Odd W. Jacobsen Den som har makt avgjør prioriteringene. Av Odd W. Jacobsen. Vi har tidligere i dag behandlet miljøproblemene. Det slo meg at den ene etter den andre kom opp her og fortalte om sine bekymringer på dette området. Men norsk arbeiderbevegelse må nå skyve maktspørsmålene i forgrunnen. Miljøspørsmålet, som mange andre spørsmål, er et prioriteringsspørsmål. Og hvem avgjør prioriteringen? Den som har makt. Og hvem har makt. Det er arbeidskjøperne! Norsk arbeiderbevegelse må derfor skyve maktspørsmålet i forgrunnen og gjennon en dyptpløyende diskusjon og analyse søke å klargjøre hvem som har makt i vårt land, og hvordan denne makt blir brukt. Her skal jeg bare peke på noen momenter i forbindelse med maktppoblemet og stille spørsmålet: Er det likegyldig hvilket idegrunnlag eller ideologi som legges til grunn for å gi svar på hvem som har makt? For arbeiderbevegelsen kan det ikke være likegyldig, og har heller ikke vært det. Før arbeiderklassen trådte fram på den historiske arena som klasse, var det ikke behov for noen sosialistisk ideologi. Gjennom den industrielle revolusjon og arbeiderklassens framvekst, oppsto de avgjørende betingelser for en vitenskaplig, sosialistisk ideologi - marxismen, som klarlegger samfunnsutviklingen og de krefter som påvirker denne. Der det i naturen finnes krefter, finnes det også motkrefter. Slik også i menneskesamfunnet. I vår tidsepoke - de sosialistiske revolusjoners og de nasjonale frigjøringsbevegelsers epoke - er det to hovedkrefter i samfunnsutviklingen, arbeiderklassen og kapitalistklassen, (monopolklassen). Avgjørende for kampen mellom de to hovedkrefter og om den skal føre til seier for den ene eller den andre part, er hvordan maktspørsmålet blir løst. I 30 år hadde vi en sosialdemokratisk arbeiderpartiregjering og arbeiderflertall på stortinget. (Ennå lengre tid i Sverige). Da denne tidsperiode var slutt, satt kapitaleierne fortsatt i uskiftet bo og hadde maktposisjoner sterkere ennn noen gang tidligere i norsk økonomi og samfunnsliv. Storindustrien, skipsfarten, bankene og forsikringsselskapene ble ikke overført i folkets hender, for å bli deres eiendom. Det ble i det hele tatt ikke tatt skritt i denne retning. Det forteller kjennsgjerningene oss. Det konsentreres stadig større makt på stadig færre hender. Denne utenomparlamentariske maktgruppering - storfinansen - hersker både over bank og industri, over kapitalressurser og arbeidsmarked, og fatter de største og avgjørende beslutninger om utnyttelse av norsk arbeidskraft og kapital. Norsk arbeiderbevegelse må med alvor ta fatt på oppgaven å klarlegge maktproblemet, hvem som har makt, og hva den blir brukt til, og hvordan all makt kan og må bli lagt i folkets hender for å bygge et sosialistisk Norge. Dette er så meget mer avgjørende i dag, da sterke krefter søker å legge landet vårt inn under fellesmarkedet - EEC: Er demokrati i arbeidslivet mulig i Norge under de kapitalistiske eiendoms- og produksjonsforhold vi har i vårt land, og hva legges i begrepet "demokrati i hverdagen"? Om det med "demokrati i arbeidslivet" menes overføring av avgjørende bestemmelsesrett over eiendoms- og produksjonsforhold til de som produserer og en ny fordeling av merverdien , og en samtidig opprettholder det kapitalistiske samfunn, dvs. opprettholder den private eiendomsrett til produksjonsmidlene - til storindustrien, bank og finanskapitalen, da gjør man seg fortsatt til fange av en politisk ønsketenkning som historien for lenge siden ahr kastet på den politiske skraphaug. Det må 30 års sosialdemokratisk arbeiderpartistyre i Norge ha klarlagt. Menes med "demokrati i arbeidslivet" derimot medinnflytelse på lavere plan i produksjonsprosessen og i sosiale og kulturelle aktiviteter, da er Norge og Sverige "foregangsland" i den kapitalistiske verden. Men det er vel ikke problemstillingen i 1971. Avgjørende for gjennomføringen av konkrete tiltak for et virkelig demokrati i arbeidslivet er en løsning av maktproblemet i vårt land, med overføring av politisk og økonomisk makt fra de store kapitaleierne til det arbeidende folk. I vårt land som i flere andre kapitalistiske land er muligheten i dag til stede for å erobre politisk parlamentarisk makt gjennom valg Denne parlamentariske makt må ikke på ny brukes til å sette skjønnhetsflekker på det kapitalistiske samfunn, og la kapitaleierne sitte i uskiftet bo og styrke sine maktposisjoner. Den må tvert imot med støtte i folkets brede masseorganisasjoner brukes til å sosialisere bankene og finansinstituttene - og samtidig opprette og lovfeste maktorganer i samfunnslivet og i arbeidslivet som tilsvarer de nye eiendomsforhold, med makt til de som produserer - til håndens og åndens arbeidere. En må holde fast på at en slik politikk med "demokrati i arbeidslivet" og samfunnslivet og som er avgjørende for en fredelig sosialistisk utvikling i Norge, er uforenlig med at vårt land innordnes i fellesmarkedet - EEC, med sine overnasjonale organer. Innlegget er hentet fra protokoll for Norsk Papirindustriarbeiderforbunds 17. ordinære kongress, 26. september - 1. oktober 1971. Også gjengitt i: 28-06-2002. Innledningen i Friheten: Odd W. Jacobsen var leder for NKP i Midt-Norge i begynnelsen av krigen, inntil han ble arrestert. Han var fange i Falstad-leiren ved Levanger og på Grini, hvorfra han ble sluppet fri i maidagene 1945. Fagbevegelsen og den ideologiske kampen. Friheten tar gjerne tilbakeblikk på hva våre tillitsmenn både i parti og fagbevegelse har framført gjennom tidene. Vi gjengir ikke hvilke som helst innlegg; de må ha relevans for dagens situasjon og til det arbeidet vi skal gjennomføre i dag. Et slikt innlegg holdt Odd W. Jacobsen, (87), krigsveteran og mangeårig tillitsmann i NKP og i fagbevegelsen, i 1971. Hans innlegg er av ideologisk karakter. Han spør blant annet om demokrati er mulig under de rådende kapitalistiske eiendomsforhold. Svaret gir han sjøl. Holdes slike innlegg i det hele tatt i norsk fagbevegelse i dag? Behovet for slike tanker har bare blitt større de siste 30 åra.