ut i sanden"...
Nestsiste dag i Moskva benyttet Karin Boye til å studere den sosialistiske boligbygging i Sovjet-unionen. Dette fremgår av referatet:
Boysen, Melker Johnsson og frk. Boye møtte kl. 1/2 10 hos Wutge og beså byggeplassen Vselensky pereulok.
Efterpå i Moskva samtale om boligforhold i Moskva...
Så -- siste dag i Moskva; rapport fra fredag den 20. juli 1928: et høydepunkt -- ansikt til ansikt med folkekommisær for skole, kultur og underveisning, Lunatsjarskij:
20. juli kl. 11 besøkte størsteparten av delegasjonen Narkompros.
Samtale med folkekommisær Lunatscharski, dernest besøk i avdelingene for høiskolene, folkeskolene, barnehjemmene, censuren, filmproduksjonen...
Nå -- de siste informasjoner i den utførlige reise-"protokoll", ført i hånden av den gode, samvittighetsfulle sekretær, Kristian Gleditsch; fredag den 20. juli 1928:
Kl. 17 avreiste Gislason over Polen.
Kl. 23.30 avreiste resten av delegasjonen over Leningrad (Stefansson, Melker Johnsson, Per Dahl, Karin Boye, Björk, Evang, Gerda Moe, Boysen og Gleditsch).
Johan Vogt, Hans Vogt, Mesterton og Schreiner blir i Moskva.
Så langt -- rapporten.
I et brev (18. mars 1953, til Trygve Bull) redegjør Johan Vogt for sin egen hjemreise:
På hjemveien, august 1928, reiste jeg over Berlin.
Falk var dengang i Berlin, og jeg var dengang sammen med ham hver dag under mitt opphold, omkring en uke eller ti dager.
Falk læste dengang Freud...
Spøkefullt sagt avlegger Johan Vogt, den gode elev, rapport overfor (lære)mesteren, Mot Dags leder, Erling Falk; i Berlin -- av alle steder!
Så var da også den første skandinaviske student-delegasjon til Sovjetunionen i juli 1928, ledet av den dynamiske initiativtager selv, Johan Vogt, en nesten "verdenshistorisk" begivenhet...
Selvironisk oppsummerende uttaler den 89-årige Johan Vogt, ungdommelig munter, -- i en (telefon)samtale den 25. juni 1989:
-- Jeg var nok litt for streng som delegasjonsleder den gang... Jeg husker i Leningrad, -- jeg ville at vi skulle være en arbeids-delegasjon og gå rett fra frokostbordet til et fabrikk-besøk...
Da begynte Karin Boye å gråte...
Jeg fikk Gerda Moe til å spørre henne -- hvorfor?
Det viste seg -- Karin Boye skulle på do, og hun trodde ikke det var tid til dét...
Så "streng" var jeg -- for 61 år siden...
Samtidig stilte den gode Johan Vogt meg et spørsmål:
-- Synes du ikke det er pinlig å lese det detaljerte referatet fra reisen?
Jeg svarte:
-- Nei, tvert imot; referatet gir et ypperlig tids- og miljøbilde, -- "like før"...
