VEIEN FREM

av lektor Tryggve Norum.



Nordahl Grieg hører hjemme blant de store vandrerne i litteraturen, dem hvis diktnings rytme er deres utlengsel og hjemvé. Til Australia rundt Kap det Gode Håp og hjem over Suez før han var tyve, til Finnmark for å skrive sin første roman på grunnlag av stoff fra den lange sjøreisen sommeren etter at han var kommet hjem - da hadde han sendt ut sin første diktsamling høsten før, og var samtidig begynt å studere filologi - så til England neste sommer, hjem igjen og ut igjen: Alpene, Paris, Hellas, til borgerkrigen i Kina, og etter å ha opplevd de veldige brytningene der, hjem igjen til Norge, til Finnmark som var den landsdelen han elsket mest, siden to år i Moskva, på mindre snarturer rundt om i Europa når han hadde et ærend hit eller dit, så til krigen i Spania, hjem til Norge hvor han aldri mer fikk sette foten etter at han hadde forlatt landet våren 1940 - men han fulgte med norske fly og hilste på landet fra luften i de lange hjemlengselens år under krigen da han fartet rundt mellom Island, Amerika og England, til han ikke vendte tilbake fra bombetoktet mot Berlin - han som elsket freden!

Disse to følelsene, utlengsel og hjemvé, er hos Nordahl Grieg noe langt mer og dypere enn bare trangen til å dra på eventyrferd ut i det fremmede og så lenhte seg syk etter mennesker og hus og de fagre liene hjemme. Utlengselen er hos Grieg et brennende behov for å føle på kroppen menneskers kamp under alle forhold for å bevare eller oppnå menneskeverdige kår. Det er trangen til alltid å klamre seg fast til historiens hjul nettopp i det øyeblikket det dreier rundt, trangen til selv å ta hvert skritt med på menneskehetens lidelsesmettede vandring, som han aldri et øyeblikk tvilte på alltid bar framover, tross alt. Og hans hjemvé er trangen til å gå helhjertet med i den daglige kampen hjemme og overalt der hvor hans ord kunne bli hørt og lest og forstått, av noen i det minste.



Nordahl Grieg var dikter på "Wergelandslinjen", den linjen som strekker seg fra Henrik Wergeland over Bjørnstjerne Bjørnson til ham selv, og hvor - for å nevne et par navn fra verdenslitteraturen - diktere som Pusjkin og Byron hører med. Fellestrekket for diktere av dette slaget er den hellige flammen som brenner i dem, kjærligheten til frihet, fedreland og menneskelighet. De er diktere i ordets hele og festlige mening, og liv og dikt er ett foor dem. De våger pelsen om og om igjen, ikke for sensasjonens skyld, men fordi de er besatt av forvissningen om at det er deres bitre plikt å bruke de evnene de eier i kampen for idéen. Og idéen er menneskets soleklare rett til å leve i lyset.
Samhørigheten med virkeligheten slik som den til enhver tid fortonet seg, er den røde tråden gjennom alt Nordahl Grieg skrev. Ansvarsfølelsen overfor selve dikteryrket og overfor ordene som skulle bli stående etter ham, tvang ham til å ta stilling til problemene etter hvert som de dukket opp - klarere og skarpere jo mer verdenssituasjonen tilspisset seg, nazismen skjøt vekst og krigen nærmet seg.

Da Nordahl Grieg høsten 1934 kom hjem etter to år i Moskva, hadde han fast grunn under føttene, endelig, følte han selv. Han hadde hatt tid til å leve seg inn i den nye samfunnstypen, gjøre seg fortrolig med mennesker og forhold i verdens første arbeiderstat, og var grepet av begeistring for det mektige byggende samfunnsarbeidet som foregikk der. Han hadde fått venner som tenkte annerledes enn han var vant til, og han arbeidet med seg selv for å komme på linje med dem. Nå ville han hjem og gjøre noe.
Mens han var i Moskva, hadde den tyske kapitalen overlatt makten i landet til nazismen, jødeforfølgelsene var begynt - reaksjonen ute og hjemme gned seg i hendene, og unnfallenheten feiret triumfer. I Moskva hadde han levd i ro på samme sted uvanlig lenge til ham å være, et stort oversettelsesarbeid - Jack Londons romaner - hadde skaffet ham en såpass trygget økonomi at han fikk ro på seg til å orientere seg i sine egne problemer og finne fram til en linje å arbeide etter. Og så kom han hjem, dirrende av iver etter å ta fatt og yte det han maktet for fredens og framskrittets sak, men møtte en ullmur av skepsis og uvilje og nedlatende overbærenhet fra alle reaksjonens mangfoldige nyanser av villige tjenere.
Som ventelig var. Det var ikke fritt for at han følte seg usikker, litt desorientert. I Moskva hadde alt fortonet seg så annerledes. Han reiste hjem til Bergen og slo seg ned der for en tid, blant annet fordi han var nødt til å leve billig.
Det gikk noen uker, så slo det ned i ham hva han først ville skrive: et drama om dem som tjener penger på krigen og dem som taper på den, krigsjobberne og sjøfolkene, Bergen 1917 - "Vår ære og vår makt", skrevet i løpet av noen uker og båret av et grunnfestet helhetssyn, gripende ved sin dikteriske patos og radikalt i problemstillingen. Et drama som rusket opp i sløve og ålrglatte samvittigheter og som angikk alle ved den sosiale rettferdighetsfølelsen som gir det slagkraft og som munner ut i en mektig appell: Fred!

I Moskva hadde han hatt planer om et tidsskrift når han kom hjem, og nå skaffet "Vår ære og vår makt" ham økonomisk mulighet for å komme i gang. Hensikten med tidsskriftet var klar. Det var en protest mot tingenes stadig skjevere gang. Han ville i hvert fall gjøre det han kunne for å vri utviklingen over i et annet spor. Selvfølgelig visste han utmerket godt at han ikke kunne makte det alene, selv om hans ord var aldri så brennende og fulle av optimistisk livstro, men han visste også at han ikke sto alene, og altså var det hans plikt å samle åndsarbeidere som ville gjøre det de kunne for å hindre krigen og slo nazismen og fascismen tilbske.
Navnet på tidsskriftet ga seg av seg selv: Veien frem". I det navnet la Nordahl Grieg hele sin vilje og sin tross. Han ville vise at veien til trygghet og frihet og levelige kår ikke går gjennom krig, men gjennom motstand mot krigen og gjennom fredelig byggende arbeid.
Han fylte det lille tidsskriftet med sin framtidstro og utfoldet all sin blendende logikk i den ene polemiske artikkelen etter den andre. Han ville vekke samvittigheter. irritere og utfordre dem som uforstand eller ond vilje på forskjellig vis gjorde sitt til at alt gikk så galt som det siden gjorde.

Medarbeiderne manglet han ikke. Til det lille bladet med det høyst beskjedne utstyret det gjaldt jo å holde prisen nede, så det kunne nå ut og bli lest - fikk han artikler fra hele tredveårenes radikale intelligens rundt i verden. Dagens aktuelle problemer ble diskutert og belyst av Gorki, Andersen Nexø, Huxley, Thomas Mann, Eyvind Johnson, Hans Kirk, Aragon, Ilja Ehrenburg, Ignazio Silone, Upton Sinclair, for å nevne noen av dem Nordahl Grieg sto i kontakt med i disse årene. Gjennom "Veien frem" trakk han dem inn i den så å si daglige debatten her hjemme.

Første nummer av "Veien frem" kom ut i februar 1936, fem måneder etter at Mussolini hadde satt i gang overfallet på Etiopia. Fascismen marsjerte. I Spania og Frankrike samlet fascismens motstandere seg og dannet folkefront. I samme måned som første nummer av "Veien frem" kom ut, seiret folkefronten ved cordes-valgene i Spania, i mars hadde fullført bloddøden i Etiopia, i mai dannet Léon Blum folkefrontregjering i Frankrike, men da Franco gikk til angrep på Spanias lovlig valgte regjering i juli, varte det ikke lenge før Blum gjorde seg til talsmann for nonintervensjon.

Det var stoff nok til mer enn et tidsskrift.

I de snaue to årene Nordahl Grieg holdt "Veien frem" gående, var det ikke bare Norges ledende organ for den frie tankes opprør mot det krigsvanviddet som grep om seg og rykket oss nærmere inn på livet fra måned til måned etter hvert som Franco gikk fram ved Hitlers og Mussolinis hjelp og unnfallenhetspolitikerne danset villigere og villigere etter krigsprofitørenes pipe.
I "Veien frem" ført Nordahl Grieg sin kamp for freden, og det han skrev der, falt helt i tråd med hans dikteriske produksjon i disse årene. Han gikk helhjertet med i massenes kamp for fred, mot nazisme, fascisme og krig. Han visste at bare i fred kan mennesket bygge, og at når nå det var skjedd at krigen var under full utvikling i Spania, og den borgerlige pressen her hjemme som i andre land svømte over av vammel "forståelse" for Franco, og små og store Ditlef S. Mathisen´er sto og trippet av lutter iver etter å ile krigsstifteren til unnsetning, så var det hans plikt å kaste seg ut i kampen for demokratiets og menneskelighetens sak og tåle all hån og mistenkeliggjørelse. Det var ikke annet å gjøre enn å bite fra seg igjen, i forvisningen om at utviklingen ville vise at han hadde rett. Han ble kalt landsforæder, selvfølgelig, han som Wergeland, men alle som ville, måtte forstå at det var hans brennende, romantiske kjærlighet til landet og menneskene her og i alle land som drev ham og holdt pågangsmotet ved like og indignasjonen flammende i ham.
Det var arbeiderklassens sak han talte, og menigmann forsto ham. Han følte seg på trygg grunn.

Sytten nummer kom ut av "Veien frem", hvorav to dobbeltnummer. Det er betegnende at begge dobbeltnumrene kom i den andre årgangen. Slikt kanjo ha økonomiske årsaker, det vet enhver som har hatt med tidsskrifter å gjøre, men i "Veien frem"s tilfelle skyldes det nok fullt så mye Nordahl Grieg selv, at han ikke fikk tid til mer. Han var jo på farten hele tiden. I 1937 måtte han til Spania for å se på nært hold hvordan arbeidere og bønder, funksjonærer og intellektuelle - et helt folk - sto sammen i kamp for livet mot en fiende som representerte århundrers velkjente og velprøvede undertrykkelse. Han måtte tale og skrive om det, mange artikler og en hel bok: "Spansk sommer". Og samme høsten (1937) hadde han et nytt stort skuespill ferdig, "nederlaget", og året etter en roman , "Ung må verden ennu være", sviende aktuell og med en handling som omspenner det meste av Europa. Han holdt oppgjør. Oppgjør med kapitalismen, borgerskapet, den lyserøde humanismen. Og han viste svart på hvitt hvor hans eget land sto, så ingen skulle få late som om de ikke visste i fall noe skulle hende her. Med klarsynt logikk skar han han igjennom, slo ned og nevnte tingene ved deres rette navn. Først og sist var det Spanias folk det gjaldt, fordi det sto i brennpunktet akkurat da.
I 1-mai-nummeret av "Veien frem" 1937 skrev han: "Første mai er den internasjonale arbeiderbevegelsens dag. Vi som går under de røde fanene, er en del av et større tog; det går, åpent eller hemmelig, i alle jordens land. det marsjerer triumferende over Den røde plass i Moskva; det går gjennem forpinte menneskesinn i de tyske konsentrasjonsleirene, som et minne og et håp. Det sliter seg fremover som kjempende regimenter i Spania, hvor de røde flaggene er farvet av heltemotets og lidelsens blod.

Det er det heroiske spanske folk våre tanker først og sist går til denne første mai.
Under umenneskelige lidelser forsvarer det sin frihet, og vi vet: den europeiske fred. Når regjeringen seirer, tvinges fascismen verden over tilbake. Når regjeringen taper, blir den internasjonale situasjon øyeblikkelig skjebnesvanger.
Det spanske folk kjemper for oss, det blindes og dør. Hvad gir vi tilbake? Litt humanitær hjelp, og meget tvetydighet, dobbeltspill og svik.
Øieblikket er kommet, da den vesteuropeiske arbeiderbevegelse må yde det spanske demokrati en effektiv, politisk hjelp. Det er: blokade av Franco. Ikke et skib, ikke en vare til de fascistiske bødlene! Det ville være ærefullt for den norske arbeiderbevegelse om den satte seg i spissen for en slik aksjon.
Det var den engelske arbeiderklasses trusel om generalstreik som reddet Sovjet-Unionen fra en drepende imperialistisk intervensjon. En solidarisk aksjon fra Vest-Europas arbeiderbevegelse kan redde Spania.
Det haster, og det må handles. Det kan handles!"

I artikkell etter artikkel gjentok han det. Ingen kunne tvile på hvor han sto. Og alt han skrev ble til under den samme synsvinkel: for eller mot friheten, for eller mot krigen. Hans eget standpunkt var klart, og følgelig krever han klare standpunkter, konsekvens og redelighet av andre, i politikk og kulturliv. Det var Ossietzky-dramaet og Hamsuns opptreden i forbindelse med det, André Gides feinschmeckerskuffelse over ikke å ha funnet fullkommenheten i Sovjet-Samvelde, forløyet humanisme blant annet i forbindelse med Moskva-prosessene, Quisling-reaksjonen i alle dens avskygninger og forkledninger hjemme og ute. Nordahl Grieg la ikke fingrene imellom. Han skrev ut fra sin friske indignasjon, og han trodde på indignasjonen. Den var en vesentlig del av hans begeistring, stemningsmenneske som han også var, samtidig som han alltid sørget for å holde seg strengt til saken.
"Veien frem" er mer enn et vanlig tidsskrift, som Nordahl Grieg var mer enn en vanlig redaktør. Dikterpersonligheten preger hvert hefte, og når en leser det i dag, trer hele tidsbildet uhyggelig tydelig frem, på bakgrunn av det som siden hendte.
Nordahl Griegs ubendige tro på livet, hans selvfølgelige vilje til å betale frihetens pris til enhver tid, høyere jo dyrebarere den ble etter hvert som krigen rykket nærmere, hans krav til andre om å gjøre det samme - det er en stor dikters gave til menneskene som han elsket.


Trygve Norum
I: KVINNEN OG TIDEN,
SÆRNUMMER;
NORDAHL GRIEG: 1902 - 1. NOVEMBER - 1952.





1